Faktaboks

Sigismund
Født
15. februar 1368, Nürnberg, Tysk-romerske rike (nå: Tyskland)
Død
9. desember 1437, Znaim, Mähren (nå: Znojmo i Tsjekkia)
Sigismund
Sigismund var tysk-romersk keiser fra 1433 til 1437.
Av /Kunsthistorisches Museum.
Johannes, Sigismund og Erik

Sigismund av Luxemburg (i midten) sammen med kong Erik, hertug av Pommern og konge av Danmark, Norge og Sverige (til høyre) og den bysantinske (østromerske) keiseren Johannes 8. Palaiologos (til venstre). De tre herskerne møttes i Buda (nå Budapest, Ungarn) i 1424. På møtet ble Eriks overhøyhet over Slesvig stadfestet. Samtidig tegning; originalen oppbevares i Louvre-museet i Paris.

Sigismund var tysk-romersk keiser fra 1433 til 1437. Han var også kurfyrste av Brandenburg i årene 1379–1388 og 1411–1415, konge av Ungarn fra 1387, tysk konge fra 1410, titulær konge av Böhmen fra 1419 (regjerte fra 1436) og titulær konge av Italia fra 1431.

Han tilhørte fyrsteslekten Luxemburg som sønn av keiser Karl 4., og etter en broket karriere ble han i 1433 farens etterfølger som keiser i det tysk-romerske riket. Han tok initiativet til kirkemøtet i Konstanz og fikk lagt nye territorier (blant annet Kroatia) under riket, men hans to felttog mot tyrkerne ga ingen varige resultater. Innenriks var han mindre heldig med sin kamp mot de opprørske husittene.

Tradisjonelt har Sigismund vært oppfattet som en ubetydelig hersker, men nyere forskning har særlig pekt på hans iver for reform og konsolidering innenfor den katolske kirken og hans diplomatiske initiativer.

Oppvekst, familie og ekteskap

Sigismund vokste opp i Praha som nest yngste sønn av keiser Karl 4. i dennes fjerde ekteskap. Gjennom moren Elisabeth av Pommern var han også halvfetter av den senere skandinaviske kongen Erik av Pommern. Som femåring ble han trolovet med den ungarske kongen Lajos 1.s da to år gamle datter Maria (1371–1395), og etter keiserens død i 1378 ble han sendt til Ungarn, hvor han raskt lærte det lokale språket. Med seg hadde han dessuten verdigheten som kurfyrste av Brandenburg, noe som ville gi hans tilkommende svigerfar mulighet til å øve innflytelse på kommende keiservalg. Lajos, som var sønneløs, men også konge av Polen, gjorde Sigismund til sin arving og tiltenkte etterfølger som konge av Ungarn (som medregent for datteren).

Sigismunds eldre halvbror Václav, som hadde etterfulgt faren som tysk konge, mente at det dermed åpnet seg en mulighet for å innlemme Polen i det tysk-romerske riket. Derfor sendte han i 1381 Sigismund til Kraków for å lære polsk og bli kjent med landet. Året etter døde imidlertid Lajos, og datteren Maria ble anerkjent som dronning av Ungarn, foreløpig alene og med moren, enkedronning Elisabeth, som regent. Marias yngre søster Jadwiga ble dronning av Polen, giftet seg med den litauiske storfyrsten Jogaila og innledet dermed personalunionen mellom disse to statene.

Sigismund hadde fortsatt håp om å bli konge av Ungarn, men landet var nå truet fra flere kanter: De ungarske magnatene ville ikke ha en kvinne på tronen og ga isteden sin støtte til Marias fjerne slektning kong Karl 3. av Napoli som tronkandidat (Karl hadde vokst opp ved det ungarske hoffet og vært kong Lajos' guvernør i de ungarske provinsene på Balkan). Den tyrkiske ekspansjonen på Balkan truet det ungarske herredømmet over områdene der. Kroatene sør i riket, ledet av adelsfamilien Horvat, ivret for uavhengighet fra Ungarn, og de støttet også Karls kandidatur.

Høsten 1385 rykket Karl inn i Kroatia, og med støtte fra både kroatiske og ungarske stormenn marsjerte han mot Buda. Da nyheten om det forestående angrepet ble kjent der, overtalte Sigismund enkedronningen til å la ham gifte seg med Maria. Bryllupet fant sted i oktober, men brudgommen ble verken kronet eller fikk andre oppgaver. Da Karl ankom Buda i desember, hadde Sigismund allerede forlatt landet.

Striden om Ungarns trone

Maria sa nå fra seg tronen, og Karl ble kronet til konge av Ungarn nyttårsaften 1385, men allerede noen uker senere ble han angrepet av en av dronningenes hoffmenn under et besøk hos dem, og han døde av skadene i slutten av februar 1386. De kroatiske stormennene ville nå ha Karls sønn, den ni år gamle Ladislaus, til ny ungarsk konge. Dette opprøret ble raskt slått ned da Sigismund og broren Václav rykket inn i landet med en hærstyrke i april. De to dronningene forhandlet deretter med Sigismund, og han ble anerkjent som dronninggemal i mai, men kort tid etter reiste han tilbake til Böhmen, tydelig misfornøyd med avtalen.

Elisabeth og Maria la ut på en forsoningsreise til de sørlige provinsene som hadde støttet Ladislaus. Her arrangerte Horvat-slekten et bakholdsangrep og tok begge to til fange. Det neste halve året var de opprørernes fanger på ulike slott i sør, inntil Elisabeth ble drept i datterens påsyn i begynnelsen av januar 1387. I mars samme år ble Sigismund kronet til ungarsk konge i Székesfehérvár, og i juni ble Maria satt fri.

Fra sommeren 1387 regjerte Sigismund og Maria formelt sammen, men Maria tok liten del i statsstyret. Våren 1395 var hun gravid med sitt første barn da hun og barnet døde av skadene de fikk etter et fall fra hesteryggen.

Sigismund regjerte videre alene, men hans stilling var hele tiden truet av motstand fra deler av adelen, særlig i sør, og han måtte i mange tilfeller kjøpe seg støtte gjennom forlening av deler av krongodset. I 1396 ledet han et felleseuropeisk korstog mot tyrkerne, som endte med et katastrofalt nederlag i slaget ved Nikopolis (nå Nikopol i Bulgaria). Sigismund mistet nå mye av støtten han hadde hatt i Ungarn, og i de neste årene satset han heller på å styrke sin posisjon innenfor det tysk-romerske keiserriket. Han oppnådde å bli anerkjent som riksvikar og den barnløse halvbroren Václavs tronarving som tysk konge, men da Václav ble avsatt i 1400, valgte kurfyrstene isteden pfalzgreven Ruprecht som hans etterfølger.

Motstanden mot Sigismund var fremdeles sterk i Ungarn, og da han vendte tilbake til Ungarn i 1401 ble han avsatt. Deretter dro han til Böhmen og ledet et opprør mot broren; Václav ble tatt til fange, og Sigismund regjerte i hans sted i halvannet år inntil Václav klarte å rømme fra fangenskapet i Wien.

Mange ville fortsatt ha Ladislaus som konge i Ungarn. Han gjorde et forsøk på å erobre de ungarske balkanprovinsene i 1403, men trakk seg tilbake til sin base i Sør-Italia etter å ha solgt byene langs kysten i Dalmatia til Venezia. Sigismund måtte gå til krig mot venetianerne for å få disse områdene tilbake.

Han brukte kraftige midler for å sikre den ungarske kronens overhøyhet på Balkan, blant annet gjennom et «korstog» mot Bosnia i 1408, som endte med en massakre i slaget ved Dobor. Men han brukte også diplomati, som da han noen år etter Marias død giftet seg med hennes bosniske kusine Barbara, og da han i 1403 inngikk en forsvarsallianse med den serbiske herskeren Stefan Lazarević, som ble hans viktigste støttespiller på Balkan.

I 1408 innstiftet Sigismund en egen suveren ridderorden, Drageordenen, hvor han ville samle sine venner og allierte blant de kristne herskerne i denne delen av Europa i felles kamp mot den tyrkiske trusselen. Ordenen besto frem til begynnelsen av 1500-tallet, men den fikk aldri noen politisk eller militær betydning.

Kongen som forsøkte å styre tre (fem) riker og endte som keiser

I Böhmen hadde det lenge vært misnøye med den ustabile og trolig alkoholiserte kong Václav, og da Ruprecht, hans etterfølger som tysk konge, døde i 1410, åpnet mulighetene seg på ny for Sigismund. Valget av ny tysk konge ble først en åpen konflikt mellom Sigismund og hans fetter Jobst, idet de begge klarte å bli valgt med stemmene fra henholdsvis tre og fire kurfyrster høsten 1410. Men saken løste seg da Jobst døde tidlig året etter, og Sigismunds valg ble bekreftet ved et nytt valg i juli 1411. På grunn av uro i riket ble han imidlertid ikke kronet før i november 1414.

Sigismund kunne nå konsentrere seg om det han selv mente han var best på, nemlig å bygge allianser både innenfor og utenfor det tysk-romerske riket. Blant de første målene han så seg ut var Polen, der svigerinnen Jadwigas ektemann, den litauiske fyrsten Jogaila, nå regjerte som kong Władysław 2. Men Sigismunds allianse med Den tyske orden, som styrte i store deler av Baltikum, gikk i oppløsning da ordenens styrker ble utradert i slaget ved Tannenberg (Grunwald) i 1410.

To år senere forsøkte Sigismund å samle de østeuropeiske fyrstene i en ny allianse, og han inviterte dem og mange av deres riddere til en ridderturnering i Buda. Ved siden av oppvisningskampene og de tilhørende festlighetene ble det også ført diplomatiske forhandlinger. Mange av de deltagende fyrstene var tidligere innbyrdes fiender (blant dem den polske kongen Władysław, stormesteren for Den tyske orden, Heinrich von Plauen, og Sigismunds fremtidige svigersønn hertug Albrecht av Østerrike). Det vitner om deres respekt for Sigismunds diplomatiske evner at de likevel møtte opp. Blant mer usannsynlige deltagere var den mongolskættede khanen over Den gylne horde, Jalal al-Din, som Sigismund håpet ville støtte ham i kampen for å stoppe den tyrkiske fremrykningen på Balkan. Men – i likhet med så mange av Sigismunds diplomatiske fremstøt – fikk heller ikke samlingen i Buda i 1412 noen umiddelbare konsekvenser eller varig betydning.

Sigismund som kirkepolitiker

Innenfor den katolske kirken hadde 1300-tallet vært preget av indre splid og de enkelte fraksjonenes avhengighet av ulike verdslige fyrsters støtte. Samtidig begynte det å melde seg kritiske røster mot kirkens offisielle lære, blant dem den engelske teologen John Wycliffe og den böhmiske reformatoren Jan Hus. Avslutningen av pavenes 70 år lange «babylonske fangenskap» i Avignon i 1378 førte ikke til noen varig løsning, og i begynnelsen av 1400-tallet var det kommet så langt at det samtidig fantes ikke mindre enn tre ulike paver, som alle hevdet at de var rettmessig valgt.

I denne situasjonen mente den nyvalgte tyske kongen Sigismund, som anså at han representerte den folkerikeste delen av kristenheten, at det var hans plikt å gripe inn for å løse skismaet i kirken. I 1414 fikk han overtalt den svakeste av de konkurrerende pavene, Johannes 23., til å innkalle til et konsil i Konstanz ved Bodensjøen. Her skulle kardinaler, biskoper, abbeder og andre lærde avgjøre hvordan kirken skulle ledes videre.

Sigismund spilte selv en fremtredende rolle under Konstanz-konsilet, blant annet da det i 1415 vedtok å dømme Jan Hus for kjetteri og deretter overlot ham til de verdslige myndighetene for å brennes på bålet, slik loven fastslo at kjettere skulle straffes. Dette skulle komme til å stå Sigismund dyrt da han etter halvbroren Václavs død i 1419 etterfulgte ham som konge av Böhmen. Hans indirekte medvirkning til kjetterprosessen og dødsdommen over Hus overskygget likevel ikke samtidens oppfatning av at Sigismunds bidrag hadde vært avgjørende for nyordningen av maktforholdet mellom paven og kirkemøtene.

I Böhmen utløste dommen over Hus og de påfølgende straffetiltakene mot hans tilhengere etter hvert et åpent opprør mot den nye kongen, som svarte med full krig mot husittene i de såkalte husitterkrigene, som varte helt frem til 1436. Først da kunne Sigismund gjøre sitt inntog som böhmisk konge i Praha.

Verdslige konsekvenser

I mellomtiden hadde Sigismund gjort to ting som kom til å påvirke det tysk-romerske rikets historie i flere århundrer. I 1415 overlot han kurfyrsteverdigheten i Brandenburg til den forholdsvis ukjente Hohenzollern-prinsen Friedrich, og han la dermed (uten å vite det) grunnen for denne slektens herredømme i Preussen og senere i store deler av det tyskspråklige Europa. I 1422 giftet han bort sin eneste datter Elisabeth til den habsburgske hertugen Albrecht av Østerrike, som han også gjorde til sin arving og som ble hans etterfølger på den tyske tronen og dermed la grunnlaget for slekten Habsburgs mer enn 350 år lange karriere som tysk-romerske keisere.

I 1433 var forholdene i riket endelig blitt så vidt rolige at Sigismund kunne tenke på å la seg krone til tysk-romersk keiser. Kroningen skjedde i Roma i 1433, men den nye keiseren fikk bare nyte sin nye verdighet i drøye fire år. Han døde kort før jul i 1437 og ble begravet i Nagyvárad (nå Oradea i Romania) ved siden av sin store helt og forbilde, den ungarske kongen László den hellige.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg