IR-stråling, også kalt varmestråling eller ultrarød stråling, elektromagnetisk stråling med bølgelengde mellom 0,78 μm (mikrometer) og ca. 1 mm. Ved korte bølgelengder er området for infrarødt forholdsvis skarpt avgrenset mot området for lys. Ved lange bølgelengder er grensen satt noe vilkårlig mellom 0,1 og 1 mm mot mikrobølgeområdet, dvs. det område hvor stråling kan genereres og måles med elektronisk mikrobølgeutstyr.

Alle legemer med temperatur over det absolutte nullpunkt sender ut infrarød stråling, men intensiteten av strålingen øker og bølgelengden avtar sterkt med økende temperatur. Først over romtemperatur får man merkbar stråling i det nære infrarøde område. Ved 300 °C ligger strålingsmaksimum ved ca. 5 μm, og ved 3000 °C forskyves det over i området for synlig lys.

Den infrarøde strålingen deles ofte i: 1) nært infrarødt med bølgelengder opp til ca. 3 μm, 2) midlere infrarødt og 3) fjernt infrarødt med bølgelengder over ca. 50 μm.

For å registrere infrarød stråling brukes dels termiske, dels fotoelektriske detektorer. Termiske detektorer, f.eks. bolometre og termoelementer, har samme følsomhet over hele strålingsområdet, men anvendes spesielt i området for fjernt infrarødt, mens fotospenningsceller og fotokonduktorer stort sett bare er følsomme i området for nært infrarødt. For de korteste bølgelengdene, omkring 1 μm, er også fotografiske emulsjoner vel egnet som detektor.

Absorpsjonen av infrarød stråling er i mange stoffer helt forskjellig fra absorpsjonen for lys. F.eks. er vindusglass ugjennomsiktig for stråling med bølgelengde på 5 μm, mens germaniumkrystaller, som er ugjennomsiktige for vanlig lys, slipper slik stråling igjennom. Også enkelte gasser absorberer infrarød stråling meget sterkt. Således absorberer vanndamp og karbondioksid sammen storparten av det infrarøde spektrum og hindrer strålingen i å slippe gjennom atmosfæren. Bare et «vindu» for bølgelengder mellom 8 og 13,5 μm er åpent for stråling fra og til verdensrommet. Vann absorberer sterkt i området med lengre bølgelengder enn 2 μm, og brukes derfor ofte som absorbator for varmestråler, f.eks. i mikroskoper.

Infrarød stråling har funnet en rekke anvendelsesområder. Detektorer for infrarød stråling benyttes ved varslingssystemer for brann eller overoppheting i maskindeler, for å kontrollere temperaturfølsomme industrielle prosesser, for å oppdage kamuflerte eller mørklagte oppvarmede områder, motorvogner, fly osv. Ved infrarød tørking gir direkte bestråling rask lokal oppvarming av de områder som skal tørkes eller herdes. Se også infrarød fotografering.

Den infrarøde strålingen ble oppdaget omkring 1800 av W. Herschel, som målte oppvarmingen fra sollys som var brutt i et prisme. Han fant at oppvarmingen var størst utenfor den synlige del av spekteret, like ved den røde enden, og antok at dette skyldtes stråling som var av samme natur som lyset, men som ikke påvirket øyet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.