MPEG, internasjonale standarder for digital komprimering av audio- og videosignaler. Se digitalfjernsyn.

MPEG-standardene har navn etter arbeidsgruppen som har laget dem, det er en samarbeidsgruppe mellom ISO og IEC som heter ISO/IEC JTC1 SC29 WG11.

De mest kjente MPEG-standardene er MPEG-2 for video- og audio som brukes på DVD-plater og til digital-TV (DVB), og MP3 som er en standard for audiokompresjon og del av MPEG-1-standarden.

Alle MPEG-standardene er utviklet for komprimering av audio-, bilde- og multimediemateriale på digitalt format. Formålet er å kunne lage komprimering tilpasset ulike bruksområder og med tilstrekkelig kvalitet til aktuelle lagrings- og overføringsmedier. Komprimeringsteknikkene har blitt videreutviklet gjennom hele MPEG-utviklingen siden starten på 1990-tallet.

MPEG-1 ble laget for komprimering av lyd og bilde med en samlet bitstrøm på 1,5 Mbit/s for lagring bl.a. på CD-plater (VCD). Subjektivt vurdert tilsvarer kvaliteten på MPEG-1-komprimert materiale om lag det vi husker fra analoge hjemmevideoformater som VHS og Betamax. MPEG-1 ble også brukt til digital-TV over satellitt og kabel-TV-nett før MPEG-2 ble laget, da med redusert bildekvalitet i forhold til kringkastingsstandardene (352*288 pixler pr bilde og 24-30 bilder/s).

Dokumentet som beskriver MPEG-1 heter ISO/IEC 11172 og standardens fulle navn er ”Coding of moving pictures and associated audio for digital storage media at up to about 1.5 Mbit/s”.

MPEG-2 ble utviklet for bruk til film (lyd og bilde) lagret på DVD-plater og til digital-TV (DVB). Den dekker både standarddefinisjons-TV (SDTV) og høydefinisjons-TV (HDTV) i såkalt kringkastingskvalitet. MPEG-2 brukes fortsatt for HDTV på Blu-ray-plater selv om MPEG-4 nå praktisk talt har overtatt dette bruksområdet.

Utstyr som lages i hht. standarden skal som et minimum greie en samlet bitstrøm på 40 Mbit/s. I Norge ble MPEG-2 bl.a. brukt til tidlige systemer for digital-TV over kabel-TV-nett der hvert program (”TV-kanal”) ble kodet med om lag 6 – 9 Mbit/s, og man fikk da 6 – 8 programmer på samme 8 MHz frekvensbåndbredde som ble brukt til hver analoge kanal. Subjektivt vurdert tilsvarer dette ”god PAL-kvalitet”, avhengig av kompleksiteten i bildematerialet.

MPEG-2 Part 3 definerer lydkomprimering for multikanals lyd brukt i omgivelseslyd (5.1). Denne delen inneholder også videreutviklingen av lydstandardene MP1, MP2 og MP3 fra MPEG-1 som har skjedd etter at arbeidet med MPEG-1 stoppet. Lydkompresjonen er ytterligere videreutviklet i MPEG-2 Part 7, også kjent som Advanced Audio Codec (AAC). AAC dekker opptil 48 kanaler med sampling rates på opptil 96 kHz. AAC har svært omfattende bruksområder i dag, f.eks. avanserte spillkonsoller som Playstation3 og stort sett alle smarttelefoner (iPhone, Android-baserte).

Dokumentet som beskriver MPEG-2 heter ISO/IEC 13818 og fullt navn er ”Generic coding of moving pictures and associated audio information”. Standarden er også adoptert av ITU-T som Rec. H.222.0.

MPEG-4 utnytter utviklingen som har skjedd innenfor kompresjon av multimedieinnhold siden MPEG-2, og langt mer avanserte teknikker gir nå stadig mer komplekst innhold og høyere kvalitet på samme eller lavere kapasiteter. MPEG-4 behandler materialet som objekter (lyd, video, stillbilder, grafikk) som kan overføres på egne interne kanaler og avspilles på ulike måter avhengig av overføringskapasiteten og avspillerens funksjonalitet. MPEG-4 tilfører også interaktivitet til tjenestene.

MPEG-4 Part 2 beskriver ulike komprimeringsteknikker for videostrømmer av mer avansert type enn for MPEG-2. Disse dekker bruksområder fra mobiltelefoner og videokonferanser opp til UHDTV. DivX og QuickTime er populære kodeker som bruker disse profilene.

MPEG-4 Part 10, også kalt MPEG-4 AVC (Advanced Video Codec) er i dag den mest brukte standarden for kompresjon av lyd- og bildemateriale. Standarden tilsvarer ITU-T Rec. H.264 og er utviklet av Joint Video Team (JVT) som er et samarbeid mellom ITU-T’s Video Coding Experts Group (VCEG) og MPEG-gruppen.

Bruksområdene er Blu-ray-plater, annen HDTV-bruk, og strømmetjenester som YouTube og iTunes. Den brukes også på de videretuviklede DVB-konseptene for bakkenett (DVB-T), kabel-TV-nett (DVB-C) og satellitt (DVB-S).

Første versjon av MPEG-4 var ferdig i 2003 og frem til 2014 er det utviklet til sammen 22 versjoner med stadig ny funksjonalitet, nye komprimeringsteknikker og nye profiler laget for ulike tjenester, fra 64 kbit/s til 720 Mbit/s.

MPEG-gruppen startet også utviklingen av en standard MPEG-3 som skulle dekke komprimering for HDTV, men denne ble stoppet og arbeidet tatt inn i nyere utgaver av MPEG-2.

Greit å merke seg at MPEG-3 ikke er det samme som MP3; MP3 betyr ”MPEG-1 Audio Layer 3” og er en av lydkompresjonsstandardene fra MPEG-1 som er videreutviklet i MPEG-4.

Se også det offisielle nettstedet til MPEG-gruppen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.