Tordivel, her spesielt arten scarabaeus sacer, en gjødselbille som ble sentral i gammelegyptisk mytologi, hvor den representerte solguden Kheperi. Den er særlig kjent gjennom de tusenvis av amuletter i skarabéform som ble produsert i Egypt og også spredde seg til andre deler av Midtøsten og Middelhavet i oldtiden. Den flate undersiden av amuletten var gjerne innrisset med individuelle mønster, religiøse ikoner og/eller korte tekster bestående av religiøse formularer eller navn på konger eller privatpersoner.

Skarabéen er en bille som lever av ekskrementer som den tar med seg ned i huler under bakken, slik at den kan spise uforstyrret. Den har en svært karakteristisk måte å transportere maten på. Den finner seg en egnet gjødselklump som den bearbeider til den blir helt rund som en kule. Dermed kan billen bruke sin egen kroppsvekt til å trille med seg et matforråd mange ganger sin egen kroppsvekt. Hunnbillen legger eggene sine i liknende kuler. Når eggene klekkes, myldrer avkommet ut av ekskrementkulen, som gir næring til de små den første tiden.

De gamle egypterne opplevde dette naturfenomenet som et sterkt symbol for de regenererende kreftene i naturen, og assosierte billen særlig med solens evne til å fornye seg selv hver dag. I den religiøse kunsten var det vanlig å fremstille skarabéen trillende på solskiven over himmelen, slik den i naturen triller med seg kulene med ekskrement. Det faktum at skarabéen også fornyet seg selv gjennom kulen, ved at den la eggene sine i den, spilte nok også en rolle for de mytologiske assosiasjonene.

I det hieroglyfiske skriftsystemet representerer skarabéen lyden kheper, som brukes som rot i ord for tilblivelse, manifestasjon eller transformasjon, og går ofte igjen i kongenes tronenavn. Eksempler på dette er Tutankhamons tronenavn Nebkheperura som betyr "herren over Ras manifestasjoner", eller Thutmosis 3s tronenavn Menkheperra som betyr "Ras transformasjoner er (evig-)varig"

De nevnte symbolverdiene gjorde skarabéen velegnet også i begravelsessammenheng. Egypterne håpet på å gjennomgå en transformasjon etter døden, en forvandling forstått som en gjenfødelse til et evig liv blant forfedre og guder i underverdenen. Skarabéen prydet derfor ofte  mumienes kister og annet gravutstyr, og kunne også finnes i amulettform innimellom mumiens mange lag av linbandasjer. Skarabéens tilknytning til graven er dokumentert helt tilbake til 1. dynasti (ca. 2900- 2730 fvt.), da den døde kongen fikk med seg krukker i graven som kunne inneholde skarabébiller. Bakgrunnen for denne praksisen er ikke kjent (Wilkinson 2008: 10).

Den såkalte hjerteskarabéen har vært et yndet mål for gravrøvere til alle tider. Dette var en spesielt stor (7-11 cm lang) og ofte svært forseggjort skarabé-amulett som ble plassert over hjertet til mumien, med et bestemt vers fra dødeboken innrisset på undersiden. Dette verset, dødebokens kapittel 30, handler om hjertets rolle på dommens dag, og skulle sikre at det ikke vitnet mot sin eier.

Skarabéen finnes i en lang rekke utforminger fra det gamle Egypt, fra malerier i graver og på gravutstyr til smykker og koloss-statuer i templene. Best kjent er kanskje de mange smykkene fra Tutankhamuns grav, der skarabéer i edelsten ofte er satt inn i gullrammer i større symbolkomposisjoner som henspiller på kongens gjenoppstandelse og evige liv i underverdenen.

Velkjente er også de store og vakre minneskarabéene farao Amonhotep 3 og hans dronning Ti fikk laget for å markere viktige hendelser i deres regjeringstid, beskrevet i korte tekster på undersiden av skarabéene. Det kongelige bryllup var én slik anledning, en annen beskriver hvordan kongen lot bygge et enormt basseng eller hellig innsjø til sin dronning, og flere beskriver vellykkede jaktturer kongen var med på.

Skarabéen er kanskje aller best kjent gjennom de utallige amulettene som er funnet utformet som denne billen. Skarabé-amuletter kunne lages i nesten hvilket som helst materiale, men vanligst er glassert steatitt (talk), egyptisk fajanse og ulike steintyper, og er gjerne 1-5 cm lange. Slike skarabéer ble brukt som lykkeamuletter som skulle fremme fruktbarhet og god helse, og prydet også mumiene i håp om at de ville bidra til å sikre den døde gjenfødelse til et evig liv i underverdenen.

Skarabé-amulettene kunne også ha en dobbel funksjon som seglstempel, hvor undersiden ble dekorert med et særegent mønster brukt til å signere handelskontrakter og offentlige dokumenter eller markere eiendomsrett. Slike segl-skarabéer fikk en offisiell rolle i statsadministrasjonen i det midtre riket (ca. 1980-1760 fvt.), og ble masseprodusert fra Senuseret 3s tid (ca. 1837-1819 fvt.). Segl-skarabéens doble rolle som administrativt verktøy og religiøst symbol var både typisk og logisk i Det gamle Egypt, hvor statsadministrasjonen ble sett på som en forlengelse av det guddommelige embetet til farao, sønn og jordisk manifestasjon av solguden selv.

Skarabéene er små og hendige, og var dessuten vakre og  ladet med positiv symbolverdi. Derfor var de velegnet som gaver eller "valuta" i byttehandel og kunne skifte hender ofte. Arkeologiske funn viser at de kunne tilbakelegge store avstander. Egyptiske skarabéer har blitt funnet over hele Midtøsten og Middelhavsområdet. Spredningen av skarabéer førte til at andre land også begynte å produsere dem, og mange av disse fant veien tilbake til Egypt. De nevnte egenskaper ved skarabé-amuletten gjør seg fortsatt gjeldende, og er medansvarlige for dens popularitet som antikvitet og samlerobjekt. Egyptiske skarabéer finnes i dag i museer og private samlinger over hele verden, deriblant Kulturhistorisk museum i Oslo. 

En stor diskusjon har pågått blant egyptologer de senere tiår om datering av skarabéer, og hvor vidt det er mulig å etablere typologier som gjør at de kan dateres med sikkerhet basert på stil alene. Det har vært et sterkt ønske om å etablere en slik typologi, fordi skarabéen er en vanlig gjenstand å finne på arkeologiske felt, og dermed vil kunne bidra til datering av disse på samme måte som f.eks. keramikk eller kister og sarkofager. Problemene med å opprette en slik typologi er forbundet med skarabeens evne til å forflytte seg, og vanskeligheter med å bestemme produksjonssted. Prosjektet ble lenge erklært umulig, men har nylig blitt tatt opp igjen av bl.a. den israelske egyptologen Daphna Ben-Tor. Gjennom sine skarabéstudier har hun ikke bare etablert viktige kriterier for datering og stedsbestemmelse av skarabeer, men også bidratt til en omskriving av historien om Hykosfolkets erobring av Egypt i andre overgangsperiode (ca. 1759-1539 fvt.).

Ben-Tor, Daphna (2007). Scarabs, chronology, and interconnections. Fribourg: Academic Press.

Wilkinson, Richard H. (2008). Egyptian scarabs. Oxford og New York: Shire Publications.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.