kamera

Nikon D5 er et moderne digitalkamera beregnet på profesjonelle brukere. Det fotograferer i fullformat med bildefiler på 21 megapiksler og kan ta 14 bilder per sekund. I tillegg har det støtte for 4K video og kan overføre bilder trådløst via wifi.
Nikon D5 digitalkamera
Av .

Camera obscura fra 1600-tallet. Etter hvert ble kameraene mindre, hullet ble erstattet med en linse, og veggen på motsatt side ble erstattet med mattglass, slik at bildet kunne betraktes fra utsiden.

.

Et kamera er et instrument til opptak av optisk dannede bilder (fotografier).

Faktaboks

etymologi:
av latin ‘lite rom, kammers’

Virkemåte

I prinsippet er et kamera et mørkt rom der lyset slippes inn gjennom en liten åpning og projiserer et bilde på en flate (se camera obscura). I det fotografiske kamera er hullet erstattet med et objektiv som gir bedre skarphet og større lysstyrke og der lysmengden som treffer flaten kan varieres med en blender. Ved analog fotografering anbringes en lysfølsom film for svart/hvitt eller farger på bildeflaten. I det digitale kamera er filmen erstattet av en elektronisk bildebrikke.

Stillbildekamera

Et moderne stillbildekamera har som regel en innebygd lysmåler og annet tilhørende elektronisk utstyr, som for eksempel autofokus. Kameraet gir fotografen mulighet til å velge mellom forskjellige programmer, hvor lysmåler og avstandsmåler sørger for riktig eksponering og fokusering. Eksponeringsprogrammer har tre hovedfunksjoner:

  • Lukkertidsforvalg: Fotografen bestemmer lukkertiden og kameraet stiller blenderen etter den forvalgte lukkertiden.
  • Blenderforvalg: Fotografen bestemmer blenderen og kameraet stiller lukkeren etter den forvalgte blenderen.
  • Programautomatikk: Kameraet bestemmer både lukker og blender.

Avansert autofokus kan gjenkjenne den delen av motivet som skal være skarpt, såkalt følgefokus. Automatisk bildestabilisering er en funksjon som gjør det mulig å få skarpe bilder på lengre lukkertider uten å bruke stativ. Blitsmengden kan beregnes automatisk og GPS-enheter, enten innebygget eller som tilbehør, kan registrere hvilken lengde- og breddegrad og høyde over havet bildet er tatt på.

Disse programmene forenkler fotograferingen, men begrenser brukerens innflytelse på resultatet. Derfor velger mange erfarne fotografer å bruke hele eller deler av kameraet manuelt. Mens manuell innstilling var standard på kameraer tidligere, er det i hovedsak de avanserte kameraene som har denne muligheten i dag.

Moderne digitalkameraer har dessuten muligheten av å filme i videoformat, de beste klarer dette i 4K-format, et videoformat med fire ganger så høy oppløsning som full HD. Følgelig har kameraet også innebygget mikrofon for lydopptak og gjerne uttak for ekstern mikrofon.

Format

Oscar Barnack fant opp 35 millimeter-kameraet i 1914, og skapte dermed det første praktiske verktøyet og endret fotoreportasjen for all fremtid. Kameraet ble bygget i tre eksemplarer og omtales konsekvent som «Ur-Leicaen.»
Av .

Kameraer blir gjerne inndelt i typer på bakgrunn av formatet på filmen eller bildebrikken. Storformatkamera bruker 4 x 5 tommer til 8 x 10 tommer og anvendes profesjonelt utendørs og i atelier. Mellomformatkamera brukte rullefilm (120-film) med 60 millimeter bildebredde, men er i dag byttet ut med bildebrikker i samme størrelse. Dette formatet har i dag hovedsakelig profesjonell anvendelse i kameratyper som Hasselblad, men ble også benyttet i Kodaks første kameraer.

