Indonesia, øk. kart

Økonomisk aktivitet.

Av /Store norske leksikon ※.
Indonesia (Skogbruk) (regnskogshogst)

Indonesias store regnskogområder er under press fra landets skogbruksnæring. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Med et bruttonasjonalprodukt (BNP) på 1190 milliarder amerikanske dollar (2021) er Indonesia verdens 16. største økonomi. Indonesia, som deltar i G20, er en del av den økonomiske vekstregionen i stillehavsområdet. I perioden fra 2011 til 2021 økte landets BNP med 33,3 prosent. I Sørøst-Asia er BNP per innbygger høyere i Singapore, Brunei, Malaysia og Thailand enn i Indonesia. I 2021 var inflasjonen 1,6 prosent og arbeidsledigheten 4,4 prosent, mens 9,4 prosent av befolkningen levde under fattigdomsgrensen.

Økonomisk utvikling

Cikarang
Arbeidere ved Toshibas monteringsfabrikk i Cikarang på Java. Japanske og andre oversjøiske selskaper har etablert seg i tilrettelagte industriparker med produksjon av bl.a. forbrukerelektronikk. Indonesia bidrar med rikelig billig arbeidskraft og gunstige skatteregler.
Av /ILO.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Det nederlandske kolonistyret, som hadde styrt Indonesia siden 1800-tallet (se Indonesias historie), etterlot seg et næringsliv i ruiner da landet ble selvstendig i 1949. Perioden under den første presidenten Achmed Sukarno var preget av uro og økonomisk vanstyre. Fra 1965 har økonomien i hovedsak vært styrt av en allianse mellom militæret og økonomer utdannet i USA. I den første tiden etter uavhengigheten ble det sterkt fokusert på utviklingen av landbruket. Senere har søkelyset vært rettet mer mot utviklingen av industrien.

Med de store oljeinntektene i 1970- og 1980-årene, fulgte også store utenlandske låneopptak til investeringer. Den offentlige gjelden utgjør 42,9 prosent av BNP (2020). Indonesia har imidlertid unngått å havne i en tyngende gjeldsfelle, slik det skjedde med andre folkerike oljenasjoner. Den økonomiske utviklingen preges av sterk statlig styring og eierskap. Fallende oljeinntekter førte til behov for omstrukturering av økonomien, og myndighetene startet derfor i 1986 et dereguleringsprogram, som imidlertid går sakte.

Et problem er at det økonomiske vekstsenteret i stor grad er konsentrert til Java og særlig til hovedstaden Jakarta. De ytre øyene har dels kun fungert som råvareleverandører til industrien på Java. Landets mangelfulle infrastruktur er også et problem for den økonomiske utvikling.

I perioden 1985–1998 skjedde det gjennomgripende endringer i Indonesias næringsliv. Statens rolle i det økonomiske liv ble kraftig redusert, og flere land investerte i Indonesia. Oljen, som lenge var bærebjelken i Indonesias eksport, fikk redusert betydning, mens enkle industriprodukter fikk større betydning. I 1998–1999 var Indonesia rammet av finanskrise og en svært høy inflasjon. Arbeidsledigheten steg, og prisen på vanlige matvarer økte enormt. Samtidig ble landet rammet av en langvarig tørke, som resulterte i små avlinger og matmangel. Kombinasjonen av matmangel, prisøkning på matvarer og frustrasjon over landets situasjon utløste voldsomme protester.

I løpet av 1999 startet en forbedring av økonomien. Dette har ført til andelen av befolkningen som lever under fattigdomsgrensen, ble redusert fra 18,4 til 9,4 prosent i perioden fra 1999 til 2019.

Primærnæringene

Indonesia, risterrasser

Landets viktigste jordbruksprodukt er ris, som vanligvis dyrkes på kunstferdig anlagte terrasser. Ved hjelp av kanalsystemer blir vannet ledet fra terrasse til terrasse. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Primærnæringene bidrar med 13,7 prosent av landets BNP og sysselsetter 32 prosent av den yrkesaktive befolkningen (2017).

Jordbruk

Risterrasser på Bali
Risterasser på Bali. Indonesias viktigste jordbruksprodukt er ris, som vanligvis dyrkes på kunstferdig anlagte terrasser. Ved hjelp av kanalsystemer blir vannet ledet fra terrasse til terrasse.
Av /Shutterstock.

Jordbruket er en viktig næringsvei. Indonesia er

Andre viktige jordbruksprodukter er kopra, sukker, mais, soyabønner og tobakk.

