fargetemperatur (fotografi)

De ulike lyskildenes fargetemperatur er av stor betydning ved fargefotografering; jo lavere fargetemperatur en lyskilde har, desto rikere er lyset på gule og røde stråler, og motsatt har en kilde med høy fargetemperatur et høyt innhold av blått lys.

En hvit flate vil gjengis ulikt, alt etter hvilken fargetemperatur belsyningen har. Hvitbalansens oppgave er å justere for forskjeller i fargetemperatur, slik at det som ser hvitt ut for øyet, også blir hvitt på bildet.

Digitalkameraer har automatisk hvitbalanse som i stor grad kompenserer for variasjon i fargetemperatur, men kan også manuelt innstilles på én bestemt fargetemperatur. Fotografering med råfiler gjør det mulig å bestemme bildets fargetemperatur i etterkant.

Fargefilmer til fotografering med analogt kamera var alltid bestemt for bruk med én standardisert fargetemperatur. De fleste filmer var beregnet på bruk i dagslys (5500 K), andre i kunstlys (fotolamper – oftest 3200 K). Ved hjelp av en fargetemperaturmåler kunne en lyskildes fargetemperatur bestemmes og filmens gjengivelse korrigeres ved hjelp av fargekorreksjonsfiltre (CC-filtre). Med konversjonsfiltre kan filmer bestemt for dagslys benyttes i kunstlys og omvendt.

Fragetemperaturen beskriver det lyset et perfekt sort legeme avgir ved en gitt temperatur, og oppgis i grader Kelvin. For lyspærer med glødetråd er det lett å bruke målet, da fargetemperaturen blir den samme som trådens faktiske temperatur, 2700–3300 K.

Nøyaktig fargetemperatur kan ikke angis for lyskilder som lysrør, da disse mangler et kontinuerlig spektrum. I tilfeller der dette likevel er oppgitt, må det ansees som en tilnærmet verdi.

Iblant angis fargetemperatur i mired (micro reciprocal degrees). Disse verdiene fremkommer når vi dividerer én million med fargetemperaturen i kelvingrader. På denne måten får vi et høyt tall for varme farger og et lavt tall for kalde farger.

• fargetemperatur – fysikk
• fotografi