Et 35 millimeter-kamera brukte kassettfilm i «Leica-format,» oppkalt etter det første kameraet som benyttet bilder med 35 millimeter bredde og 24 millimeter høyde, og omfattet de mest utbredte og populære typene for både profesjonelle og amatører. Formatet lever videre innen digitale kameraer, blir referert til som fullformat eller FX-format og benyttes i både speilreflekskameraer og speilløse kameraer.

Forbrukerkameraer har i dag formater som er mindre enn FX-format fordi det er rimeligere og gjør kameraet mindre. De vanligste formatene er Four Thirds (13,5 x 18 millimeter) og DX-formatet eller APS-C (15,5 x 23,7 millimeter).

Speilreflekskameraer

Speilreflekskameraet Nikon F fra 1959 ble markedsført med mye tilbehør, blant annet ulike objektiver, motor og utskiftbare mattskiver og søker, og dannet skole for senere speilreflekskameraer.

De viktigste delene i søkersystemet på analoge speilreflekskameraer. 1) Søkerokular. 2) Pentaprisme. 3) Film. 4) Lukker. 5) Speil. 6) Linseelementer i objektivet.

.

Speilreflekskameraer gir meget nøyaktig innstilling fordi fotografen ser gjennom selve objektivet. Derved kan komposisjon og fokusering kontrolleres direkte samtidig som lysmålingen også foregår gjennom objektivet og dermed blir svært presis. I slike kameraer benyttes utskiftbare objektiver med forskjellige brennvidder. Speilrefleksprinsippet brukes både i mellomformatkameraer og i 35 millimeter-kameraer.

Før speilreflekskameraet ble funnet opp hadde kameraene i prinsippet ett objektiv der bildet ble tatt, og et annet objektiv eller en søker som fotografen benyttet til å komponere bildet. Ulempen med denne løsningen var parallaksefeil, det vil si at bildeutsnittene ikke stemte overens. Speilreflekameraet løste dette problemet og kom på markedet på midten av 1930-tallet.

Instantkamera

Polaroid SX-70 var et sammenleggbart, enøyet speilreflekskamera som ble produsert fra 1972 til 1981.
Polaroid SX-70
.

Et instantkamera er et kamera med selvfremkallende bilder og var fra 1970-årene for amatøren et alternativ til konvensjonelle kameraer. Kameraet ble funnet opp av Edwin Land, grunnleggeren av Polaroid Corporation, i 1948. Selv om flere produsenter etter hvert lanserte sine instantkameraer, ble Polaroid synonymt med instantkamera og selvfremkallende bilder.

Den profesjonelle fotografen brukte ofte spesialtilpasset bakstykke som et supplement i forarbeidet til et konvensjonelt opptak, primært for å sjekke eksponering og fokus. Instantkameraer forsvant da mobil- og digitalkameraet kom, men har fått en retro-renessanse etter 2015.

Mens bildet ble fremkalt var det mulig å manipulere det fysisk og gi det et impresjonistisk uttrykk. Særlig Polaroid SX-70 var egnet til formålet, og Andy Warhol var en av kunstnerne som brukte dette som uttrykksform.

Digitalkamera

Sony Mavica fra 1981 fotograferte med analoge videosignaler på en 2" floppydisk.
Sony Mavica prototype
.
Canon Powershot G9 X er et digitalt kompaktkamera som også kan ta opp video.
Av .

I 1980-årene ble det utviklet et system for filmløst kamera. Den analoge filmen ble erstattet av en CCD-detektor eller CMOS-detektor, hvor bildet registreres på en bildebrikke som består av lysfølsomme elektroniske komponenter som CCD eller CMOS, og som lagres elektronisk på et minnekort. Bildene overføres fra kameraet vanligvis via en kabel eller wifi, eller fotografen flytter minnekortet over i en kortleser.

Det første digitalkameraet ble utviklet av Kodak i 1975, det hadde en oppløsning på 0,01 megapiksler og brukte 23 sekunder på å registrere bildet på en kassett. Sony presenterte sitt Mavica (Magnetic Video Camera) i 1981, det registrerte bildet med analoge videosignaler på en floppydisk. Det første digitalkameraet på forbrukermarkedet kom fra Casio i 1987, og Canon laserte sitt ION i 1988, også for bruk med 2 tommers floppydisk.

Fra de første digitale kameraene for forbrukermarkedet kom tok det ti år før de overtok volummessig for analoge kameraer. Omkring 2005 hadde digitale kameraer helt overtatt markedet. Utviklingen av kameraer går mot større integrering av funksjoner som små datamaskiner, telefoner og kameraer for video og stillbilder.

Virkemåte

Digitale kameraer er komplekse elektroniske systemer, hvor mange funksjoner og innstillinger som fokus, lystilpasning, fargekorrigering, tilleggslys/blitz og billedlagring med tilpasset komprimering vanligvis er automatisert. Digitale systemer deler opp informasjonen i små elementer, i kameraer kalles disse billedelementene piksler, fra amerikansk picture elements. Kameraer som gir bilder med tradisjonell fotokvalitet har fra to til fem millioner slike elementer. Elementene består oftest av to grønne, en rød og en blå sensor. De ekstra grønne elementene brukes for å bevare skarphet i bildet der man oppfatter det best. Hvert element påvirkes av lys, slik at det blir en elektrisk ladning som gjøres om til en tallverdi tilsvarende den relative lysmengden punktet er utsatt for under eksponeringen. Beregning ut fra det mørkeste og lyseste punktet i bildet bestemmer hvilke tallverdier det enkelte billedelement skal representeres med.

Kameraene har ofte en mindre, høyoppløst skjerm som brukes som søker før fotografering og hvor resultatet kan vises etter at bildet er tatt. Fra man trykker ned utløseren for å fotografere til bildet er ferdig, blir det foretatt lysberegninger, fokusering, overføring av ladning fra fotobrikken til en analog-digital konvertering, midlertidig lagring, og komprimering (se jpeg) til et lager i form av en minnebrikke. På tidligere kameraer gav gjennomgangen av alle disse funksjonene tidsforsinkelser, men nye, profesjonelle kameraer kan lagre et høyt antall eksponeringer i bufferen uten forsinkelse.

CMOS- og CCD-elementer har litt forskjellige egenskaper; CMOS er noe raskere og bruker mindre strøm, mens CCD er mer lysfølsom. CMOS overtar en stadig større del av markedet, også i profesjonelle kameraer. Det er vanlig å lage og bruke brikker med beskjæringsfaktor. Det fører til at brennvidden sammenlignes med brennvidden i et fullformatkamera, og en kortere brennvidde i et digitalkamera med beskjæringsfaktor gir samme bildevinkel som en lengre brennvidde for fullformatkamera. Mindre bildeelementer er rimeligere i produksjon og gir mer kompakte kameraer, men fører til at optikk ikke uten videre kan byttes mellom ulike kameraformater.

Speilløst kamera

Leica SL er et speilløst fullformatskamera med utskiftbar optikk. Fraværet av speil gjør kamerahuset slankere enn det ville vært med.
Av .

Et speilløst kamera er i prinsippet et speilreflekskamera som ikke har behov for speil, men som i stedet sender søkerbildet til en elektronisk søker. Teknisk sett er kompaktkameraer også speilløse, men uttrykket speilløst kamera brukes til å beskrive kameraer med utskiftbar optikk og elektronisk søker. Et speilløst kamera kan bygges mer kompakt enn en speilrefleks, og likevel beholde størrelsen på bildebrikken. Speilløse kameraer er det neste steget i kameraevolusjonen, og produsenter som Hasselblad og Leica var blant de første som lanserte profesjonelle utgaver.

Mobilkamera

Smarttelefonens mange funksjoner har gitt oss flere nye kulturelle fenomener, den mest utbredte er kanskje selfien.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

Et mobilkamera er et kamera som er innebygget i en smarttelefon og fungerer i prinsippet likt et vanlig digitalkamera, men er mindre avansert. Smarttelefonens skjerm brukes som søker og objektivet har ikke optisk, men digital zoom. Det fysiske formatet på bildebrikken er 3,4 x 4,5 millimeter. Mobilkameraet lagrer bildene som jpeg-filer og filmene i et videoformat, for eksempel mpeg-4. Bildet eller filmen kan umiddelbart sendes over operatørens mobilnett.

Det første mobilkameraet ble solgt i 2000, men det var først da Apple lanserte iPhone i 2007 at mobilkamera ble allemannseie. I dag har nesten alle et mobilkamera med seg til enhver tid, noe som har ført til en revolusjon innen fotodokumentasjon. Uansett hva som skjer eller hvor det skjer, er det stor sannsynlighet for at noen har dokumentert hendelsen og at bildet eller filmen deles på sosiale medier som Facebook, Instagram, Snapchat eller Twitter.

Historikk

Fotografi er fremstilling av bilder på materiale som påvirkes av lys og brukes også om selve bildet som fremstilles på denne måten. At visse stoffer lar seg påvirke av lyset, har man kjent til gjennom århundrer. Fenomenet kan iakttas på for eksempel et epleskall som er blitt delvis dekket av et blad under modningen. Skallet kan vise et tydelig avtrykk eller «bilde» av bladet.

Camera Obscura

Selve det optiske prinsippet fotografien bygger på, er enkelt: Allerede på 300-tallet fvt. beskrev Aristoteles virkningen av å la dagslys slippe gjennom et lite hull i en vegg i et ellers mørklagt rom. På veggen motsatt hullet danner det seg et opp-ned-vendt bilde av omgivelsene utenfor.

Leonardo da Vinci beskrev i 1490 prinsippet og fordelene dette kunne gi for malere. Lysstrålene ble nå ledet over på et tynt papirark, slik at man raskt kunne tegne av omrisset av motivet. Systemet ble mer og mer utbredt, og mange av renessansens største malere benyttet seg trolig av det. Etter hvert fikk innretningen navnet camera obscura (mørkt rom).

Med utbredelsen meldte det seg også behov for transportable camera obscura-er, og med tiden ble hullet erstattet med en linse, noe som gav et klarere og mer lyssterkt bilde. Senere satte man inn en blender for å kunne regulere lysmengden som traff papiret. Fra slutten av 1500-tallet ble camera obscura mer og mer raffinert, og fremstod etter hvert i mange slags utgaver, fra apparater som kunne tres over hodet, til små transportable kasser. Kaspar Schott laget i 1657 et lite camera obscura med to linser og avstandsinnstilling.

Matematikkprofessoren Johann Sturm konstruerte i 1676 et camera obscura som overførte bildet til et oljet papirark ved hjelp av et speil som stod i en vinkel på 45° til linsen. Derved unngikk han at bildet ble vendt opp ned. Dette var altså et «speilrefleks-camera obscura», utviklet lenge før noen hadde forestilt seg muligheten av å «ta bilder» med en slik innretning.

På 1700-tallet ble lysfølsomheten hos kjemiske stoffer undersøkt. I 1727 fant den tyske legen Johann Schultze at salter av grunnstoffet sølv ble mørkere av lysets påvirkning. Man fant tidlig ut at sølvsaltene var overlegne andre stoffer når det gjaldt denne egenskapen. Med tiden ble det gjort en rekke forsøk med å legge gjenstander, som blader og blomster, i kontakt med et lysømfintlig underlag. Etter belysning fikk man «kontaktkopier» av gjenstandene. Et stort problem var imidlertid å gjøre bildene motstandsdyktige mot senere lyspåvirkning. Fortsatt var det bare aktuelt å legge forskjellige objekter i direkte kontakt med sølvsaltene. Først utpå 1800-tallet ble det gjort forsøk på å skape fotografiske bilder ved hjelp av optisk apparatur.

En av de første som lekte med ideen om å plassere lysfølsomme materialer i et kamera, var briten Thomas Wedgwood, som tidligere hadde fremstilt en rekke avtrykk av blader og blomster. Forsøkene (omkring 1800) strandet på at han ikke kjente til et passende bindemiddel for sølvnitratet, og heller ikke kunne fiksere bildene, altså gjøre stoffene motstandsdyktige overfor senere lyspåvirkninger.

Franskmannen Joseph Nicéphore Niepce omgikk problemet med sølvsaltene og fant i 1826 at en bestemt type asfalt lot seg herde av lyset. Deler som ikke var blitt belyst, kunne vaskes bort. En tinnplate med asfalt ble plassert i et kamera, og dette stilte han opp i vinduet i sitt arbeidsværelse. Åtte timers eksponering måtte til, derfor kastes skyggene på bildet begge veier.

En annen franskmann, Louis Daguerre, som i dag regnes som fotografiets oppfinner, eksperimenterte med sølvsalter, og fant at kvikksølvdamp kunne benyttes som «fremkaller.» Bildene ble gjort varige ved å fikseres i natriumtiosulfat. Daguerre bevarte sitt navn for ettertiden ved å kalle prosessen daguerreotypi, og i 1839 la han frem sine resultater for det franske vitenskapsakademi i Paris. Daguerreotypiene var ømtålige bilder som ikke kunne mangfoldiggjøres. Briten William Henry Fox Talbot tok et skritt videre – hans prosess gav først et negativ på papir som senere ble kontaktkopiert til et positiv. I 1841 tok han patent på prosessen, som han kalte kalotypi (av det greske ordet kalos 'vakker'). Fra nå av gjennomgikk også optikken en rivende utvikling.

Datidens fotograf måtte ha inngående kunnskaper om kjemi, han måtte ha god tid og måtte bære med seg alt som trengtes til den omstendelige våtkollodium-prosessen: et mørkeromstelt samt dusinvis av flasker og plater. Kameraer med en vekt på over ti kilogram var ikke uvanlig. I 1871 presenterte Richard Leach Maddox en ny oppfinnelse, tørrplaten. Den var først meget lite følsom sammenlignet med våtkollodiumplaten, men ble forbedret flere ganger, sist av Charles Bennett i 1878. Nå ble etter hvert disse platene fremstilt maskinelt og ble på mange måter innledningen til fotografiets eksplosjonsartede utbredelse.

Fotografering i farger

Allerede i 1810 skrev Johann Seebeck at sølvklorid antok samme farge som lyset det ble utsatt for. Flere av fotografiets pionerer var opptatt av utfordringen, men hvilke prosesser de forsket i, vet man ikke med sikkerhet. Den amerikanske baptistpresten Levi L. Hill lyktes i å fremstille fargebilder rundt 1850, men verken ville eller kunne forklare hvordan.

Niepce de St. Victor var allerede i 1851 i stand til å ta bilder med «naturlige farger» og behersket prosessen. Men etter å ha blitt betraktet en stund i lyset, svant fargene hen. Den dag i dag finnes intet kjent middel som kan gjøre denne prosessens farger permanente.

Disse problemene førte til at man begynte å forske i mer indirekte metoder, med utgangspunkt i gråtonene i svart-hvitt-opptak. Fysikkprofessoren James Clerk Maxwell, som la grunnlaget for læren om at lys kunne ansees som elektromagnetiske bølger, la i 1861 frem sine resultater på fargefotograferingens område. Hans hypotese gikk ut på at det menneskelige øye bare er følsomt for tre av fargene i spekteret, rødt, grønt og blått, og at alle andre farger og avskygninger, også svart og hvitt, er blandinger av disse tre.

