Indonesias historie

Statue av den hinduistiske guden Harihara fra Majapahit-riket (1300-tallet) i Indonesia.

Harihara-statue av Gunawan Kartapranata. CC BY SA 3.0

Indonesia historie begynner da forfedrene til de nåværende indonesierne vandret inn i Indonesia fra det sørøstasiatiske fastlandet fra 1000-tallet fvt. I århundrene evt. vokste hinduistiske riker frem på Java og Sumatra. Fra 1200-tallet ble islam stadig mer utbredt i Indonesia og ble på 1300- og 1400-tallet den dominerende religion, mens hinduisme holdt seg på Bali.

Omkring 1500 tok portugisere kontroll over den viktige kryddereksporten fra Molukkene. På 1800-tallet sikret Nederland herredømmet over Indonesia og innførte kolonistyre. I 1949 ble Indonesia anerkjent som en selvstendig stat i en løs union med Nederland. Unionen fikk liten betydning og i 1950 innførte president Achmed Sukarno et sentralisert indonesisk styre. I 1956 ble unionen med Nederland oppløst.

Sør-Molukkene prøvde å rive seg løs fra Indonesia i 1950, men opprøret ble slått ned og mange molukkere flyktet til Nederland. Også på andre øyer har det vært separatistbevegelser og opprør. Etter militær erobring og megling i 1963 ble Indonesia tilkjent den vestlige delen av Ny-Guinea. Indonesia annekterte Øst-Timor etter harde kamper i 1976.

I 1990-årene rettet flere grupper sterk kritikk mot regimets militære politikk. Indonesia ble i dette tiåret hardt rammet av krisen i asiatisk økonomi og det kom til opptøyer. I 1999 ble de første frie valg siden 1955 avviklet og samme år ble Øst-Timor selvstendig etter en folkeavstemning.

Man kjenner en rekke hinduistiske kongeriker fra omkring 400-tallet evt. og utover. Shrivijaya-riket (cirka 680–1300-tallet) på det sørøstlige Sumatra baserte seg på kontroll av handelsveien mellom India og Kina (Malakka-stredet). En annen type riker baserte seg på overskudd av terrasseproduksjon av ris. Deres maktsentrum lå på Sentral-Java og Øst-Java. Det største av dem, Kongedømmet Majapahit (1300-tallet), hadde også betydelig innflytelse ellers i Indonesia.

I tiden 1300–1600 spredte islam seg i Indonesia, og hinduismen måtte vike overalt, med unntak av Bali og Lombok. Den viktigste eksportvaren fra Indonesia var krydder fra Maluku, som gjennom flere mellomledd også nådde Europa.

Nederlandsk kart over Java fra tidlig 1700-tall.

Kart over Java av Ukjent. Falt i det fri (Public domain)

I 1511 erobret portugiserne Melaka, og i de følgende år nådde de frem til Maluku i forsøket på å sikre seg monopol på krydderhandelen. De dominerte i Indonesia til omkring 1600, da nederlenderne overtok. Handelskompaniet Det nederlandske Ostindiske kompani ble dannet i Amsterdam i 1602, og kom til å dominere hele Indonesia kommersielt og militært utover i århundret. Men direkte politisk makt hadde de bare på Java, Maluku og noen få støttepunkter ellers. I 1799 ble kompaniet oppløst, og staten Nederland overtok alle interessene i Indonesia.

Etter et britisk mellomspill (1811–1816) innførte nederlenderne en langt mer aktiv kolonipolitikk enn før. Etter en avtale med Storbritannia (1824) fikk de frie hender til å legge hele Indonesia direkte under seg, og det skjedde gjennom en lang rekke blodige kriger utover på 1800-tallet. Samtidig begynte de å utnytte Indonesia aktivt økonomisk, først gjennom tvangsdyrking av eksportprodukter, senere (fra 1870) ved å åpne fri adgang for private selskaper til å utnytte naturresursene i landet. Resultatet ble en stor oppblomstring av mange eksportnæringer, men det fikk lite å si for indonesierne, som ble holdt tilbake i sine tradisjonelle næringer (særlig risdyrking) eller måtte arbeide på de utenlandskeide plantasjene på vilkår eierne bestemte.

Det ble bygd ut en administrasjon der medlemmer av det lokale aristokratiet i stor grad ble trukket inn som funksjonærer, og dermed ble det nødvendig med en sterk ekspansjon av skolevesenet. I disse gruppene vokste den indonesiske nasjonalismen frem etter 1900.

Tiden rundt og etter den første verdenskrig var urolig: Det oppstod radikale masseorganisasjoner, blant dem kommunistpartiet (PKI) i 1920. Dette ble forbudt etter at et større opprør på Vest-Sumatra og Vest-Java var blitt slått ned i 1926. Etter hvert ble også mer moderate nasjonalistorganisasjoner forbudt og lederne (blant dem den senere president Sukarno) holdt i fengsel. Først under den japanske okkupasjonen (1942–1945) under andre verdenskrig fikk disse anledning til å utfolde seg og forberede folket på den kommende uavhengigheten.

Under andre verdenskrig var Indonesia besatt av japanerne fra mars 1942. De støttet den indonesiske nasjonalistbevegelsen (PNI), som var dannet i 1920-årene. Da Japan kapitulerte i august 1945, tok nasjonalistene makten og proklamerte en indonesisk republikk. Deretter fulgte fire års stridigheter, til dels som geriljakrig, mens nederlenderne forsøkte å vinne tilbake herredømmet.

I november 1949 overførte Nederland suvereniteten, unntatt over den vestlige delen av Ny-Guinea. Ifølge avtalen skulle landet være en forbundsstat, Indonesias forente stater, i såkalt løs union med Nederland. Sukarno ble president. I august 1950 ble Indonesia proklamert som en sentralisert republikk, hvor provinsenes selvstyre var begrenset. Javas malay-befolkning fikk i realiteten den dominerende innflytelsen over øyrikets mange ulike folkegrupper.

Achmed Sukarno styrte Indonesia fra 1950 til 1967.

Achmed Sukarno, 1949 av Ukjent fotograf. Falt i det fri (Public domain)

Indonesia holdt seg nøytralt i den kalde krigen mellom stormaktene. Innenrikspolitikken var ustabil og preget av store økonomiske problemer og løsrivelsesforsøk i provinsene. Allerede i 1950 forsøkte Sør-Molukkene å rive seg løs; opprøret ble slått ned etter harde kamper og mange molukkanere søkte tilflukt i Nederland.

Fra 1957 gav motstanden mot sentralstyret seg utslag i militære opprør på Sumatra, Sulawesi og andre øyer; først i 1961 ble freden gjenopprettet i hele riket. De ledende partier var Achmed Sukarnos nasjonalistparti (PNI), kommunistpartiet (PKI) og det muslimske partiet Masjumi. I strid med hærens og muslimenes ønske støttet Sukarno seg mer og mer til kommunistene. Etter en periode med koalisjonsregjeringer og parlamentarisk demokrati, innførte Sukarno i 1957 et mer autoritært styre under navnet «ledet demokrati». Den valgte nasjonalforsamlingen ble oppløst i 1960. Sukarno var helt dominerende i sin rolle som nasjonens leder og ble i 1963 utnevnt til president på livstid.

Indonesias krav på Irian Jaya (nåværende Papua) dominerte lenge utenrikspolitikken. Nederland tok sikte på at denne kolonien skulle bli egen stat og avviste i 1950-årene Indonesias krav. Striden førte i 1956 til at unionen mellom Indonesia og Nederland ble oppløst; i 1960 ble de diplomatiske forbindelser brutt og i 1962 var det flere væpnede sammenstøt. Gjennom FNs og USAs megling gikk Nederland med på å overføre territoriet til Indonesia i 1963, på betingelse av at en folkeavstemning skulle avgjøre den endelige tilknytning. Denne fant sted med meget begrenset deltakelse i 1969.

I begynnelsen av 1960-årene forsøkte Sukarno å knytte nærmere forbindelse med Kina for å få støtte til ekspansive politiske fremstøt i Sørøst-Asia. I 1963 innledet han en konfrontasjonspolitikk med Malaysia, som gav seg utslag i ordkrig, handelssperringer og væpnede sammenstøt langs grensen på Borneo. Denne politikken kulminerte da Indonesia i 1965 meldte seg ut av FN.

Den 30. september 1965 fant det sted et kuppforsøk med kommunistiske innslag. Kuppforsøket ble knust av hæren og fulgt av massakrer på påståtte kommunister. Massakrene pågikk i flere måneder og ble for en stor del utøvd av sivile muslimske aktivister. Antagelsene over tallet på dødsofre varierer sterkt, fra 80 000 til over 500 000. Flere hundre tusen ble arrestert. Kommunistpartiet ble forbudt etter kuppforsøket. Sukarnos rolle var uklar, men militære ledere mistenkte ham for delaktighet, og han ble avsatt i 1967.

Ibrahim Suharto var president fra 1968 til 1998.

Ibrahim Suharto, 1993 av State Secretariat of the Republic of Indonesia. Falt i det fri (Public domain)

General Ibrahim Suharto trådte frem som det nye militærregimets leder; i 1968 ble han valgt til president av en konsultativ folkeforsamling, deretter gjenvalgt i 1972, 1978, 1983, 1988, 1993 og 1998.

Som en del av «Den nye orden» bygde Suhartos regime opp en særegen massebevegelse Sekber Golkar («Fellessekretariatet for funksjonelle grupper»), et forbund av mange ulike yrkes- og interesseorganisasjoner. Golkar ble offisielt betegnet som upolitisk, men virket som regimets fremste politiske redskap og samlet ved valgene i perioden 1971–1992 rundt to tredeler av stemmene. Også familiene til militære og andre offentlige tjenestemenn var tvunget til å stemme på Golkar.

I 1973 ble landets fem nasjonalistiske og kristne partier tvunget til å gå sammen i ett parti, Indonesias demokratiske parti (Partai Demokrasi Indonesia, PDI). Fire muslimske partier ble slått sammen til Det forente utviklingsparti (Partai Persatuan Pemgagunan, PPP). De to opposisjonspartiene fikk ved valgene en oppslutning på rundt 15 prosent hver. I 1993 fikk PDI en ny leder, den avdøde president Sukarnos datter, Megawati Sukarnoputri, som snart ble opposisjonens sentrale frontfigur.

Suhartos autoritære politikk ble i 1990-årene gjenstand for mer åpen kritikk fra ulike samfunnsgrupper. Den politiske liberaliseringen gikk imidlertid svært langsomt. Suharto satset nå mer på å vinne den muslimske befolkningens støtte. En muslimsk organisasjon for intellektuelle, stiftet i 1990, fikk betydelig innflytelse. Leder for organisasjonen, B.J. Habibie, ble en av 1990-årenes politiske forgrunnsfigurer.

Ifølge en lov av 1983 måtte alle politiske partier bekjenne seg til den statsbærende ideologi, pancasila, som sammenfattes i fem formulerte konsensusprinsipper: gudstro, humanisme, nasjonal enhet, demokrati og sosial rettferdighet. Pancasila-ideologien ble definert som om grunnlaget for all sosial virksomhet og alle organisasjoner måtte bygge på denne. De snevre rammene for politisk virksomhet ble begrunnet med landets konfliktfylte fortid.

Indonesia var i 1998–1999 preget av dyp økonomisk krise og sterk sosial og politisk uro. Landet ble særlig hardt rammet av den asiatiske finanskrisen, som snart kastet millioner av indonesiere ut i arbeidsløshet og ekstrem fattigdom. Krisen gav i 1998 støtet til voldsomme protester, særlig etter at Suharto tidlig på året lot seg gjenvelge til sin sjette femårsperiode som president. Mange steder ble en blodig aggresjon rettet mot etniske kinesere og deres dominans innen handel og industri.

Under presset fra protestbølgen trakk Suharto seg i mai 1998 etter vel 30 år som Indonesias president. Hans lojale støttespiller, visepresident B.J. Habibie, overtok presidentembetet. Habibies helomvending i striden om Øst-Timor la grunnlaget for at området ble løst fra Indonesia i 1999.

Ved en folkeavstemning i Øst-Timor stemte 78,5 prosent av velgerne for full uavhengighet fra Indonesia. En proindonesisk milits godtok ikke resultatet og startet, sammen med enheter fra hæren, terrorhandlinger mot sivilbefolkningen. Sannsynligvis ble tusenvis av mennesker drept, og FN anslo at om lag 200 000 mennesker flyktet fra sine hjem. Etter sterkt internasjonalt press godtok president Habibie i september 1999 at en internasjonal fredsstyrke ble sendt til Øst-Timor. I oktober vedtok Indonesias øverste forsamling at Øst-Timor skulle få status som en uavhengig stat.

Tiden etter Suhartos fall kan betraktes som et demokratisk eksperiment av største format. Det politiske landskapet har vært i drastisk endring. Utviklingen etter 1998 har vært turbulent, men med vesentlige fremskritt i demokratiseringsprosessen. En mengde politiske partier er kommet til, en relativt frispråklig presse er vokst frem, og en revidert grunnlov har gitt større plass for folkemeningen.

Et fredelig maktskifte med Habibies avgang etter parlamentsvalget i 1999 markerte den endelige slutten på Suharto-epoken.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.