Glans, betegnelse for en karakteristisk visuell opplevelseskvalitet som dels er betinget av generelle optiske egenskaper ved en overflate, og dels av individuelle optiske egenskaper i øyet.

Ordet glans avledes av en indoeuropeisk ordstamme, ghel, som også omfatter kvaliteter som 'gult' og 'strålende'.

Glans blir i optikken oppfattet som en egenskap ved mer eller mindre glatte overflater. Disse virker da dels som speilende flater, som kaster innfallende lys tilbake ifølge refleksjonsloven, og dels virker de som matte flater som sprer (diffuserer) det tilbakekastede lyset og derfor ser mer eller mindre lyse ut i alle retninger. I slike overflater kan vi se mer eller mindre diffuse speilbilder; druer og tomater er typiske eksempler.

Graden av optisk glans danner en skala fra høyglans til mattglans. I fargehandelen kan vi for eksempel velge mellom overflatekvaliteter som blank, halvblank, halvmatt, matt og ultramatt. Graden av glans betyr forholdet mellom intensiteten av speilet og diffusert lys fra overflaten. Men dette forholdet kan variere både med belysningens retning og overflatens retningsstruktur, og det er derfor utarbeidet ulike målemetoder for forskjellige typer av optisk glans. I geologien er glans et viktig karakteristikum ved beskrivelse av mineraler.

Er betinget av at metaller har sterk refleksjon ved alle innfallsvinkler. Gullets gyldne og kobberets rødlige glans skyldes at overflaten reflekterer sterkest i den langbølgede delen av lysets energispektrum (selektiv refleksjon). Meget tynne folier av gull har blågrønn gjennomskinnsfarge som skyldes den ikke-reflekterte delen av det innfallende lyset.

Også mange fargestoffer har selektiv refleksjon, og fremstår dermed med sterkt farget metallglans. Dette gjelder f.eks. metylfiolett, med fiolett metallglans både i krystallform og i konsentrert oppløsning.

Den typiske silkeglansen er betinget av en komplisert, men regelmessig fiberstruktur.

Omkring gatelykter i disig luft ser vi et svakt lysende felt, en nimbus. Den skyldes spredt refleksjon fra vanndråper i luften. Også på en duggvåt mark i morgensolen ser vi en lysende nimbus, en såkalt helgenglorie, omkring skyggen av vårt eget hode. Den er betinget av at vanndråpene har størst refleksjon i retning av lyskilden, i dette tilfellet Solen, og dermed i retning av skyggekasteren, som er vårt eget hode. Hvis flere personer står ved siden av hverandre, vil hver av dem bare se helgenglorien omkring sitt eget hode.

Denne virkningen blir bl.a. utnyttet i trafikkskilter. Når lyskjeglen fra frontlyset treffer et trafikkskilt, lyser det opp med kraftig glans. Dette skyldes meget små, blanke plast- eller glasskuler som er tilsatt skiltfargen. Disse har maksimal refleksjon i retning av lyktene, men på grunn av kulenes krumning blir det reflekterte lyset noe spredt, slik at skiltet oppfattes som en skinnende flate, ikke som et speil.

Glansens karakter er også betinget av øyets optiske egenskaper. Lysende punkter (stjerner, billykter) viser seg for oss med en strålekrans, som skyldes uregelmessig lysbrytning i øyelinsens fiberstruktur. Hvis man dreier hodet omkring synsretningen, vil strålekransene derfor følge med dreiningen. Jo mer intenst lyset er, jo mer differensiert blir strålekransen, og den kan da avsluttes av et system av fargede ringer i regnbuens fargenyanser, en såkalt glorie, som er betinget av lysets bøyning (diffraksjon) i linsens cellestruktur.

Lysets spredning i øyevæsken gjør at moderat lysende punkter (stearinlys) i et mørkt rom viser seg for oss omgitt av et svakt lysende felt (nimbus).

Raske bevegelser av lysende punkter, f.eks. solbilder i en småkruset vannflate, kan også skape inntrykket av glans. Det samme gjelder når øyet beveger seg i forhold til de lysende punktene, f.eks. når man går over en glitrende snøflate. I dette tilfellet spiller lysets brytning i snøkrystallene inn, men samtidig blir glanseffekten forsterket av at de to netthinnene treffes av forskjellige farger og lysstyrker.

Tidligere tiders fargeoppfatning la stor vekt på glansfornemmelsen. Hos Platon blir glans (gr. lampron) oppfattet som en grunnfornemmelse, ved siden av hvitt, sort og rødt. Av moderne filosofer kretser L. Wittgenstein mye omkring glansens problem i sine etterlatte språkanalytiske Remarks on Colour.

I bysantinsk mosaikkunst ble overflateglans utnyttet bevisst ved hjelp av gullbelagte mosaikkstener, som ble lagt med slike helningsvinkler at reflekslyset ble dirigert i ønskede retninger. I 1600-tallets malerkunst var man svært opptatt av å gjengi glans i perler, druer, krystallglass osv. ved hjelp av palettens ordinære halvmatte fargestoffer. Eksempler finner man i stillebensmaleriet, f.eks. hos W. Kalf og J. Vermeer van Delft.

Glans blir ofte assosiert med noe opphøyet. Uttrykk som «det står glans av» kan oppfattes som en språklig levning av den helgenglorie som i eldre billedkunst var et kjennetegn for opphøyde personligheter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.