Betegnelse på en art kirkelige lovsanger til bruk i messen. Sekvensen har sin opprinnelse i de lange melismene (kalt jubilus eller jubilatio) på sluttvokalen i Alleluia. Rundt år 900 begynte man å legge tekst på slike «tonefølger» (sequentiae), under betegnelsen «prosa ad sequentiam». Etter hvert utviklet sekvensen seg på dette grunnlag til en selvstendig litterær og musikalsk form, beslektet med hymnen. Dens liturgiske plass var i flukt med leddet Alleluia.

Av det svært omfattende sekvensmaterialet beholdt Trient-konsilet (1545–63) bare fire til offisielt liturgisk bruk, nemlig Victimae paschali laudes (påsken), Veni Sancte Spiritus (pinsen), Lauda Sion (Kristi legemsfest) og Dies irae (alle sjelers dag og Requiem-messen). I 1727 ble i tillegg Stabat mater tatt opp i liturgien.

Missale Nidrosiense (1519) rommer 42 sekvenser som har vært i bruk i norsk gudstjenesteliv, derav to som har spesiell tilknytning til Olavs-feiringen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.