Kamera, apparat til opptak av optisk dannede bilder.

Kamera. 1) Camera obscura fra 1600-tallet. Etter hvert ble kameraene mindre, hullet ble erstattet med en linse, og veggen på motsatt side ble erstattet med mattglass, slik at bildet kunne betraktes fra utsiden.

av ukjent opphavsperson. Falt i det fri (Public domain)

I prinsippet er et kamera et mørkt rom, hvor lyset slippes inn gjennom en liten åpning og projiserer et bilde på en flate (se Camera obscura). I det fotografiske kamera er hullet erstattet med et objektiv som gir bedre skarphet og større lysstyrke. Ved tradisjonell fotografering anbringes en lysfølsom film for svart/hvitt eller farger på bildeflaten. I det elektroniske kamera erstattes filmen av en elektronisk enhet. Begge systemer har evnen til å motta og lagre lysinformasjoner, og senere gjengi dem som bilder.

Moderne kameraer har innebygd lysmåler og tilhørende elektronisk utstyr. Brukeren kan velge mellom forskjellige programmer, hvor lysmåler og avstandsmåler sørger for riktig eksponering og fokusering. Også blitzmengden kan beregnes med slike programmer. Programmene forenkler fotograferingen, men begrenser brukerens innflytelse på denne.

Kameraer blir gjerne inndelt i typer på bakgrunn av filmformat. Storformatkamera bruker planfilm (4 x 5" til 8 x 10") og anvendes profesjonelt utendørs og i atelier. Mellomformatkamera bruker rullefilm (120-film) med 60 mm bildebredde. Dette formatet benyttet Kodak i de første kameraene, som fikk utbredelse. Det har nå hovedsakelig profesjonell anvendelse i kameratypene Rolleiflex, Mamiya og Hasselblad. I 35 mm-kamera brukes kassettfilm i «Leica-format» (etter det første kameraet som benyttet film i 35 mm bredde), og omfatter de mest utbredte og populære typene for både profesjonelle og amatører. 35 mm-film var lenge det viktigste formatet for konvensjonell kinofilm.

Speilreflekskameraer gir meget nøyaktig innstilling fordi fotografen ser gjennom selve objektivet. Derved kan bl.a. utsnitt og fokusering kontrolleres direkte. I slike kameraer benyttes utskiftbare objektiver med forskjellige brennvidder. Speilrefleksprinsippet brukes både i mellomformatkameraer og i 35 mm-kameraer

Selvfremkallende (instant- eller polaroid-)kameraer har fra 1970-årene for amatøren vært et alternativ til konvensjonelle kameraer, mens den profesjonelle bruker ofte anvender polaroidkameraet som et supplement i forarbeidet til et konvensjonelt opptak.

Fotosystemet APS (Advanced Photo System, 16,7 x 32,2 mm) ble lansert 1996. Kameraene kan gi bilder i tre formater og filmen er utstyrt med en magnetstripe for registrering av data under opptaket.

I 1980-årene ble det utviklet et system for filmløst kamera. Filmen er her erstattet av en CCD-detektor eller CMOS-detektor hvor bildet blir registrert elektronisk og overført til et elektronisk lagringsmedium (se digitalkamera). Fra 2003 er digitale kameraer i ferd med å fortrenge filmbaserte kameraer.

I filmkameraet er det en fremtrekksmekanisme som rykker ett og ett bilde frem i filmporten, 24–25 bilder per sekund. Enkeltbildene viser forskjellige faser av bevegelsen, og oppfattes som en sammenhengende handling når de projiseres i en fremviser. Profesjonelle opptagere bruker 35 mm filmformat med bildestørrelse 18 x 24 mm. 16 mm-formatet brukes både av amatører og profesjonelle.

Det finnes fortsatt noen som anvender amatørfilm i Super 8 eller 8 mm-formatet, men de fleste bruker videokameraer for opptak av «levende bilder».

Videokameraet baserer seg på det samme optiske prinsipp som andre kameraer, men registrerer bildene elektromagnetisk på videobånd, se videokamera.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.