Trål, fiskeredskap som består av en traktformet nettpose (not) som slepes gjennom sjøen etter et spesialbygd fiskefartøy (tråler). Det finnes flere typer trål, f.eks. bunntrål (for fisk og reker), pelagisk trål (for stimfisk) og bomtrål (for bunnfisk). Trålen kan reguleres til den dybden som leteutstyret viser at fisken befinner seg i.

En moderne bunntrål er satt sammen av flere deler. Helt bak er en fiskepose (cod end) av tykk eller dobbel tråd. Den forbindes med belgen med et traktformet mellomstykke. Fra belgen går en nettvinge på hver side, og foran belgen er vingene forbundet med et tak (squaren) som skal hindre fisken i å svømme over trålen når den møter trålens undre del. Til squarens forkant er festet flottører, og langs underkant av vinger og belg er festet en kraftig wire hvorpå er trædd en rekke stålkuler (bobbins). Disse hindrer at trålen setter seg fast på ujevn bunn. Foran vingene er festet store stålkuler (danlenos), og fra disse går en wire (sweeper) frem til hver av tråldørene. Disse er forsynt med stålbøyler som slepewirer festes til, slik at dørene får den rette skjæring til å holde trålnota utspilt sideveis. Virkemåten av trålen er at når den slepes, vil tråldører og sweepere skremme fisken inn mot åpningen, og når så fisken treffer bobbinslenken, søker den opp, men blir stoppet av squaren og trukket inn i nota.

Illustrasjon, se fiskeredskaper.

Fisket med trål har vært lovregulert siden 1908. Lovgivningen har hjemlet to hovedtyper av reguleringer: adgang til å begrense antall trålfartøyer og regulering av utøvelsen av fisket.

Utøvelsen av trålfisket reguleres nå ved lov om saltvannsfiske av 3. juni 1983 (se saltvannsfiskeloven). Det er forbudt å fiske med trål utenfor det norske fastland innenfor 12 nautiske mil fra grunnlinjene. Bestemmelsen åpner adgang til å tillate trålfiske i området mellom 4 og 12 nautiske mil over hele eller bestemte deler av kyststrekningen øst for Lindesnes.

Tildeling av tillatelser til å drive trålfiske reguleres av deltakerloven av 26. mars 1999. Formålet med å regulere tildelinger er å tilpasse flåtens fangstkapasitet til ressursgrunnlaget, øke lønnsomheten og verdiskapingen i næringen og derved trygge bosetting og arbeidsplasser i kystdistriktene, og legge til rette for at høstingen av de marine ressursene skal komme kystbefolkningen til gode. Fiske med reketrål ved Grønland har vært konsesjonsregulert siden 1973, mens en generell konsesjonsordning for fiske med reketrål ble fastsatt i 1984. Med deltakerloven av 1999 er alle bestemmelser om adgangen til å drive ervervsmessig fiske og fangst (konsesjonslovgivningen) samlet i én lov.

Allerede på 1300-tallet ble det av flere europeiske land drevet trålfiske i grunne kystfarvann. Opprinnelig kunne trålen bare trekkes langs bunnen (bomtrål). Fra 1890-årene ble otertrålen tatt i bruk. Den har skovler på hver side av trålposen, og disse skjærer ut til siden under fart, slik at nota holdes utspilt. Det var i første rekke Storbritannia som førte an i utviklingen av trålfisket og gjorde det til et havfiske. Etter hvert ble det et havfiske av store dimensjoner ved Færøyene, Island, Bjørnøya, Spitsbergen, Newfoundland og Vestgrønland. Trålfiske utenfor Troms og Vesterålen tok til i 1934 og utviklet seg raskt med britiske, tyske og sovjetiske trålere i et område hvor norske fiskere tidligere hadde vært enerådende. Det intense trålfisket førte til overbeskatning av fiskebestandene (særlig torsk og hyse). Det ble gitt bestemmelser om maskestørrelse i trålen og gjennomført kvantumsbegrensninger ifølge internasjonale avtaler.

I midten av 1970-årene ble det klart at viktige fiskebestander stod i fare for å bli overbeskattet ved et stadig økende trålfiske. Det skapte også problemer for norske fiskere med faststående redskaper, som ofte fikk disse ødelagt på grunn av hensynsløst trålfiske. For bedre å kunne regulere beskatningen innførte man i tillegg til økonomiske soner på 200 nautiske mil i 1977 forbud mot trålfiske i visse områder utenfor norskekysten. Lov om saltvannsfiske av 3. juni 1983 gir hjemmel for å etablere trålfrie soner og til å regulere fisket i såkalte «fleksible områder», dvs. nærmere avgrensede områder der fisket reguleres i bestemte tidsrom, med begrensninger i eller forbud mot fiske med bestemte redskapstyper i hele eller deler av området. I slike områder kan antall deltagende fartøyer begrenses.

Ved kgl.res. av 6. okt. 1989 er det opprettet tre trålfrie soner og fire fleksible områder. I de trålfrie sonene er det forbudt for både norske og utenlandske fartøyer å fiske med trål i tiden 1. okt.–1. mars på Nordbanken og Øverbanken, 20. okt.–20. mars på Jennegga-Malangsgrunnen og hele året på Storegga for trålere større enn 35 m (eller over 200 brt). Det kan etableres fleksible områder i tiden 20. okt.–20. mars på Jennegga-Malangsgrunnen, 1. jan.–15. mai på Moskenesgrunnen og Røstbanken og 1. jan.–31. mai på Haltenbanken. Kystvakten kan stanse, borde, bortvise eller oppbringe fartøyer som opptrer i strid med disse bestemmelsene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

29. mars 2009 skrev Ola Inge Grønnevet

en kraftig wire hvorpå er trædd en rekke stålkuler -



dette er direkte feil! Det blir benyttet kjetting som er påtredd gummiskiver 21 til 24 tommer. Videre fremover kjetting med gummi og stålbobbins til danleno.



Det bør også kommenteres at det blir bruk en sorteringsrist for å skille ut den minste fisken.



Mener at en har overfokusert på lovverk når en skal beskrive et fiskeredskap

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.