Maxwell demonstrerte sin teori ved å vise tre svart-hvite bilder av et flerfarget objekt. Ett negativ var tatt med et rødfilter foran kameraobjektivet, slik at bare de røde strålene kunne nå filmen, samtidig med at de andre fargene ble absorbert. Det andre negativet var tatt gjennom et grønnfilter, slik at bare grønt lys fikk passere, og det tredje var tatt med et blåfilter, slik at bare blått lys slapp gjennom. Positive lysbilder (slides) ble laget fra hver av disse tre negativene. Disse tre svart-hvite slides representerte hver med sine gråtoner forholdet mellom de tre fargene i objektet. Hvert av dem ble plassert i en prosjektør forsynt med et filter av samme farge som bildet opprinnelig var tatt gjennom: rødt for transparentet som var tatt gjennom et rødfilter, grønt for transparentet som var blitt tatt gjennom et grønnfilter, og blått for transparentet som var blitt tatt gjennom et blåfilter. De tre bildene ble projisert på en hvit skjerm, slik at de falt nøyaktig sammen, og gav et bilde i fulle farger. Denne metoden bygger på det som i dag kalles additiv fargeblanding, men førte ikke til noen øyeblikkelig suksess, på tross av at den var egnet også til alminnelig, praktisk bruk. Frederic E. Ives benyttet seg av prosessen til sitt trefarge-kamera i 1892, og systemet benyttes i fargefjernsynsapparater.

Franskmennene Charles Cros og Louis Ducos du Hauron utarbeidet samtidig og uavhengig av hverandre et uhyre viktig bidrag til fargefotografiets utvikling. Prosessen de to hadde kommet frem til, bygde på det som senere har fått navnet subtraktiv fargeblanding og danner grunnlaget for alle moderne fotografiske fargeprosesser. Noen av de bilder du Hauron tok, eksisterer fremdeles og viser forbausende gode farger.

Det ble også tatt en rekke interessante bilder med en additiv prosess kalt autochrome, oppfunnet av brødrene Lumière i 1907. Flere av disse bildene er bevart og har meget gode farger. Som additive filtre ble det benyttet mikroskopiske stivelseskorn som ble innfarget med henholdsvis rødt, blått og grønt og deretter spredt i blanding utover en plate som ble lagt under press for å trykke kornene flate. Mellomrommet mellom stivelseskornene ble fylt med sverte, og deretter ble platen belagt med en tynn svart-hvitt-emulsjon. Etter fremkalling til et positiv kunne lyset på nytt passere gjennom de fargede stivelseskornene som til sammen hadde dannet et bilde i fulle farger. Autochromeprosessen hadde klare begrensninger, men nådde en viss utbredelse frem til 1930-årene.

Først i 1935 kom den endelige løsningen på fargefotograferingens problemer. De to musikerne Leopold Mannes og Leopold Godowsky utnyttet det subtraktive fargesystemet i Kodachromefilmen, en positiv-film (dias-film) som, i motsetning til Agfacolorfilmen som kom året etter, ikke inneholdt fargekoblere i emulsjonen, men der de tre emulsjonene måtte gis en individuell fargefremkalling.

I 1950 kom den negative fargefilmen som gjorde at man på en relativt enkel måte kunne få papirkopier i farger. Den negative fargefilmen er en tresjikt-film som er følsom for fargene blått, grønt og rødt. Den positive filmen ble som regel levert i to utgaver, en for dagslys og en annen for bruk i kunstlys (fargetemperatur henholdsvis 5500 K og 3200 K). Også den består av tre emulsjonssjikt. Konvensjonell fargefilm var dominerende fram til digital fotografering inntok markedet på 1990-tallet.

Fotografering blir allemannseie

I 1888 lanserte George Eastman Kodak-kameraet. Det hadde en rullefilm med 100 eksponeringer og når alle bildene var tatt, ble kameraet sendt til laboratoriet for at filmen skulle tas ut og fremkalles, bildene kopieres og ny film settes inn. Det var en stor forenkling fra platekameraer, og herfra stammer slagordet «Du trykker på knappen, vi gjør resten.» Fotografering hadde fram til da vært mannsdominert, men med Kodak-kameraet begynte også kvinner å fotografere. I 1900 lanserte Eastman et ytterligere enklere kamera, Kodak Brownie, som var i produksjon helt til 1986.

