Indonesias samtidshistorie er tiden etter 1998, da Ibrahim Suhartos autoritære regime tok slutt og et mer demokratisk styre ble innført. Suharto hadde da styrt landet siden 1968. I 1999 ble de første frie valgene siden 1955 avviklet, og samme år oppgav Indonesia anneksjonen av Øst-Timor, et område landet hadde okkupert siden 1975.

I 2004 valgte Indonesia for første gang en president ved direkte valg; Susilo Bambang Yudhoyono fikk mer enn 60 prosent av stemmene, og regjerte i to femårsperioder. Ny president i 2014 ble Joko Widodo.

Aceh-provinsen på Sumatra ble hardest rammet av tsunamien i desember 2004. 220 000 indonesiere omkom.

De siste årene har Indonesia hatt en stabil økonomisk utvikling.

Tiden etter Suhartos fall kan betraktes som et demokratisk eksperiment av største format. Det politiske landskapet har vært i drastisk endring. Utviklingen etter 1998 har vært turbulent, men med vesentlige fremskritt i demokratiseringsprosessen. En mengde politiske partier er kommet til, en relativt frispråklig presse er vokst frem, og en revidert grunnlov har gitt større plass for folkemeningen. Et fredelig maktskifte med Bacharuddin Jusuf Habibies avgang etter parlamentsvalget i 1999 markerte den endelige slutten på Suharto-epoken.

Indonesia hadde i perioden 1945–1998 bare hatt to presidenter, men fikk nå fire statssjefer i perioden 1998–2004. Den sentraliserte styreformen under Suharto ble brutt opp med utvidet selvstyre for provinsene. De militæres politiske rolle ble stort sett avviklet; ved parlamentsvalget i 2004 var det for første gang ikke øremerket plasser for de militære. I juni 1999 avholdt Indonesia det antatt mest demokratiske valg på årtier. Under ledelse av Megawati Sukarnoputri vant opposisjonspartiet Indonesias Demokratiske Kamp-parti (PDI-P) en klar seier ved parlamentsvalget.

Ved presidentvalget tre måneder senere var Sukarnoputri favoritt, men tapte for motkandidaten Abdurrahman Wahid, leder for den muslimske masseorganisasjonen Nahdlatul Ulama. Sukarnoputri ble visepresident. Wahid viste seg som en vinglete leder og ble i juli 2001 avsatt av nasjonalforsamlingen. Sukarnoputri rykket opp som landets første kvinnelig statssjef. Terrorangrepene i USA 11. september 2001 endret Sukarnoputris forutsetninger til å styre landet mot økonomisk gjenreisning, da hun i stedet måtte håndtere en tilspisset konflikt mellom nasjonalister og ekspansive muslimske krefter. Korrupsjon og en svært passiv lederstil tæret på hennes popularitet.

9. september 2004 valgte Indonesia for første gang en president ved direkte valg: Susilo Bambang Yudhoyono, en tidligere general med røtter i Suharto-regimet, fikk over 60 prosent av stemmene. I forkant av presidentvalget ble det holdt parlamentsvalg der Suhartos parti Golkar på ny ble landets største parti. Yudhoyono, alment kjent under initialene «SBY», la frem et omfattende økonomisk og sosialt reformprogram. Han lovet å intensivere kampen mot islamistisk terror, i første rekke Jemaah Islamiyah, en lokal islamistisk gruppe som antas knyttet til al-Qaida-nettverket.

Til tross for sin militære bakgrunn gikk president Yudhoyono inn for å begrense militærets politiske rolle, som frem til tusenårsskiftet var både sterk og grunnlovsfestet. Militære i aktiv tjeneste har siden 2004 ikke lenger kunnet påta seg ekstrajobber i byråkratiet. For første gang var forsvarsdepartementet under Yudhoyono ledet av en sivilist. Som nyvalgt statssjef ga presidenten sikkerhetsetaten instruks om å gå bort fra sin tidligere utbredte praksis med trakassering og forfølgelse av opposisjonelle. Indonesiske militære har vært tungt inne i næringsvirksomhet i ulike sektorer. En statlig kommisjon kom i november 2008 med en innstilling om at de væpnede styrker skal overlevere fabrikker, stiftelser og kooperativer til en verdi av ca. to milliarder kroner til staten. Etter ny lov skal de militære ikke lenger skal være engasjert i kommersiell næringsvirksomhet.

I januar 2008 døde Suharto, Indonesias autoritære leder gjennom 32 år, 86 år gammel. Til tross for siktelser om massiv korrupsjon, proklamerte Yudhoyono-regjeringen en ukes landesorg. Suhartos politiske bevegelse, Golkar, samlet fortsatt mange tilhengere og ble nest største parti ved parlamentsvalget i april 2009.

I mars 2008 vedtok nasjonalforsamlingen en lov som forbyr pornografi på internett, samt innhold som «skaper hat og fiendskap mellom ulike grupper». Sterke motsetninger kom til uttrykk mellom konservative muslimer som krever sensur av moralske grunner og tilhengere av større grad av frihet for massemedia. Sistnevnte kritiserte at pornografi i loven bare blir løselig definert som «innhold som krenker ærbarheten».

Etter at Øst-Timor fikk sin selvstendighet, blusset andre konflikter med etnisk-religiøse fortegn opp med fornyet styrke. I dragkampen mellom sentrum og periferi strir sentralstyret i Jakarta med et mangfold av komplekse regionale konflikter – fra Papua i øst over Maluku (Molukkene) og Kalimantan (se Borneo) til Aceh lengst i vest. Særlig hard har striden vært i Aceh, der separatistbevegelsen Free Aceh Movement (GAM) har vært i væpnet kamp siden den i 1978 erklærte det nordlige Aceh for selvstendig. En fredsløsning av 2002 ble ikke overholdt av partene, og fra mai 2003 gjennomførte hæren her sin største operasjon siden invasjonen av Øst-Timor i 1975. En ny fredsavtale ble undertegnet av GAM og den indonesiske regjeringen 15. august 2005 i Helsinki.

Indonesia befant seg i kaos etter Suhartos fall fra makten i 1998. Et stort og mangfoldig øyrike, med hundrevis av etniske grupper, har likevel klart å holde seg samlet. Landet har overrasket positivt, selv om reformtakten har vært noe treg. Indonesias økonomi har stått imot den globale finanskrisen bedre enn de fleste andre land i regionen. Hærens tidligere grep om politiske maktprosesser er løsnet.

President Yudhoyonos folkelig oppbakking til tross, viste det seg vanskelig å få igjennom politiske vedtak i perioden 2004-2009. Presidenten manglet en bred maktbase, hans eget ferske parti hadde bare en tiendedel av parlamentplassene, og oppslutningen ble svekket av upopulære avgjørelser som kutt i subsidiene på drivstoff. Dette endret seg etter parlamentsvalget i april 2009 med deltagelse fra 38 partier. Med nær tredoblet oppslutning fikk Yudhoyonos Demokratiske Parti (DP) vel 20 prosent av i alt 104 millioner gyldige stemmer, og 26 prosent av mandatene. Det gamle Suharto-partiet Golkar, ledet av visepresident Yusuf Kalla, ble nest størst med 14,45 prosent. Ekspresident Megawati Soekarnoputris Demokratisk Kamp-parti fikk 14 prosent. De største partiene er alle klart verdslige. Med den nye sperregrensen på 2,4 prosent fikk islamistiske partier problemer med å nå opp.

Presidentvalget i 2014 ble vunnet av Joko Widodo, tidligere guvernør av Jakarta, representert ved partiet Indonesias Demokratiske Kamp-parti (PDI-P). Med reformplaner innen helse, utdanning og offentlig transport vant Widodo en klar seier, med over 53 prosent av stemmene.

Det idylliske øya Bali, ofte omtalt som ferieparadis for vestlige turister, ble 12. oktober 2002 terrormål. Tre kraftige bomber eksploderte ved tre populære nattklubber i badebyen Kuta. 202 mennesker, flest australiere og andre utenlandske turister, mistet livet. Tre dødsdommer ble avsagt under rettergangen, der det kom frem at de dømte hadde tilknytning til den militante fundamentalistgruppen Jeemah Islamiya. Dødsdommene ble eksekvert ved hengning i november 2008, etter behandling ved flere ankeinstanser. Terroraksjonen førte til en flerårig krise for turistindustrien.

Bali ble i oktober 2005 rammet på ny da tre selvmordsbombere sprengte seg selv og tok 20 andre med seg i døden. Regjeringen la også denne gang ansvaret for ugjerningen på Jemaah Islamiya. Bali-bombene og andre terroraksjonene ga støtet til omorganisering av sikkerhetsetaten og skjerpet holdning til militante islamister. Det ble vedtatt en ny anti-terrorlov, og Bali-bomberne ble dømt etter denne med tilbakevirkende kraft. I juni 2007 pågrep politiet Jeemah Islamyiahs to fremste ledere, Zarkasih og Abu Dujana. Sistnevnte ble oppgitt å være sjef for organisasjonens militsgrupper.

Av alle steder i Asia ble Aceh-provinsen på Sumatra hardest rammet av jordskjelv- og blodbølgekatastrofen 26. desember 2004. Rystelsene ble målt til 9 på Richters skala, de kraftigste som har vært registrert på Jorden på over 40 år. Episentret var på havbunnen, cirka 250 kilometer sørøst for provinshovedstaden Banda Aceh. Skjelvet utløste en tsunami som rullet inn over kystlandskapet i Aceh og andre deler av Sumatra. I Aceh mistet om lag 170 000 mennesker livet.

Aceh hadde i mer enn 30 år vært i væpnet konflikt under et separatistisk opprør. Katastrofen ga imidlertid nytt liv til en fredsprosess som var gått i stå. 15. august 2005 ble en omfattende fredsavtale inngått mellom Jakarta-regjeringen og den militante separatistbevegelsen GAM. Finlands tidligere president, Martti Ahtisaari, fremforhandlet avtalen og ble i 2008 hedret med Nobels fredspris. Separatistene ga opp kravet om en egen selvstendig Aceh-stat, men fikk en større grad av selvstyre enn noen annen indonesisk provins. Ved lokale valg i 2006 ble en tidligere GAM-kommandant valgt til provinsens nye guvernør. En politisk GAM-avlegger, Partai Aceh, fikk flertall i provinsforsamlingen ved valget i april 2009.

Siden tsunamien er Indonesia blitt hjemsøkt av nye naturkatastrofer. Om lag 6000 mennesker mistet livet da et jordskjelv, målt til 7,7 på Richters skala, rammet det sørlige Java i mai 2006. Tusener ble levende begravd da massive jordskred utslettet flere landsbyer. Minst 500 omkom to måneder senere da en tsunami slo inn over Java- kysten. I september 2007 ble det sørlige Sumatra rystet av flere skjelv, det kraftigste med styrkegrad 8,4. Dette storskjelvet utløste imidlertid ingen ny tsunami.

I desember 2008 innviet daværende president Yudhoyono et nytt varslingssystem, Emergency Geographical Information System (GIS), som til en kostnad av 133 millioner USD skal gi indonesiske øyboere bedre sjanser til å overleve tsunamier i fremtiden. Norge var bidragsyter til prosjektet.

Mens Aceh falt til ro, skjedde en opptrapping av volden på motsatt kant av landet, i Papua-provinsen (tidligere Vest-Irian). Striden sto om gruvedrift i stort omfang. I 2002 fikk Papua utvidet selvstyre og rett til 80 prosent av inntektene fra utvinning av naturressursene. Papuanske politikere har imidlertid klaget over gjennomføringen, og hevder at inntektene fra store gull- og kobberforekomster fortsatt i hovedsak går til den indonesiske statskassen og militæret. Altfor lite kommer den papuanske lokalbefolkningen til gode, hevder de. Separatistbevegelsen Free Papua Movement (OPM) har siden 1965 ført væpnet kamp i form av sporadisk gerilja og sabotasje mot gruveindustrien og andre indonesiske og multinasjonale interesser.

I 2008 førte en rekke guvernørvalg og lokale valg til betydelig uro og rettslige etterspill. I mange valgkretser har taperne ikke villet godta resultatene. Religiøst og etnisk baserte konflikter ble utspilt med vekslende intensitet. De interne konfliktene på Malaku (Molukkene) og Kalimantan (Borneo) var noe dempet. Derimot lot motsetningene på Sulawesi og i den ressursrike Papua-provinsen til å bli ytterligere skjerpet.

Indonesia var særlig hardt rammet av den asiatiske finanskrisen i 1997–1998, men økonomien frisknet gradvis til igjen. Først i 2004 fikk indonesierne tilbake en kjøpekraft som tåler sammenligning med den de hadde før finanskrakket. Arbeidsløsheten har holdt seg faretruende høy – om lag 40 millioner indonesiere antas å være uten arbeid eller underbeskjeftiget. Rundt to millioner unge kommer årlig ut på arbeidsmarkedet. Utenlandske investorer har tradisjonelt vært tilbakeholdne grunnet inngrodd korrupsjon og mangelfullt rettsvern. Kampen mot korrupsjonen inngår i regjeringens langsiktige strategi med omfattende reform av domstoler, politi og påtalemyndighet, byråkratiet og militæret. Indonesia var nummer 107 av 175 land på Transparency Internationals korrupsjonsindeks i 2014.

I sin presidentperiode 2004–2014 satte Yudhoyono i verk reformer, og økonomien var inntil 2008 på bedringens vei. Veksten i BNP ble anslått til mellom 5-6 prosent på årsbasis. Utenlandske investeringer steg bratt og ble 2007 anslått til 8,5 milliarder USD, en dobling i forhold til 2006. Den globale finanskrisen i 2008 ga et tilbakeslag, men relativt sett lot Indonesia til å slippe noe lettere fra det enn nabolandene. 2008-budsjettet ble gjort opp med et underskudd på bare 0,1 prosent av BNP.

Omtrent annenhver indonesier må klare seg med mindre enn to dollar dagen. Bare to millioner indonesiere, mindre enn 1 prosent av befolkningen, betaler inntektsskatt. Indonesia ble rangert som nummer 108 av 179 land på FNs indeks for menneskelig utvikling og levekår i 2014.

Ved årsskiftet 2008/2009 trakk Indonesia seg ut av Organisasjonen av petroleumseksporterende land (OPEC), etter å ha vært med siden 1962. Indonesia nådde toppen i sin oljeproduksjon i 1976, men siden 2005 har landet vært nettoimportør av olje. Det ble omfattende protestaksjoner da regjeringen i 2008 kuttet bensinsubsidier med nesten 30 prosent.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.