Økonomisk er ris er det viktigste produktet. Deretter kommer maniok og mais. Risdyrkingen foregår over hele landet. Indonesia var verdens største risimportør i 1974, men landet har siden klart å redusere risimporten gjennom skolering av bøndene, subsidiering av gjødsel og innføring av nye høyproduktive rissorter. De fruktbare vulkanske områdene på Java, Bali og det vestlige Lombok tillater «sawah-metoden», hvor våtris (sumpris) dyrkes på oversvømte risfelter, ofte bygd opp i terrasser, med intensive og komplekse vanningssystemer. Ris dyrkes først og fremst i regntiden. I den tørrere tiden dyrkes ofte maniok eller mais. På de ytre øyene er jordsmonnet betydelig mindre næringsrikt.

Palmeolje produseres flere steder i landet og regnes som en vekstnæring. Kaffe produseres hovedsakelig på Sør-Sumatra og Øst-Java. Indonesia er også en viktig krydderprodusent, herunder muskatnøtter. Andre viktige salgsprodukter er te, kakao, tobakk, bananer, kokosnøttprodukter, sukkerrør og orkideer.

Skogbruk

Sumatra
Regnskog på Sumatra, nedbrent for å gi plass til oljealmeplantasjer.
Av /UNEP/GRID Arendal.
Lisens: CC BY NC SA 2.0

Omkring 60 prosent av landets areal var skogkledd i 1995. I 2020 var tallet sunket til 49 prosent. Indonesia har verdens tredje største tropiske regnskog. Med rundt en million kvadratkilometer er den omtrent tre ganger større enn hele Norge. Hvert år forsvinner en million hektar, det vil si en prosent av skogen, fra landet. Norge og andre land arbeider for å få landets myndigheter til å redusere avskogningen.

I 1978 stod Indonesias tømmerhugst for over halvparten av landets eksport, og den var landets nest største inntektskilde etter olje. Avvirkningen skapte mange steder økt erosjon og andre miljømessige problemer. I 1985 ble det derfor iverksatt forbud mot eksport av ubearbeidet tømmer. Forbudet ble i 1992 erstattet med en eksportavgift på skogprodukter. Størstedelen av avvirkningen nyttes imidlertid til brensel.

Det meste av hugsten drives av store tømmerselskaper nært tilknyttet den politiske eliten. Innbyggere i områder med stor avvirkning får sitt livsgrunnlag truet, og det har i flere tilfeller oppstått konflikter.

Det har vært hyppige skogbranner forskjellige steder i Indonesia. De mest rammede områdene har vært Riau-arkipelet samt deler av Borneo og Sumatra. Røyken fra disse brannene forårsaket betydelige helseproblemer ikke bare i Indonesia, men også i Brunei, Singapore, Malaysia, Sør-Thailand og Filippinene.

Fiske

Fiskebåter
Fortøyde fiskebåter i Benoa, Bali, Indonesia, februar 2017.
Av /Shutterstock.

Indonesia er verdens nest største fiskerinasjon etter Kina. Dette henger i stor grad sammen med at landet har mer enn 17 000 øyer, en kystlinje på vel 54 000 kilometer og et stort sjøterritorium. Indonesia er også verdens nest største oppdrettsnasjon etter Kina. Fiskeressursene i de grunne innhavene er store, og dyrkingen av våtris er til dels knyttet sammen med fiskeoppdrett. Sumatra har den største andelen av landets oppdrettsanlegg i ferskvann. I 2020 utgjorde Indonesias fangst av 21,8 millioner tonn. Dette var en økning på 96 prosent i forhold til 2010. Oppdrettsnæringens produksjon var i 2020 14,8 millioner tonn, hvilket var 136 prosent mer enn i 2010.

Kommersielle trålere eid av kinesere og indonesiere i «joint ventures» står for cirka en fjerdedel av den totale fangsten. Dette har skapt konflikter med de tradisjonelle fiskerne. Trålefiske ble derfor i 1980-årene forbudt rundt det meste av kysten lengst i øst. Illegalt fiske er likevel vanlig i Molukkene og enkelte andre steder.

Energi

Kullutvinning på Kalimantan
Utvinning av kull, både til innenlands bruk og eksport, har økt kraftig.
Av /ILO.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Bioenergi var tidligere den viktigste energikilden i Indonesia, særlig i form av ved som ble brukt til matlaging på landsbygda. Så sent som i 1990 var andelen bioenergi 44 prosent, men et økende energiforbruk ble i stor grad dekket med bruk av fossil energi, hvorved bioenergi i 2019 bare utgjorde 13 prosent av energiforbruket. Det samlede forbruket av primærenergi var da økt til 10,1 exajoule (EJ), som per innbygger tilsvarer 37,3 gigajoule (GJ). Justert for befolkningsøkningen hadde forbruket av energi økt med 1,7 prosent per år siden 1990.

Landet har store reserver av fossil energi, og denne energiformen sto for 76 prosent av energiforbruket i 2019. Den viktigste innenlandske energikilden er kull. Utvinning av kull ble økt kraftig i årene etter 2000, både med tanke på eget forbruk og eksport. Kull tilsvarende 12 EJ ble produsert i 2020, hvorav rundt 10 EJ gikk til eksport. Produksjon av naturgass og råolje er også betydelig, men grunnet fallende produksjon har Indonesia etter 2000 gått fra å være land med netto eksport av råolje til å bli et land med netto import av råolje.

Regjeringen i Indonesia tar sikte på å øke andelen fornybar energi i årene fremover. Landet har sluttet seg til Parisavtalen og har satt som mål at innen 2030 skal 31 prosent av energiforbruket være basert på fornybar energi, en økning fra 24 prosent i 2019.

Elektrisitetsforsyningen

Produksjon av elektrisk energi var, inntil 1980-årene, i hovedsak basert på bruk av petroleum, men etter 1990 har kull spilt en stadig viktigere rolle. I 2019 var landets samlede produksjon av elektrisk energi 295 terawattimer (TWh), hvorav 59 prosent kom fra kullkraftverk. Fornybar energi, som vannkraft, geotermisk energi og bioenergi, bidro med 17 prosent. Etter å ha gjennomført et omfattende program for elektrifisering av landsbygda, er landet nå praktisk talt fullelektrifisert. 99,2 prosent av husholdningene hadde tilgang til elektrisitet i 2020, mot 48,9 prosent i 1990. Sluttforbruket per innbygger økte fra 200 kWh til 1000 kWh i samme periode.

Landet har store vannfallsressurser. Det utbyggbare potensialet er anslått til 75 gigawatt (GW), hvorav kun 6,2 GW er ferdig utbygd per 2020. I den nordre delen av Kalimantan er det planlagt stort vannkraftverk ved elven Kayan. Kraftverket vil få en produksjonsevne på 9 GW, og det er ventet at byggearbeidet kan starte i 2025.

Industri

Indonesia (Industri) (batikkproduksjon)

Tradisjonell batikkproduksjon i Surakarta på Java. Her legges voks i mønstre, på felter som i første omgang ikke skal ha farge. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Balikpapan

Borerigg i Balikpapan, august 2018. Her er riggen hevet slik at man kan se beina som ellers er under vann. Indonesia har en betydelig petroleumsindustri, og flere byer er preget av den petrokjemiske industrien. Havnebyen Balikpapan på Borneos sørkyst har både en oljeterminal og et stort oljeraffineri.

Av /Shutterstock.

Industrien bidrar med 31 prosent av landets BNP og sysselsetter 21 prosent av den yrkesaktive befolkningen (2017). Regjeringen har satset på økt industrialisering for å øke sysselsettingen og eksportinntektene. Omfattende utenlandske investeringer er etablert på Java og Batam for å nyttiggjøre seg den billige arbeidskraften.

Det utvinnes olje, tinn, nikkel, bauxitt, kobber, sølv og gull. Indonesia er verdens største produsent av nikkel, verdens nest største produsent av tinn (etter Kina) og er det landet i Sørøst-Asia som har den største produksjonen av naturgass, olje og kull.

Den viktigste mineralressursen er petroleumsprodukter. Oljeutvinningen begynte allerede i 1890-årene og økte svært raskt i perioden etter selvstendigheten. De største oljefeltene er på Sumatra og Kalimantan, samt noen mindre felter på Java, i Molukkene og i Papua. Landet håper å kunne utvikle de østre oljefeltene for å kunne opprettholde produksjonsnivået. Indonesia er ikke selvforsynt med olje.

De fire største offshore-feltene for utvinning av naturgass er utenfor Aceh på Sumatra, Bontang i Kalimantan og Tangguh i Papua, samt ved øya Natuna mellom Malayhalvøya og Kalimantan i Sør-Kina-havet. De største kullgruvene finnes på Sumatra og i Kalimantan. Produksjonen av kull har vært synkende siden 2017.

90 prosent av produksjonen av tinn foregår på øyene Bangka og Belitung utenfor østkysten av Sumatra. Det er en del av et større tinnbelte (bankatinn), men reservene er i ferd med å tømmes. Store mengder kobber og gull utvinnes i Ertsbergfjellene i Papua. Nikkelgruver er åpnet på Sulawesi og i den nordlige delen av Molukkene.

Den petrokjemiske industrien med foredling av landets råolje og gass har tradisjonelt vært den viktigste industrigrenen. Anleggene er i stor grad lokalisert nær petroleumsforekomstene. Øvrig industri omfatter fremstilling av kunstgjødsel og sement, samt forbruksvarer som tekstiler, klær, næringsmidler, drikkevarer, tobakksprodukter, møbler og andre husholdningsvarer, sykler, motorsykler, radioer og mindre elektriske artikler. Produksjonen av elektriske artikler har siden slutten av 1980-årene vokst kraftig. Det finnes også monteringsfabrikker for biler, dekkproduksjon og produksjon av landbruksredskaper og mindre maskiner.

Bandung er et teknologisk utviklingssenter med blant annet flyindustri siden 1976. Det første nasjonalt utviklede passasjerflyet var ferdig produsert til det offisielle 50-årsjubileet for frigjøringen i 1995. Bortsett fra den rent råvarebaserte industrien er nesten all industriproduksjon plassert på Java. Et unntak er øya Batam, 20 kilometer sørøst for Singapore, som ble erklært som frihandelssone i 1989. På denne øya har Singapore investert betydelig kapital i arbeidskraftkrevende produksjon for å utnytte den billige arbeidskraften.

Turisme

I 2018 besøkte 15,8 millioner turister Indonesia. Det var en økning på 12,5 prosent i forhold til 2017. I 2019 økte antall turister til 16,1 millioner. På grunn av koronapandemien ble imidlertid antall turister redusert til 4,0 og 0,2 millioner i henholdsvis 2020 og 2021.

Før konoranpandemien kom de største gruppene av turister fra Malaysia, Kina, Singapore og Australia. Omtrent en tredjedel av turistene besøker Bali, som er kjent for sin natur og sine hindu- og buddhisttempler. Andre større tradisjonelle turistsentra er Jakarta, Yogyakarta og Riau-arkipelet.

Samferdsel

Indonesia (Samferdsel) (toglinje i slummen)

Indonesias jernbanenett bygger for en stor del på anlegget fra nederlendernes tid. I Jakarta, der fattige fra landdistriktene har strømmet til og dannet store slumområder i utkanten av byen, går jernbanelinjen tvers gjennom det tette boligområdet. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Vei på Java

Veibro på Java.

Av /Shutterstock.

Indonesias spredte og oppstykkede geografi skaper store samferdselsmessige problemer. Et relativt godt utbygd transportnett finnes kun i de tettere befolkede delene av øyriket. Det er jernbane på Java og Madura og to kortere linjer på Sumatra. Det totale jernbanenettet er på 8159 kilometer (2014).

Det totale veinettet er 496 607 kilometer, hvorav 283 102 er asfaltert (2011). Veitransporten er viktig for den lokale samferdselen på øyene, og veinettet er forholdsvis godt utbygd på Java, Bali, Sumatra og Madura, samt i Kalimantan. Ellers foregår transporten hovedsakelig enten langs jungelstier eller elvebåter.

Både luft- og skipsfarten spiller en stor rolle i sammenbindingen av de tallrike øyene. Det finnes cirka 80 flyplasser med regulær trafikk; internasjonale lufthavner finnes i Jakarta (Sukarno-Hatta), Surakarta på Java, Denpasar på Bali, Medan og Pekanbaru på Sumatra, Makasar og Manado på Sulawesi, Kupang på Timor, Ambon i Molukkene, Biak i Papua og på Batam. Sukarno-Hatta-flyplassen er den største flyplassen på den sørlige halvkule.

De viktigste havnebyene er Tanjung Priok ved Jakarta, Tanjung Perak ved Surabaya, Batam i Rieu-arkipelet, Belawan nær Medan, Makasar på sørvestkysten av Sulawesi og Sorong i Papua.

Utenrikshandel

Indonesia er medlem av den sørøstasiatiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN. Som medlem av ASEAN undertegnet Indonesia en avtale om å opprette en frihandelssone i regionen (AFTA), som ble etablert i 2002. Indonesia er medlem av OPEC.

I 2021 utgjorde Indonesia samlede eksport 246,9 milliarder amerikanske dollar, mens importen beløp seg til 217,7 milliarder amerikanske dollar. Landet hadde med dette et overskudd på handelsbalansen med utlandet på 29,2 milliarder amerikanske dollar.

De seks største eksportmarkedene var i 2019: Kina (15 prosent), USA (10 prosent), Japan (9 prosent), Singapore (8 prosent), India (7 prosent) og Malaysia (5 prosent).

Viktige eksportvarer er kull, petroleum og petroleumsprodukter, gass, palmeolje, gull, gummi, maskiner og transportustyr, klær og tekstiler, tre og trevarer (særlig kryssfinér).

De seks viktigste markedene for import var i 2019: Kina (27 prosent), Singapore (12 prosent) og Japan (8 prosent), samt Thailand, USA, Sør-Korea og Malaysia (alle fire 5 prosent).

Raffinerte petrolemsprodukter, råolje, naturgass, bildeler, telefoner, jern, stål, maskiner og transportutstyr, elektrisk utstyr, kjemikalier og mineraler er de viktigste importvarene.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg