Brunalger vokser på grunt vann langs kysten av Norge. Bildet er fra Sørlandet der den japanske arten Sargassum muticum er blitt vanlig. Den dekker høyre del av bildet, og mot venstre følger sagtang, blæretang og grisetang.

Jan Rueness. begrenset

Brunalger, klasse av flercellede alger i divisjonen Heterokontophyta som omfatter ca. 1500 arter, hvorav 175 finnes i norsk, marin flora og to arter i ferskvann. En meget formrik gruppe fra mikroskopiske, forgrenete celletråder til meterlange tareplanter. Den brune fargen skyldes hovedsakelig fargestoffet fukoxantin som finnes i tillegg til klorofyll a og klorofyll c.

De aller fleste brunalgene finnes i havet, hvor de har sin største utvikling i tempererte og kalde farvann. Fra varmere strøk er sargassotangen, Sargassum, særlig kjent. Noen arter av denne slekten forekommer drivende i store mengder i åpent hav, og det er disse forekomstene som er opprinnelsen til navnet Sargassohavet. Langs Norges kyst er tang- og tareartene de mest iøynefallende fra øverst i fjæren og ned til 20–30 m dyp. De enkelte artene opptrer i bestemte vertikale nivåer eller soner. Øverst i fjæren vokser sauetangen, Pelvetia canaliculata, nedenfor denne følger spiraltang, Fucus spiralis, blæretang, Fucus vesiculosus, grisetang, Ascophyllum nodosum og sagtang, Fucus serratus. Fra omkring lavvannsnivå opptrer tareartene butare, Alaria esculenta og fingertare, Laminaria digitata. Noe dypere vokser stortare, Laminaria hyperborea, som har en stiv, stammelignende del, stipes, som kan bli 2–3 m høy og en bladlignende del, lamina, som er delt opp i fliker og blir l m lang. På beskyttede steder opptrer sukkertare, Saccharina latissima, som har en bølget bladplate som ikke er delt opp i fliker slik som hos stortare og fingertare. Til samme orden som tareartene, Laminariales, hører martaum, Chorda filum. Denne algen blir i løpet av sommeren flere meter lang, og består av ugrenete tråder som er festet til små stein og skjell på beskyttede steder. Siden midten av 1980-tallet har japansk drivtang, Sargassum muticum, spredt seg langs kysten av Norge, og finnes i dag fra Østfold til Sogn og Fjordane. Den kan bli flere meter høy, og vokser særlig i beskyttede områder. Arten er naturlig hjemmehørende i Japan, og er utilsiktet kommet til Europa som følge av akvakultur av japansk østers.

Langs vestkysten av Norge danner stortaren store bestander, tareskog, som er gjenstand for kommersiell høsting ved taretråling. Taren er råstoffkilde for alginat, og av grisetang fremstilles tangmel. Se også tang.

Forplantningen hos brunalger skjer ukjønnet ved mikroskopiske svermesporer, og kjønnet ved gameter. Svermerne har en karakteristisk pærelignende form, og bærer to ulike flageller som er sidestilt på cellen. Det kan påvises en utvikling fra isogami hos de mer primitive former til oogami hos de høyerestående, slik som tilfellet er hos tang- og tareartene. I alminnelighet veksler en haploid gametofytt med en diploid sporofytt (generasjonsveksling). Hos tarene (orden Laminariales) er gametofytten en mikroskopisk dvergplante, mens sporofytten er den meterlange tareplanten. Hos tangartene (orden Fucales) er det ikke generasjonsveksling, idet det haploide stadium er redusert til selve kjønnscellene som dannes etter en meiose (reduksjonsdeling).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.