Indonesia omfatter en større del av de sørasiatiske øyene som strekker seg mellom det asiatiske fastland og Australia, og som danner skillet mellom Det indiske hav og Stillehavet. Landet er verdens største øyrike. I tillegg til et samlet landareal på 1,9 mill. km2, krever landet, under mottoet «Vårt Land og Vann», også suverenitet over et havområde på 3,3 mill. km2.

Offisielt teller arkipelet 13 677 øyer, hvorav ca. 6000 er navngitt og 992 er permanent befolket. De to øyene Java (med Madura) og Bali omfatter kun 7 % av arealet, men ca. 60 % av befolkningen. Disse regnes ofte som de indre øyene, mens de resterende regnes som de ytre.

Ostindiske øyer er oppstikkende topper av en rygg som ble dannet ved sammenstøtet mellom den eurasiske og den indoaustralske plate i tertiærtiden (se platetektonikk). Øyenes geologiske bygning karakteriseres av lange fjellkjeder, foldet i sen geologisk tid og fremdeles ikke kommet til ro. Den lengste kjeden kan følges langs sørvestkysten av Sumatra, langs hele Java og Nusa Tenggara, bare avbrutt av grunne havområder. Den fortsetter i en bue rundt Bandasjøen til Maluku (Molukkene).

Jordskjelv forekommer hyppig i foldesonene, og flere av øyene, især langs sørranden (Sumatra, Java), er sterkt vulkanske med lange rekker av vakre vulkankjegler, hvorav 220 fortsatt er aktive. Den mest kjente vulkanen er Krakatau (Krakatoa) i Sundastredet (Selat Sunda) mellom Sumatra og Java, som eksploderte 1883 i et av historiens kraftigste vulkanutbrudd. Fjellkjedene er til dels under stadig heving. Dype havgroper er dannet som ledd i foldeprosessen, blant annet Sundagropen (7455 m dyp) i Det indiske hav utenfor Sumatra og Java. Lignende groper finnes også nord for Nusa Tenggara, i Bandasjøens østlige del og i Celebessjøen. Det grunne innhavet mellom øyene (blant annet Javasjøen) er geologisk langt mer stabilt.

Ved foten av fjellkjedene er det både i tertiær- og kvartærtiden blitt avsatt store sedimentmengder, og vidstrakte lavlandsområder finnes på østkysten av Sumatra, på sørkysten av Borneo (Kalimantan) og på det sørlige Ny-Guinea (Papua, tidligere Irian Jaya).

Lavlandsområdene er kantet med svære strekninger av tidevannssumper, som på Sumatra har en bredde av ca. 20 km. Ellers består øyene mest av store fjellområder med høye vulkantopper, deriblant Kerinci (3800 moh.) på Sumatra, Rinjani (3726 moh.) på Lombok, Semeru (3676 moh.) på sørøstlige Java og Agung (3142 moh.) på Bali.

Også på Sulawesi når fjellene opp i over 3000 moh., mens bare enkelte topper i den indonesiske delen av Borneo (Kalimantan) når over 2000 moh. De ikke-vulkanske Maokefjellene på Ny-Guinea (Papua) danner landets høyeste fjellkjede, med flere topper over snøgrensen som her ligger ved ca. 4300 moh. Høyest er Puncak Jaya (5030 moh.) og Mandala (4760 moh.).

Det finnes ingen store elver bortsett fra på Borneo (Kalimantan), hvor Kapuas (1150 km), Barito (900 km) og Mahakam (770 km) alle er seilbare i sine nedre løp. I høylandet på Sumatra finnes en rekke fjellsjøer, deriblant Tobasjøen (1774 km2) som ligger i ca. 1000 meters høyde.

Les mer om Planteliv i IndonesiaDyreliv i Indonesia og Klima i Indonesia.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.