Forfedrene til de nåværende indonesierne vandret inn i Indonesia fra det sørøstasiatiske fastlandet fra 1000-tallet og frem til Kristi fødsel. Man kjenner en rekke hinduistiske kongeriker fra ca. 400-tallet e.Kr. og utover. 

Shrivijaya-riket (ca. 680–1300-tallet) på det sørøstlige Sumatra baserte seg på kontroll av handelsveien mellom India og Kina (Malakka-stredet). En annen type riker baserte seg på overskudd av terrasseproduksjon av ris. Deres maktsentrum lå på Sentral-Java og Øst-Java. Det største av dem, Kongedømmet Majapahit (1300-tallet), hadde også betydelig innflytelse ellers i Indonesia.

Les mer om Indonesias forhistorie.

I tiden 1300–1600 spredte islam seg i Indonesia, og hinduismen måtte vike overalt, med unntak av Bali og Lombok. Den viktigste eksportvaren fra Indonesia var krydder fra Maluku, som gjennom flere mellomledd også nådde Europa.

I 1511 erobret portugiserne Melaka, og i de følgende år nådde de frem til Maluku i forsøket på å sikre seg monopol på krydderhandelen. De dominerte i Indonesia til ca. 1600, da nederlenderne overtok. Handelskompaniet Det nederlandske Ostindiske kompani ble dannet i Amsterdam i 1602, og kom til å dominere hele Indonesia kommersielt og militært utover i århundret. Men direkte politisk makt hadde de bare på Java, Maluku og noen få støttepunkter ellers. I 1799 ble kompaniet oppløst, og staten Nederland overtok alle interessene i Indonesia.

Etter et britisk mellomspill (1811–16) innførte nederlenderne en langt mer aktiv kolonipolitikk enn før. Etter en avtale med Storbritannia (1824) fikk de frie hender til å legge hele Indonesia direkte under seg, og det skjedde gjennom en lang rekke blodige kriger utover på 1800-tallet. Samtidig begynte de å utnytte Indonesia aktivt økonomisk, først gjennom tvangsdyrking av eksportprodukter, senere (fra 1870) ved å åpne fri adgang for private selskaper til å utnytte naturresursene i landet. Resultatet ble en stor oppblomstring av mange eksportnæringer, men det fikk lite å si for indonesierne, som ble holdt tilbake i sine tradisjonelle næringer (særlig risdyrking) eller måtte arbeide på de utenlandskeide plantasjene på vilkår eierne bestemte.

Det ble bygd ut en administrasjon der medlemmer av det lokale aristokratiet i stor grad ble trukket inn som funksjonærer, og dermed ble det nødvendig med en sterk ekspansjon av skolevesenet. I disse gruppene vokste den indonesiske nasjonalismen frem etter 1900. Tiden rundt og etter den første verdenskrig var urolig: Det oppstod radikale masseorganisasjoner, blant dem kommunistpartiet (PKI) i 1920. Dette ble forbudt etter at et større opprør på Vest-Sumatra og Vest-Java var blitt slått ned i 1926. Etter hvert ble også mer moderate nasjonalistorganisasjoner forbudt og lederne (blant dem den senere president Sukarno) holdt i fengsel. Først under den japanske okkupasjonen (1942–45) fikk disse anledning til å utfolde seg og forberede folket på den kommende uavhengigheten.

Under den annen verdenskrig var Indonesia besatt av japanerne fra mars 1942. De støttet den indonesiske nasjonalistbevegelsen (PNI), som var dannet i 1920-årene. Da Japan kapitulerte august 1945, tok nasjonalistene makten og proklamerte en indonesisk republikk. Deretter fulgte fire års stridigheter, til dels som geriljakrig, mens nederlenderne forsøkte å vinne tilbake herredømmet.

November 1949 overførte Nederland suvereniteten, unntatt over den vestlige delen av Ny-Guinea. Ifølge avtalen skulle landet være en forbundsstat, Indonesias forente stater, i såkalt løs union med Nederland. Sukarno ble president. August 1950 ble Indonesia proklamert som en sentralisert republikk, hvor provinsenes selvstyre var begrenset. Javas malay-befolkning fikk i realiteten den dominerende innflytelsen over øyrikets mange ulike folkegrupper.

Indonesia holdt seg nøytralt i den «kalde krig» mellom stormaktene. Innenrikspolitikken var ustabil og preget av store økonomiske problemer og løsrivelsesforsøk i provinsene. Allerede 1950 forsøkte Sør-Molukkene å rive seg løs; opprøret ble slått ned etter harde kamper og mange molukkanere søkte tilflukt i Nederland.

Fra 1957 gav motstanden mot sentralstyret seg utslag i militære opprør på Sumatra, Sulawesi og andre øyer; først 1961 ble freden gjenopprettet i hele riket. De ledende partier var Sukarnos nasjonalistparti (PNI), kommunistpartiet (PKI) og det muslimske partiet Masjumi. I strid med hærens og muslimenes ønske støttet Sukarno seg mer og mer til kommunistene. Etter en periode med koalisjonsregjeringer og parlamentarisk demokrati, innførte Sukarno i 1957 et mer autoritært styre under navnet «ledet demokrati». Den valgte nasjonalforsamlingen ble oppløst i 1960. Sukarno var helt dominerende i sin rolle som nasjonens leder og ble 1963 utnevnt til president på livstid.

Indonesias krav på Irian Jaya (nåværende Papua) dominerte lenge utenrikspolitikken. Nederland tok sikte på at denne kolonien skulle bli egen stat og avviste i 1950-årene Indonesias krav. Striden førte i 1956 til at unionen mellom Indonesia og Nederland ble oppløst; i 1960 ble de diplomatiske forbindelser brutt og i 1962 var det flere væpnede sammenstøt. Gjennom FNs og USAs megling gikk Nederland med på å overføre territoriet til Indonesia i 1963, på betingelse av at en folkeavstemning skulle avgjøre den endelige tilknytning. Denne fant sted med meget begrenset deltakelse 1969.

I begynnelsen av 1960-årene forsøkte Sukarno å knytte nærmere forbindelse med Kina for å få støtte til ekspansive politiske fremstøt i Sørøst-Asia. I 1963 innledet han en konfrontasjonspolitikk med Malaysia, som gav seg utslag i ordkrig, handelssperringer og væpnede sammenstøt langs grensen på Borneo. Denne politikken kulminerte da Indonesia 1965 meldte seg ut av FN.

Den 30. september 1965 fant det sted et kuppforsøk med kommunistiske innslag. Kuppforsøket ble knust av hæren og fulgt av massakrer på påståtte kommunister. Massakrene pågikk i flere måneder og ble for en stor del utøvd av sivile muslimske aktivister. Antagelsene over tallet på dødsofre varierer sterkt, fra 80 000 til over 500 000. Flere hundre tusen ble arrestert. Kommunistpartiet ble forbudt etter kuppforsøket. Sukarnos rolle var uklar, men militære ledere mistenkte ham for delaktighet, og han ble avsatt 1967.

General Suharto trådte frem som det nye militærregimets leder; 1968 ble han valgt til president av en konsultativ folkeforsamling, deretter gjenvalgt 1972, 1978, 1983, 1988, 1993 og 1998.

Som en del av «Den nye orden» bygde Suhartos regime opp en særegen massebevegelse Sekber Golkar («Fellessekretariatet for funksjonelle grupper»), et forbund av mange ulike yrkes- og interesseorganisasjoner. Golkar ble offisielt betegnet som upolitisk, men virket som regimets fremste politiske redskap og samlet ved valgene i perioden 1971–92 rundt to tredeler av stemmene. Også familiene til militære og andre offentlige tjenestemenn var tvunget til å stemme på Golkar.

I 1973 ble landets fem nasjonalistiske og kristne partier tvunget til å gå sammen i ett parti, Indonesias demokratiske parti (Partai Demokrasi Indonesia, PDI). Fire muslimske partier ble slått sammen til Det forente utviklingsparti (Partai Persatuan Pemgagunan, PPP). De to opposisjonspartiene fikk ved valgene en oppslutning på rundt 15 % hver. I 1993 fikk PDI en ny leder, den avdøde president Sukarnos datter, Megawati Sukarnoputri, som snart ble opposisjonens sentrale frontfigur.

Suhartos autoritære politikk ble i 1990-årene gjenstand for mer åpen kritikk fra ulike samfunnsgrupper. Den politiske liberaliseringen gikk imidlertid svært langsomt. Suharto satset nå mer på å vinne den muslimske befolkningens støtte. En muslimsk organisasjon for intellektuelle, stiftet 1990, fikk betydelig innflytelse. Leder for organisasjonen, B.J. Habibie, ble en av 1990-årenes politiske forgrunnsfigurer.

Ifølge en lov av 1983 måtte alle politiske partier bekjenne seg til den statsbærende ideologi, pancasila, som sammenfattes i fem formulerte konsensusprinsipper: gudstro, humanisme, nasjonal enhet, demokrati og sosial rettferdighet. Pancasila-ideologien ble definert som om grunnlaget for all sosial virksomhet og alle organisasjoner måtte bygge på denne. De snevre rammene for politisk virksomhet ble begrunnet med landets konfliktfylte fortid.

Indonesia var i 1998–99 preget av dyp økonomisk krise og sterk sosial og politisk uro. Landet ble særlig hardt rammet av den asiatiske finanskrisen, som snart kastet millioner av indonesiere ut i arbeidsløshet og ekstrem fattigdom. Krisen gav i 1998 støtet til voldsomme protester, særlig etter at Suharto tidlig på året lot seg gjenvelge til sin 6. femårsperiode som president. Mange steder ble en blodig aggresjon rettet mot etniske kinesere og deres dominans innen handel og industri.

Under presset fra protestbølgen trakk Suharto seg i mai 1998 etter vel 30 år som Indonesias president. Hans lojale støttespiller, visepresident B.J. Habibie, overtok presidentembetet. Habibies helomvending i striden om Øst-Timor la grunnlaget for at området ble løst fra Indonesia i 1999. Ved en folkeavstemning i Øst-Timor stemte 78,5 % av velgerne for full uavhengighet fra Indonesia. En proindonesisk milits godtok ikke resultatet og startet, sammen med enheter fra hæren, terrorhandlinger mot sivilbefolkningen. Sannsynligvis ble tusenvis av mennesker drept, og FN anslo at om lag 200 000 mennesker flyktet fra sine hjem. Etter sterkt internasjonalt press godtok president Habibie i september 1999 at en internasjonal fredsstyrke ble sendt til Øst-Timor. I oktober vedtok Indonesias øverste forsamling at Øst-Timor skulle få status som en uavhengig stat.

Tiden etter Suhartos fall kan betraktes som et demokratisk eksperiment av største format. Det politiske landskapet har vært i drastisk endring. Utviklingen etter 1998 har vært turbulent, men med vesentlige fremskritt i demokratiseringsprosessen. En mengde politiske partier er kommet til, en relativt frispråklig presse er vokst frem, og en revidert grunnlov har gitt større plass for folkemeningen. Et fredelig maktskifte med Habibies avgang etter parlamentsvalget 1999 markerte den endelige slutten på Suharto-epoken.

Indonesia hadde i perioden 1945–98 bare hatt to presidenter, men fikk nå fire statssjefer i perioden 1998–2004. Den sentraliserte styreformen under Suharto ble brutt opp med utvidet selvstyre for provinsene. De militæres politiske rolle ble stort sett avviklet; ved parlamentsvalget 2004 var det for første gang ikke øremerket plasser for de militære. Juni 1999 avholdt Indonesia det antatt mest demokratiske valg på årtier. Under ledelse av Megawati Sukarnoputri vant opposisjonspartiet Indonesias Demokratiske Kamp-parti (PDI-P) en klar seier ved parlamentsvalget.

Ved presidentvalget tre måneder senere var Sukarnoputri favoritt, men tapte for motkandidaten Abdurrahman Wahid, leder for den muslimske masseorganisasjonen Nahdlatul Ulama. Sukarnoputri ble visepresident. Wahid viste seg som en vinglete leder og ble i juli 2001 avsatt av nasjonalforsamlingen. Sukarnoputri rykket opp som landets første kvinnelig statssjef. Terrorangrepene i USA 11. september 2001 endret Sukarnoputris forutsetninger til å styre landet mot økonomisk gjenreisning, da hun i stedet måtte håndtere en tilspisset konflikt mellom nasjonalister og ekspansive muslimske krefter. Korrupsjon og en svært passiv lederstil tæret på hennes popularitet.

9. september 2004 valgte Indonesia for første gang en president ved direkte valg: Susilo Bambang Yudhoyono, en tidligere general med røtter i Suharto-regimet, fikk over 60 prosent av stemmene. I forkant av presidentvalget ble det holdt parlamentsvalg der Golkar på ny ble landets største parti. Yudhoyono, alment kjent under initialene «SBY», la frem et omfattende økonomisk og sosialt reformprogram. Han lovet å intensivere kampen mot islamistisk terror, i første rekke Jemaah Islamiyah, en lokal islamistisk gruppe som antas knyttet til al-Qaida-nettverket.

Til tross for sin militære bakgrunn gikk president Yudhoyono inn for å begrense militærets politiske rolle, som frem til tusenårsskiftet var både sterk og grunnlovsfestet. Militære i aktiv tjeneste har siden 2004 ikke lenger kunnet påta seg ekstrajobber i byråkratiet. For første gang var forsvarsdepartementet under Yudhoyono ledet av en sivilist. Som nyvalgt statssjef ga presidenten sikkerhetsetaten instruks om å gå bort fra sin tidligere utbredte praksis med trakassering og forfølgelse av opposisjonelle. Indonesiske militære har vært tungt inne i næringsvirksomhet i ulike sektorer. En statlig kommisjon kom i november 2008 med en innstilling om at de væpnede styrker skal overlevere fabrikker, stiftelser og kooperativer til en verdi av ca. to milliarder kroner til staten. Etter ny lov skal de militære ikke lenger skal være engasjert i kommersiell næringsvirksomhet.

I januar 2008 døde Suharto, Indonesias autoritære leder gjennom 32 år, 86 år gammel. Til tross for siktelser om massiv korrupsjon, proklamerte Yudhoyono-regjeringen en ukes landesorg. Suhartos politiske bevegelse, Golkar, samler fortsatt mange tilhengere og ble nest største parti ved parlamentsvalget i april 2009.

I mars 2008 vedtok nasjonalforsamlingen en lov som forbyr pornografi på internett, samt innhold som "skaper hat og fiendskap mellom ulike grupper". Sterke motsetninger kom til uttrykk mellom konservative muslimer som krever sensur av moralske grunner og tilhengere av større grad av frihet for massemedia. Sistnevnte kritiserte at pornografi i loven bare blir løselig definert som "innhold som krenker ærbarheten".

Etter at Øst-Timor fikk sin selvstendighet, blusset andre konflikter med etnisk-religiøse fortegn opp med fornyet styrke. I dragkampen mellom sentrum og periferi strir sentralstyret i Jakarta med et mangfold av komplekse regionale konflikter – fra Papua i øst over Maluku (Molukkene) og Kalimantan (se Borneo) til Aceh lengst i vest. Særlig hard har striden vært i Aceh, der separatistbevegelsen Free Aceh Movement (GAM) har vært i væpnet kamp siden den i 1978 erklærte det nordlige Aceh for selvstendig. En fredsløsning av 2002 ble ikke overholdt av partene, og fra mai 2003 gjennomførte hæren her sin største operasjon siden invasjonen av Øst-Timor i 1975. En ny fredsavtale ble undertegnet av GAM og den indonesiske regjeringen 15. august 2005 i Helsinki.

Indonesia befant seg i kaos etter Suhartos fall fra makten i 1998. Et stort og mangfoldig øyrike, med hundrevis av etniske grupper, har likevel klart å holde seg samlet. Landet har overrasket positivt, selv om reformtakten har vært noe treg. Indonesias økonomi har stått imot den globale finanskrisen bedre enn de fleste andre land i regionen. Hærens tidligere grep om politiske maktprosesser er løsnet.

