Økonomi og næringsliv i Indonesia

Indonesia er en del av den økonomiske vekstregionen i stillehavsområdet. Det nederlandske kolonistyret etterlot seg et næringsliv i ruiner. Perioden under den første presidenten Sukarno var preget av uro og økonomisk vanstyre. Fra 1965 er økonomien i hovedsak vært styrt av en allianse mellom militæret og økonomer utdannet i USA. I den første tiden etter uavhengigheten ble det sterkt fokusert på utviklingen av landbruket. Senere er hovedfokuset lagt mer på utviklingen av industrien.

Med de store oljeinntektene i 1970- og 1980-årene, fulgte også store utenlandske låneopptak til investeringer. Indonesia har i dag den tredje største utenlandsgjeld av utviklingslandene, men unngikk likevel å havne i en tyngende gjeldsfelle, slik det skjedde med andre folkerike oljenasjoner. Den økonomiske utviklingen preges av sterk statlig styring og eierskap. Fallende oljeinntekter førte til behov for omstrukturering av økonomien, og myndighetene startet derfor i 1986 et dereguleringsprogram, som imidlertid går sakte.

Et problem er at det økonomiske vekstsenteret i stor grad er konsentrert til Java og særlig til hovedstaden Jakarta. De ytre øyene har dels kun fungert som råvareleverandører til industrien på Java. Landets mangelfulle infrastruktur er også et hinder for økt økonomisk vekst.

Indonesia er medlem av Association of South East Asian Nations (ASEAN), hvor målsetningen er å fremme den økonomiske veksten i regionen. Som medlem av ASEAN undertegnet Indonesia en avtale om å opprette en frihandelssone i regionen (AFTA), som ble formelt etablert i 2002.

I perioden 1985–98 skjedde det gjennomgripende endringer i Indonesias næringsliv. Statens rolle i det økonomiske liv ble kraftig redusert, og flere land investerte i Indonesia. Oljen, som lenge var bærebjelken i Indonesias eksport, fikk redusert betydning, mens enkle industriprodukter fikk større betydning. I 1998–99 var Indonesia rammet av finanskrise, og en svært høy inflasjon. Arbeidsledigheten økte, og prisen på vanlige matvarer økte enormt. Samtidig ble landet rammet av en langvarig tørke, som resulterte i små avlinger og matmangel. Kombinasjonen av matmangel, prisøkning på matvarer og frustrasjon over landets situasjon utløste voldsomme protester. I løpet av 1999 startet en forsiktig forbedring av økonomien.

Til tross for en kraftig vekst i BNP de siste ti årene har forskjellene mellom fattige og rike økt. Målt etter gjennomsnittsinntekt hører Indonesia fortsatt til de fattige land i verden.

Jordbruket er landets viktigste næringsvei. Siden 1970-årene har myndighetene satset stort på jordbruket, og produksjonsveksten har vært betydelig. Likevel har jordbrukets (inklusive skogbrukets) relative andel av BNP sunket i takt med den økonomiske utviklingen

Ris er det overlegent viktigste produktet. Deretter kommer maniok og mais. Risdyrkingen foregår over hele landet. Indonesia var verdens største risimportør i 1974, men landet har siden klart å redusere risimporten gjennom skolering av bøndene, subsidiering av gjødsel og innføring av nye høyproduktive rissorter.

De fruktbare vulkanske områdene på Java, Bali og det vestlige Lombok tillater «sawah-metoden» hvor våtris (sumpris) dyrkes på oversvømte risfelter, ofte bygd opp i terrasser, med intensive og komplekse vanningssystemer. Ris dyrkes først og fremst i regntiden. I den tørrere tiden dyrkes ofte maniok eller mais. På de ytre øyene er jordsmonnet betydelig mindre næringsrikt.

Indonesia er blant verdens fremste produsenter av gummi, palmeolje, kaffe og soyabønner. Palmeolje produseres flere steder i landet og regnes som en vekstnæring. Kaffe produseres hovedsakelig på Sør-Sumatra og Øst-Java. Indonesia er også en viktig krydderprodusent med bl.a. 70 % av verdensproduksjonen av muskatnøtter. I tillegg er landet verdens største produsent av kryddernellik. Andre viktige salgsprodukter er te, kakao, tobakk, bananer, kokosnøttprodukter, sukkerrør og orkideer.

Indonesia har verdens største reserver av tropisk skog utenfor Amazonasbekkenet. Ca. 60 % av arealet er skogkledd (1995). 480 000 km2 er avsatt som verneverdige områder.

I 1978 stod Indonesias tømmerhugst for over halvparten av verdenshandelen, og den var landets nest største inntektskilde etter olje. Avvirkningen skapte mange steder økt erosjon og andre miljømessige problemer. I 1985 ble det derfor iverksatt forbud mot eksport av ubearbeidet tømmer. Forbudet ble i 1992 erstattet med en eksportavgift på skogprodukter. Størstedelen av avvirkningen nyttes imidlertid til brensel.

Det meste av hugsten drives av store tømmerselskaper nært tilknyttet den politiske eliten. Innbyggere i områder med stor avvirkning får sitt livsgrunnlag truet, og det har i flere tilfeller oppstått konflikter. Det er beregnet at 1 % av regnskogen forsvinner hvert år. Det fryktes at omkring år 2010 er all regnskog i lavlandsområdene på Sumatra, Kalimantan, Maluku og Papua forsvunnet. Flere ganger de siste årene (bl.a. 1997) har det vært store skogbranner forskjellige steder i Indonesia. Mest rammet er Riau-arkipelet samt deler av Borneo og Sumatra. Røyken fra disse brannene forårsaket betydelige helseproblemer ikke bare i Indonesia, men også i Brunei, Singapore, Malaysia, sørlige Thailand og Filippinene.

Fiske har alltid vært viktig i Indonesia. Fiskeressursene i de grunne innhavene er store og dyrkingen av våtris er til dels knyttet sammen med fiskeoppdrett. Av den totale fangsten ble (1997) 73 % fanget i Stillehavet, 17 % i Indiske hav og 10 % i ferskvann. Ferskvannsfisket har i senere år gått kraftig tilbake.

Kommersielle trålere eid av kinesere og indonesiere i «joint ventures» står for ca. 1/4 av den totale fangsten. Dette har skapt konflikter med de tradisjonelle fiskerne. Trålefiske ble derfor i 1980-årene forbudt rundt det meste av kysten lengst i øst. Illegalt fiske er likevel vanlig i Maluku og enkelte andre steder.

Viktigste mineralressurs er petroleumsprodukter. Oljeutvinningen som begynte allerede i 1890-årene og økte svært raskt i perioden etter selvstendigheten. De største oljefeltene er på Sumatra og Kalimantan, samt noen mindre felter på Java, Maluku og i Papua. Landet håper å kunne utvikle de østre oljefeltene for å kunne opprettholde produksjonsnivået. Indonesia er ikke selvforsynt med olje.

Produksjonen av naturgass har, etter store funn på Nord-Sumatra og Øst-Kalimantan, økt kraftig. Langtidskontrakter på levering til Japan, Sør-Korea og Taiwan gjorde Indonesia 1994 til verdens største gasseksportør. To nye store gassfelter til havs (Natuna-feltet i Sør-Kinahavet mellom Malayahalvøya og Kalimantan samt Wireagar-dypet utenfor Papua) er under utvikling. Også kull er søkt utviklet som alternativ til olje, og produksjonen er økende.

Indonesia utvinner også relativt store mengder av tinn, kobber, nikkel, gull, sølv og bauxitt. På grunn av høye kostnader blir lite av de store mineralressursene utenfor Java utnyttet. Bangka og de andre øyene utenfor østkysten av Sumatra er en del av et større tinnbelte, men reservene er i ferd med å tømmes. Store mengder kobber og gull utvinnes i Ertsbergfjellene i Papua, og en større nikkelgruve er åpnet på Sulawesi.

 

Olje var inntil 1980-årene i hovedsak den eneste kraftkilden. Siden da har man forsøkt å utvide krafttilførselen til også å omfatte andre kilder. I 1998 stod naturgass for 34 % av elektrisitetsproduksjonen, kull for 29 %, oljebaserte varmekraftverk for 21 %, vannkraft for 12 % og geotermisk energi for resten.

Industrien har i de senere år vært ledende i landets økonomiske utvikling. Regjeringen har satset på økt industrialisering for å øke sysselsettingen og eksportinntektene. Omfattende utenlandske investeringer er etablert på Java og Bantam for å nyttiggjøre seg den billige arbeidskraften.

Den petrokjemiske industrien med foredling av landets råolje og gass har tradisjonelt vært den viktigste industrigrenen. Anleggene er i stor grad lokalisert nær petroleumsforekomstene. Øvrig industri omfatter fremstilling av kunstgjødsel og sement, samt forbruksvarer som tekstiler, klær, næringsmidler, drikkevarer, tobakksprodukter, møbler og andre husholdningsvarer, sykler, motorsykler, radioer og mindre elektriske artikler. Produksjonen av elektriske artikler har siden slutten av 1980-årene vokst kraftig. Det finnes også monteringsfabrikker for biler, dekkproduksjon og produksjon av landbruksredskaper og mindre maskiner. Bandung er et teknologisk utviklingssenter med bl.a. flyindustri siden 1976. Det første nasjonalt utviklede passasjerflyet var ferdig produsert til det offisielle 50-årsjubileet for frigjøringen 1995. Bortsett fra den rent råvarebaserte industrien er nesten all industriproduksjon plassert på Java. Et unntak er øya Batam 20 km sør for Singapore som ble erklært som frihandelssone 1989, og hvor singaporsk kapital har investert betydelig i arbeidskraftkrevende produksjon for å utnytte den billige arbeidskraften.

Turistindustrien er en av landets største inntektskilder for utenlandsk valuta, men pga. politisk uro har det vært en tilbakegang de senere år. Særlig fikk turismen et alvorlig tilbakeslag etter at terrorbomber på Bali i 2002 drepte 202 mennesker og skadet over 300. Omtrent 1/3 av turistene besøker Bali, som er kjent for sin natur og sine hindu- og buddhisttempler. Andre større tradisjonelle turistsentra er Jakarta, Yogyakarta og Riau-arkipelet, mens Lombok, Sumatra og Sulawesi gradvis øker i popularitet. Raskt økende i antall er imidlertid indonesiere som ferierer i eget land.

Siden begynnelsen av 1970-årene har Indonesia hatt overskudd i handelsbalansen med utlandet, men siden begynnelsen av 1990-årene har overskuddet minket.

Viktige eksportvarer er petroleum og petroleumsprodukter, naturgass og bearbeidet gass, maskiner og transportustyr, klær og tekstiler, tre og trevarer (særlig kryssfinér). Maskiner og transportutstyr, elektrisk utstyr, kjemikalier og mineraler er viktigste importvarer.

Japan er viktigste handelspartner både for eksporten og for importen. Andre viktige handelspartnere er USA, Sør-Korea, Kina, Singapore og Australia.

Indonesias spredte og oppstykkede geografi skaper store samferdselsmessige problemer. Et relativt godt utbygd transportnett finnes kun i de tettere befolkede delene av øyriket. Det er jernbane på Java og Madura og to kortere linjer på Sumatra.

Veitransporten er viktig for den lokale samferdsel på øyene, og veinettet er forholdsvis godt utbygd på Java, Bali, Sumatra Kalimantan og Madura. Ellers foregår transporten hovedsakelig enten langs jungelstier eller elvebåter. Det totale veinettet er 342 700 km, hvorav ca. 160 000 er asfaltert.

Både luft- og skipsfarten spiller en stor rolle i sammenbindingen av de tallrike øyene. Det finnes ca. 80 flyplasser med regulær trafikk; internasjonale lufthavner finnes i Jakarta (Sukarno-Hatta), Surakarta på Java, Denpasar på Bali, Medan og Pekanbaru på Sumatra, Ujung Pandang og Manado på Sulawesi, Kupang på Timor, Ambon i Maluku, Biak i Papua og på Batam.

De viktigste havnebyene, hvor nesten all utenrikshandel passerer, er Tanjung Priok ved Jakarta, Tanjung Perak ved Surabaya, Belawan nær Medan og Ujung Pandang på sørvestkysten av Sulawesi.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.