MPEG

MPEG-1 ble laget for komprimering av lyd og bilde med en samlet bitstrøm på 1,5 Mbit/s for lagring blant annet på CD-plater (VCD). Subjektivt vurdert tilsvarer kvaliteten på MPEG-1-komprimert materiale om lag det vi husker fra analoge hjemmevideoformater som VHS og Betamax. MPEG-1 ble også brukt til digital-TV over satellitt og kabel-TV-nett før MPEG-2 ble laget, da med redusert bildekvalitet i forhold til kringkastingsstandardene (352×288 pixler per bilde og 24–30 bilder/s).

Dokumentet som beskriver MPEG-1 heter ISO/IEC 11172 og standardens fulle navn er Coding of moving pictures and associated audio for digital storage media at up to about 1.5 Mbit/s.

MPEG-2 ble utviklet for bruk til film (lyd og bilde) lagret på DVD-plater og til digital-TV (DVB). Den dekker både standarddefinisjons-TV (SDTV) og høydefinisjons-TV (HDTV) i såkalt kringkastingskvalitet. MPEG-2 brukes fortsatt for HDTV på Blu-ray-plater selv om MPEG-4 nå praktisk talt har overtatt dette bruksområdet.

Utstyr som lages i henhold til standarden skal som et minimum greie en samlet bitstrøm på 40 Mbit/s. I Norge ble MPEG-2 blant annet brukt til tidlige systemer for digital-TV over kabel-TV-nett der hvert program («TV-kanal») ble kodet med om lag 6–9 Mbit/s, og man fikk da seks til åtte programmer på samme 8 MHz frekvensbåndbredde som ble brukt til hver analoge kanal. Subjektivt vurdert tilsvarer dette «god PAL-kvalitet», avhengig av kompleksiteten i bildematerialet.

MPEG-2 Part 3 definerer lydkomprimering for multikanals lyd brukt i omgivelseslyd (5.1). Denne delen inneholder også videreutviklingen av lydstandardene MP1, MP2 og MP3 fra MPEG-1 som har skjedd etter at arbeidet med MPEG-1 stoppet. Lydkompresjonen er ytterligere videreutviklet i MPEG-2 Part 7, også kjent som Advanced Audio Codec (AAC). AAC dekker opptil 48 kanaler med sampling rates på opptil 96 kHz. AAC har svært omfattende bruksområder i dag, for eksempel avanserte spillkonsoller som Playstation3 og stort sett alle smarttelefoner (iPhone, Android-baserte).

Dokumentet som beskriver MPEG-2 heter ISO/IEC 13818 og fullt navn er Generic coding of moving pictures and associated audio information. Standarden er også adoptert av ITU-T som Rec. H.222.0.

MPEG-4 utnytter utviklingen som har skjedd innenfor kompresjon av multimedieinnhold siden MPEG-2, og langt mer avanserte teknikker gir nå stadig mer komplekst innhold og høyere kvalitet på samme eller lavere kapasiteter. MPEG-4 behandler materialet som objekter (lyd, video, stillbilder, grafikk) som kan overføres på egne interne kanaler og avspilles på ulike måter avhengig av overføringskapasiteten og avspillerens funksjonalitet. MPEG-4 tilfører også interaktivitet til tjenestene.

MPEG-4 Part 2 beskriver ulike komprimeringsteknikker for videostrømmer av mer avansert type enn for MPEG-2. Disse dekker bruksområder fra mobiltelefoner og videokonferanser opp til UHDTV. DivX og QuickTime er populære kodeker som bruker disse profilene.

MPEG-4 Part 10, også kalt MPEG-4 AVC (Advanced Video Codec) er i dag den mest brukte standarden for kompresjon av lyd- og bildemateriale. Standarden tilsvarer ITU-T Rec. H.264 og er utviklet av Joint Video Team (JVT) som er et samarbeid mellom ITU-T’s Video Coding Experts Group (VCEG) og MPEG-gruppen.

Bruksområdene er Blu-ray-plater, annen HDTV-bruk, og strømmetjenester som YouTube og iTunes. Den brukes også på de videretuviklede DVB-konseptene for bakkenett (DVB-T), kabel-TV-nett (DVB-C) og satellitt (DVB-S).

Første versjon av MPEG-4 var ferdig i 2003 og frem til 2014 er det utviklet til sammen 22 versjoner med stadig ny funksjonalitet, nye komprimeringsteknikker og nye profiler laget for ulike tjenester, fra 64 kbit/s til 720 Mbit/s.