Yudhoyonos folkelig oppbakking til tross, det viste seg vanskelig å få igjennom politiske vedtak i perioden 2004-09. Presidenten manglet en bred maktbase, hans eget ferske parti hadde bare en tiendedel av parlamentplassene, og oppslutningen ble svekket av upopulære avgjørelser som kutt i subsidiene på drivstoff. Dette endret seg etter parlamentsvalget i april 2009 med deltagelse fra 38 partier. Med nær tredoblet oppslutning fikk Yudhoyonos Demokratiske Parti (DP) vel 20 prosent av i alt 104 millioner gyldige stemmer, og 26 prosent av mandatene. Det gamle Suharto-partiet Golkar, ledet av visepresident Yusuf Kalla, ble nest størst med 14,45 prosent. Ekspresident Megawati Soekarnoputris Demokratisk Kamp-parti fikk 14 prosent. De største partiene er alle klart verdslige. Med den nye sperregrensen på 2,4 prosent fikk islamistiske partier problemer med å nå opp. 

Presidentvalget i 2014 ble vunnet av Joko Widodo, tidligere guvernør av Jakarta, representert ved partiet Indonesias Demokratiske Kamp-parti (PDI-P). Med reformplaner innen helse, utdanning og offentlig transport vant Widodo en klar seier, med over 53 prosent av stemmene.

Det idylliske øya Bali, ofte omtalt som ferieparadis for vestlige turister, ble 12. oktober 2002 terrormål. Tre kraftige bomber eksploderte ved tre populære nattklubber i badebyen Kuta. 202 mennesker, flest australiere og andre utenlandske turister, mistet livet. Tre dødsdommer ble avsagt under rettergangen, der det kom frem at de dømte hadde tilknytning til den militante fundamentalistgruppen Jeemah Islamiya. Dødsdommene ble eksekvert ved hengning i november 2008, etter behandling ved flere ankeinstanser. Terroraksjonen førte til en flerårig krise for turistindustrien.

Bali ble oktober 2005 rammet på ny da tre selvmordsbombere sprengte seg selv og tok 20 andre med seg i døden. Regjeringen la også denne gang ansvaret for ugjerningen på Jemaah Islamiya. Bali-bombene og andre terroraksjonene ga støtet til omorganisering av sikkerhetsetaten og skjerpet holdning til militante islamister. Det ble vedtatt en ny anti-terrorlov, og Bali-bomberne ble dømt etter denne med tilbakevirkende kraft. Juni 2007 pågrep politiet Jeemah Islamyiahs to fremste ledere, Zarkasih og Abu Dujana. Sistnevnte ble oppgitt å være sjef for organisasjonens militsgrupper.

Av alle steder i Asia ble Aceh-provinsen på Sumatra hardest rammet av jordskjelv- og blodbølgekatastrofen 26. desember 2004. Rystelsene ble målt til 9 på Richters skala, de kraftigste som har vært registrert på Jorden på over 40 år. Episentret var på havbunnen ca. 250 km sørøst for provinshovedstaden Banda Aceh. Skjelvet utløste en tsunami som rullet inn over kystlandskapet i Aceh og andre deler av Sumatra. I Aceh mistet om lag 170 000 mennesker livet.

Aceh hadde i mer enn 30 år vært i væpnet konflikt under et separatistisk opprør. Katastrofen ga imidlertid nytt liv til en fredsprosess som var gått i stå. 15. august 2005 ble en omfattende fredsavtale inngått mellom Jakarta-regjeringen og den militante separatistbevegelsen GAM. Finlands tidligere president, Martti Ahtisaari, fremforhandlet avtalen og ble i 2008 hedret med Nobels fredspris. Separatistene ga opp kravet om en egen selvstendig Aceh-stat, men fikk en større grad av selvstyre enn noen annen indonesisk provins. Ved lokale valg i 2006 ble en tidligere GAM-kommandant valgt til provinsens nye guvernør. En politisk GAM-avlegger, Partai Aceh, fikk flertall i provinsforsamlingen ved valget i april 2009.

Siden tsunamien er Indonesia blitt hjemsøkt av nye naturkatastrofer. Om lag 6000 mennesker mistet livet da et jordskjelv, målt til 7,7 på Richters skala, rammet det sørlige Java i mai 2006. Tusener ble levende begravd da massive jordskred utslettet flere landsbyer. Minst 500 omkom to måneder senere da en tsunami slo inn over Java- kysten. I september 2007 ble det sørlige Sumatra rystet av flere skjelv, det kraftigste med styrkegrad 8,4. Dette storskjelvet utløste imidlertid ingen ny tsunami.

I desember 2008 innviet daværende president Yudhoyono et nytt varslingssystem, Emergency Geographical Information System (GIS), som til en kostnad av 133 millioner USD skal gi indonesiske øyboere bedre sjanser til å overleve tsunamier i fremtiden. Norge var bidragsyter til prosjektet.

Mens Aceh falt til ro, skjedde en opptrapping av volden på motsatt kant av landet, i Papua-provinsen (tidligere Vest-Irian). Striden sto om gruvedrift i stort omfang. I 2002 fikk Papua utvidet selvstyre og rett til 80 prosent av inntektene fra utvinning av naturressursene. Papuanske politikere har imidlertid klaget over gjennomføringen, og hevder at inntektene fra store gull- og kobberforekomster fortsatt i hovedsak går til den indonesiske statskassen og militæret. Altfor lite kommer den papuanske lokalbefolkningen til gode, hevder de. Separatistbevegelsen Free Papua Movement (OPM) har siden 1965 ført væpnet kamp i form av sporadisk gerilja og sabotasje mot gruveindustrien og andre indonesiske og multinasjonale interesser.

I 2008 førte en rekke guvernørvalg og lokale valg til betydelig uro og rettslige etterspill. I mange valgkretser har taperne ikke villet godta resultatene. Religiøst og etnisk baserte konflikter ble utspilt med vekslende intensitet. De interne konfliktene på Malaku (Molukkene) og Kalimantan (Borneo) var noe dempet. Derimot lot motsetningene på Sulawesi og i den ressursrike Papua-provinsen til å bli ytterligere skjerpet.

Indonesia var særlig hardt rammet av den asiatiske finanskrisen 1997-98, men økonomien frisknet gradvis til igjen. Først i 2004 fikk indonesierne tilbake en kjøpekraft som tåler sammenligning med den de hadde før finanskrakket. Arbeidsløsheten har holdt seg faretruende høy – ca. 40 millioner indonesiere antas å være uten arbeid eller underbeskjeftiget. Rundt to millioner unge kommer årlig ut på arbeidsmarkedet. Utenlandske investorer har tradisjonelt vært tilbakeholdne grunnet inngrodd korrupsjon og mangelfullt rettsvern. Kampen mot korrupsjonen inngår i regjeringens langsiktige strategi med omfattende reform av domstoler, politi og påtalemyndighet, byråkratiet og militæret. Indonesia var nr. 107 av 175 land på Transparency Internationals korrupsjonsindeks i 2014.

I sin presidentperiode 2004-2014 satte Yudhoyono i verk reformer, og økonomien var inntil 2008 på bedringens vei. Veksten i BNP ble anslått til mellom 5-6 prosent på årsbasis. Utenlandske investeringer steg bratt og ble 2007 anslått til 8,5 milliarder USD, en dobling i forhold til 2006. Den globale finanskrisen i 2008 ga et tilbakeslag, men relativt sett lot Indonesia til å slippe noe lettere fra det enn nabolandene. 2008-budsjettet ble gjort opp med et underskudd på bare 0,1 % av BNP. 

Omtrent annenhver indonesier må klare seg med mindre enn to dollar dagen. Bare to millioner indonesiere, mindre enn 1 prosent av befolkningen, betaler inntektsskatt. Indonesia er rangert som nr. 108 av 179 land på FNs indeks for menneskelig utvikling og levekår 2014.

Ved årsskiftet 2008/09 trakk Indonesia seg ut av Organisasjonen av petroleumseksporterende land (OPEC), etter å ha vært med siden 1962. Indonesia nådde toppen i sin oljeproduksjon 1976, men siden 2005 har landet vært nettoimportør av olje. Det ble omfattende protestaksjoner da regjeringen i 2008 kuttet bensinsubsidier med nesten 30 prosent.

Suharto brøt alle forbindelser med Kina, som han hevdet hadde støttet kuppforsøket i 1965. Diplomatiske forbindelser ble først gjenopprettet 1990. Indonesia har hatt en sentral rolle i ASEAN-forbundet siden starten 1967; forbundets sekretariat er i Jakarta.  

Indonesia er som verdens 4. mest folkerike stat og 3. tredje største demokrati, et land med potensielt økende betydning. Det er dertil verdens mest folkerike muslimske land og strategisk viktig med sitt naboskap til Malakkastredet, der 75 prosent av oljeforsyningene til Japan og andre østasiatiske industriland passerer. De siste årene har Indonesia engasjert seg stadig sterkere i internasjonale spørsmål. Med sin geostrategiske beliggenhet, vektlegging av dialog og demokrati, verdens største muslimske befolkning og en grunnlov bygget på mangfold og religionsfrihet, står dagens Indonesia for mange som en strategisk viktig samarbeidspartner. 

Siden 2004 har Indonesia tatt en mer aktiv rolle i globale spørsmål som nedrustning, ikke-spredning og handel, og har åpenbart ambisjoner om en brobyggerrolle mellom islam og vestlige land. Det hevdes at globale utfordringer knyttet til klima vanskelig kan løses uten indonesisk deltagelse.

President Yudhoyono besøkte Norge i september 2006, det første besøk av en sittende indonesisk president. Daværende statsminister Jens Stoltenberg besøkte Indonesia i mars 2007. Besøkene la et grunnlag for utvidet bilateralt samarbeid. StatoilHydro fikk under Stoltenbergs besøk konsesjon som operatør for en ny stor leteblokk i Indonesia. Statoil har en eierandel på 51 %, mens det statlige indonesiske oljeselskapet Pertamina eier 49 % i dypvannsblokken Karama i Makassarstredet. Statoil har også andeler i naboblokken Kuma. Statoil og Pertamina gikk samtidig inn i en intensjonsavtale om et mer omfattende samarbeid, særlig øst i øyriket.

Norge bidro med 300 millioner kroner til gjenreisningen i Aceh etter tsunamien 2004. Statsminister Stoltenberg møtte den nye Aceh-guvernøren Irwandi Yusuf, en tidligere geriljaleder, under besøket 2007.

Indonesia mottok i 2008 ca. 30 millioner kroner i norsk utviklingsbistand. Samarbeidet mellom Norge og Indonesia har vært konsentrert om godt styresett og miljø/naturressursforvaltning, med særlig fokus på skog. Et svakt rettsvesen, utbredt korrupsjon og regionale konflikter er bakgrunn for engasjementet innen styresett. Forurensning og rovdrift på naturressurser gjennom ulovlig hugst av regnskog ligger til grunn for miljøsamarbeidet. Indonesia har verdens tredje største tropiske skoger etter Brasil og Kongo. Landet har angivelig også den største avskogingsraten i verden, med dramatiske sosiale, økonomiske og miljømessige følger.

Indonesia var desember 2007 vertsland for verdenskonferansen om klima på Bali. Som ledd i forberedelsene kom miljøvernminister Rachmat Witoelar på norgesbesøk. Flere treårige norsk-indonesiske samarbeidstiltak innen skogsektoren ble avtalt. Jakarta-regjeringen la frem en langtidsplan for ny skogreisning: 59,2 millioner hektar rasert skog skal delvis gjenopplives ved nyplanting av to milliarder trær. En hovedårsak til ødeleggelsen av regnskogen er mange branner i tørketiden, samt omfattende rovhugst av tropisk tømmer. Dette gjør sitt til at Indonesia havner på 3. plass blant de land i verden som slipper ut mest klimagasser.

Indonesias geopolitiske betydning gjør landet til en interessant samarbeidspartner for Norge, heter det i utenriksdepartementets Stortingsmelding nr. 15 om hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk (2009). Med internasjonale konferanser på Bali og i Oslo drøftes FNs tusenårsmål, internasjonale helsespørsmål og klima. Som følge av karikaturstriden i 2006 er samarbeidet også utviklet til å omfatte mediedialog. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.