I 1924 introduserte optikkfabrikken Ernst Leitz sitt første Leica-kamera. Leica er en sammentrekning av Leitz Camera, konstruert av Oskar Barnack. Kameraet ble en umiddelbar suksess. Han fastsatte filmformatet til 24 x 36 millimeter med utgangspunkt i 35 millimeter kinofilm benyttet horisontalt, mens kinofilmen ellers benyttet filmen vertikalt, ergo i format 18 x 24 millimeter. Leica-kameraet gjorde det for første gang mulig å fotografere nyhetsbilder der menneskene kunne sees i sine naturlige omgivelser. Kundegruppen var innledningsvis avanserte amatør, men snart fikk de profesjonelle fotografene også øynene opp for det lille, lette og diskrete kameraet. Leica ble de unge fotografenes den nye generasjonen innen kunst og fotojournalistikks kamera.

I 1963 introduserte Kodak sitt Instamatic-kamera der filmen lå i en kassett. Kameraet var uhyre enkelt å bruke, kostet lite å kjøpe og åpnet fotografering for alle lag av folket. Instamatic ble en stor suksess og mer enn 50 millioner kameraer ble produsert mellom 1963 og 1970.

I 1996 ble APS (Advanced Photo System) introdusert, et nytt og mindre filmformat med sterkt forbedret emulsjon og muligheter for valg mellom tre forskjellige forhåndsbestemte utsnitt av negativformatet ved fotograferingen, samt lagring av data for hver enkelt eksponering.

Selvfremkallende eller «instant»-kameraer

Selvfremkallende eller «instant»-kameraer førte til at man kunne få et ferdig fargebilde få minutter etter at det ble tatt. Dette systemet ble først vist i 1962 av Edwin H. Land i Polaroid-konsernet. Polaroid hadde allerede i 1947 fremstilt et slikt kamera for svart-hvitt-bilder, men det var modellen SX-70 som var høydepunktet, blant annet brukt av Andy Warhol. Det finnes forskjellige instant-systemer, og til tross for at mye tydet på at denne kameratypens periode var over, lanserte Leica instantkameraet Sofort i 2016 på nostalgibølgen. Samme år lanserte Polaroid sitt nostalgiske Snap-kamera.

Digital fotografering overtar

Kameraer for elektroniske opptak av stillbilder, digitalkameraer, ble lansert i 1980-årene. Sony presenterte kameraet Mavica i 1981 med en digital CCD-sensor som overførte bildene til en 2 tommers diskett, i praksis samme teknikk som videobånd. Sony lanserte ikke dette kameraet på markedet, men Canon, Minolta og Panasonic brukte teknologien utover 1980-tallet. I praksis var dette analoge kameraer som elektrisk registrerte piksler på en diskett, akkurat slik videokameraer gjorde på et bånd. Texas Instruments var riktignok den første til å patentere et elektronisk kamera, det skjedde i 1972.

I begynnelsen av 1990-årene kom foto-CD, som gjorde det mulig å overføre fotografisk materiale til CD-plater og oppbevare bildene digitalt.

I 1995 lanserte Minolta det første bærbare digitale speilreflekskameraet og i 1999 kom Nikons D1, som pressefotografer umiddelbart trykket til sitt bryst. En viktig grunn til at digital fotografering overtok markedet så raskt som det gjorde, var standardiseringen av filformatet jpeg og MPEG i 1988.

I 2002 lanserte Nokia den første mobiltelefonen med innebygget kamera, og som kunne overføre bilder med e-post eller MMS, blåtann eller infrarød port. Men det var først da Apple introduserte iPhone i 2007 at en helt ny fotografisk epoke startet, nemlig bruk av bilder i sosiale medier og bildedelingstjenester. At praktisk talt ethvert menneske har et kamera for hånden til enhver tid har også fått stor betydning for nyhetsmediene. Hendelser blir dokumentert og publisert raskere enn noen gang.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg