Kalkflagellater, klasse encellede alger. Inneholder gulbrune kloroplaster, og overflaten er dekket av små plater (kokkolitter), dannet av kalsiumkarbonatkrystaller. Kokkolittene har en komplisert bygning som veksler fra art til art, den finere strukturen er bare synlig i elektronmikroskop. Samme art kan ha tilstandsformer med forskjellige kokkolittyper. De fleste artene er små, 5–20 μm, med hovedutbredelse i varme hav, men et mindre antall finnes også i tempererte og polare havområder.

Emiliania huxleyi, som mangler flageller og er omgitt av ett eller flere lag av kokkolitter, finnes i alle tempererte og varme hav, har masseforekomster både i oseaniske og kystnære områder, og forekommer jevnlig i flere norske fjorder hvor den gir blakket vann ved celletall på 1–50 millioner celler per liter om sommeren.

Bindingen av karbondioksid i kalsiumkarbonat ved kokkolittdannelsen er en del av karbondioksidomsetningen i havet og gjør at kalkflagellatene kan spille en rolle for kontroll av drivhuseffekten. Kokkolittene synker til bunns når algene dør og danner en vesentlig del av sedimentene på havbunnen. I subtropiske og tempererte dyphavssedimenter utgjør de gjennomsnittlig 25 %, i noen tilfeller dannes nesten ren kokkolittkalk. Skrivekritt er kalk hvor kokkolitter er dominerende, og krittiden er særlig kjent for slik kalkdannelse. Et stort antall fossile kalkflagellater er kjent, de eldste fra jura. De er et viktig hjelpemiddel for aldersbestemmelse av havbunnsavsetninger, særlig i forbindelse med petroleumsboring.

Mange arter har mistet evnen til kokkolittdannelse og utgjør nå en stor gruppe med til dels giftige arter som Prymnesium parvum, Chrysochromulina polylepis og Phaeocystis pouchetii.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.