Brunalger vokser på grunt vann langs kysten av Norge. Bildet er fra Sørlandet der den japanske arten Sargassum muticum er blitt vanlig. Den dekker høyre del av bildet, og mot venstre følger sagtang, blæretang og grisetang.
Brunalger er en klasse av flercellede alger i divisjonen Ochrophyta som omfatter om lag 1500 arter, hvorav 175 finnes i norsk marin flora og to arter i ferskvann. Brunalger er en meget formrik gruppe fra mikroskopiske, forgrenede celletråder til meterlange tareplanter. Den brune fargen skyldes hovedsakelig fargestoffet fukoxantin som finnes i tillegg til klorofyll a og klorofyll c.
Fucus spiralis, spiraltang, er en art av brunalge. Foto fra: Fornæs, Djursland, Danmark
De aller fleste brunalgene finnes i havet, hvor de har sin største utvikling i tempererte og kalde farvann. Fra varmere strøk er sargassotangen, Sargassum, særlig kjent. Noen arter av denne slekten forekommer drivende i store mengder i åpent hav, og det er disse forekomstene som er opprinnelsen til navnet Sargassohavet.
Langs Norges kyst er tang- og tareartene de mest iøynefallende fra øverst i fjæren og ned til 20–30 meters dyp. De enkelte artene opptrer i bestemte vertikale nivåer eller soner. Øverst i fjæren vokser sauetangen, Pelvetia canaliculata, nedenfor denne følger spiraltang, Fucus spiralis, blæretang, Fucus vesiculosus, grisetang, Ascophyllum nodosum og sagtang, Fucus serratus. Fra omkring lavvannsnivå opptrer tareartene butare, Alaria esculenta og fingertare, Laminaria digitata. Noe dypere vokser stortare, Laminaria hyperborea, som har en stiv, stammelignende del, stipes, som kan bli 2–3 meter høy og en bladlignende del, lamina, som er delt opp i fliker og blir én meter lang. På beskyttede steder opptrer sukkertare, Saccharina latissima, som har en bølget bladplate som ikke er delt opp i fliker slik som hos stortare og fingertare.
Til samme orden som tareartene, Laminariales, hører martaum, Chorda filum. Denne algen blir i løpet av sommeren flere meter lang, og består av ugrenete tråder som er festet til små stein og skjell på beskyttede steder. Siden midten av 1980-tallet har japansk drivtang, Sargassum muticum, spredt seg langs kysten av Norge, og finnes i dag fra Østfold til Sogn og Fjordane. Den kan bli flere meter høy, og vokser særlig i beskyttede områder. Arten er naturlig hjemmehørende i Japan, og er utilsiktet kommet til Europa som følge av akvakultur av japansk østers.
De eneste makroalgeartene som utnyttes i industriell skala i Norge i dag er stortare og grisetang, som er råstoff for alginat og tangmel. Det høstes årlig rundt 150 000 tonn stortare, og cirka 20 000 tonn grisetang (2018).
Langs vestkysten av Norge danner stortaren store bestander, tareskog, som er gjenstand for kommersiell høsting ved taretråling. Taren er råstoffkilde for alginat, og av grisetang fremstilles tangmel.
Forplantningen hos brunalger skjer ukjønnet ved mikroskopiske svermesporer, og kjønnet ved gameter. Svermerne har en karakteristisk pærelignende form, og bærer to ulike flageller som er sidestilt på cellen. Det kan påvises en utvikling fra isogami hos de mer primitive former til oogami hos de høyerestående, slik som tilfellet er hos tang- og tareartene. I alminnelighet veksler en haploid gametofytt med en diploid sporofytt (generasjonsveksling). Hos tarene (orden Laminariales) er gametofytten en mikroskopisk dvergplante, mens sporofytten er den meterlange tareplanten. Hos tangartene (orden Fucales) er det ikke generasjonsveksling, idet det haploide stadium er redusert til selve kjønnscellene som dannes etter en meiose (reduksjonsdeling).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.