lur

Egil Storbekken spiller på lur.

Lur
Av /NTB Scanpix ※.

Lur, blåseinstrument av tre, bark eller metall som spilles på samme måte som en trompet ved at leppene vibrerer mot blåseenden, som noen ganger kan være formet som et munnstykke. Melodien framkommer ved hjelp av overblåsingsteknikk, som får fram ulike deltoner av naturtoneskalaen. Lengre lurer gir flere toner og større musikalske muligheter.

Faktaboks

etymologi:
norrønt lúðr

Lurer av bark (for eksempel olderlur), tre tekket med never (neverlur) eller tæger (tåglur) har i Norge vært benyttet i seterdrift helt tilbake til 800-tallet og et godt stykke inn på 1900-tallet. Lignende lurer, med lengde på opptil 4–5 meter, er kjent i Karpatene, Alpene (alpehorn) og Pyreneene.

Seterinstrument

På setra var det hovedsakelig neverluren som ble benyttet. Luren var først og fremst budeias instrument og hadde flere viktige funksjoner i setermiljøene: Den ble brukt som skremmeinstrument for å holde rovdyr som ulv og bjørn borte fra buskapen. Samtidig bar lyden av luren så langt at den fungerte som lokkeinstrument for å få dyrene tilbake til setra om kvelden. I tillegg kunne de blåse spesielle signaler eller melodier som var kjent i lokalsamfunnet for å få kontakt med eller hjelp fra andre budeier eller gjetere eller folk nede i bygda. Det fortelles også at dyrene ble roligere når de beitet hvis man spilte rolige melodier på luren for dem.

Den eldste nedtegnelsen av en norsk lurmelodi finnes i et fransk musikkleksikon fra 1780.

Ulike lurtyper

De store lurene ble gjerne benevnt som langlur. Det finnes også en kortere lur kalt stuttlur (galdrelur), som i tillegg til å lage skremmelyder også kunne benyttes som en slags ropert til å forsterke stemmen. Både langluren og stuttluren forekom i tillegg til på setra også blant fiskerne på kysten, hvor spesielt stuttluren ble benyttet til å holde kontakten med andre båter i tåke eller dårlig vær. Vi kjenner til en tilsvarende bruk av båtlurer helt tilbake til vikingtiden.

I Osebergskipet, som ble gravd ned ved Tønsberg i 834, er det funnet et langt trerør som de fleste forskerne i dag tolker som en trelur, sammensatt av to uthulete deler med spor etter fem ringformete bånd som holdt instrumentet sammen. Sagalitteraturen er rik på beretninger om bruken av lur, og ofte ble angrep og slag innledet ved at man blåste i luren.

Bronselurer

Fra bronsealderen kjennes lurer av opptil to meter lange S-formede bronserør med konisk mensur og skålformet munnstykke (omtrent som på en moderne basun eller trompet). Lydåpningen er forsynt med en plate, gjerne med rik utsmykning. I Nord-Europa er det avdekket hele eller deler av 54 bronselurer i arkeologiske funn fra bronsealderen. Av disse stammer fire fra Norge, hvorav to fra Revheim i Rogaland (Revheimfunnene) og to fra Brandbu på Hadeland. I Danmark er det funnet hele 39 bronselurer. I tillegg har vi bronselurer fra Sverige, Nord-Tyskland og Estland.

Bronselurene er som oftest funnet parvis. Disse har tilnærmet samme grunntone, samtidig som de danner et symmetrisk speilbilde av hverandre. Funnstedene er nesten alltid myrer nær gamle offerplasser, noe som tyder på at bronselurene har vært benyttet i tilknytning til religiøs kult. Avbildninger på mange helleristninger fra bronsealderen støtter også en slik teori og viser ofte lurer som del av prosesjoner.

Luren i vår tid

En av dem som har gjort mest for å holde lurtradisjonen ved like her i landet, var musikeren og komponisten Egil Storbekken fra Tolga i Østerdalen. I dag produserer hans nevø, instrumentmakeren Magnar Storbækken lurer av god kvalitet som er blitt populære. Norsk Lur- og Bukkehornlag (stiftet 1996) har en rekke lurblåsere som medlemmer.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg