blågrønnbakterier

Blågrønnbakterier, organismer som systematisk tilknyttes enten alger (blågrønnalger, Cyanophyta) fordi de ligner morfologisk på disse og har fotosyntese, eller bakterier (blågrønnbakterier, Cyanobacteria) fordi de er prokaryote og har en cellevegg som minner om bakterienes.

Som alle bakterier er de prokaryote organismer, dvs. at de mangler organeller som cellekjerne, kloroplaster og mitokondrier. De viser likhetstrekk med alger og planter ved at de har klorofyll a og en fotosyntese som leder til utvikling av oksygen. De eldste fossile er mer enn tre milliarder år gamle, og i en lang periode var blågrønnalgene dominerende og bidrog ved fotosyntesen til gradvis dannelse av en oksygenholdig atmosfære på Jorden. Etter endosymbioseteorien har algenes og plantenes kloroplaster oppstått fra endosymbiotiske blågrønnalger. I likhet med rødalger har de i tillegg til klorofyll også røde og blå fotosyntesepigmenter, fykobiliproteiner. Ved fotosyntesen dannes et glykogenlignende polysakkarid, cyanophycéstivelse, som tjener som opplagstoff i cellene, og det forekommer også proteinholdige korn som kan tjene som nitrogenreserve. Blågrønnalgene er encellede eller flercellede, ofte er mange individer knyttet sammen i mer eller mindre regelmessige kolonier. De minste formene har sylindriske eller runde celler som bare er 1–2 µm i diameter, mens de største kan bli flere cm og bestå av forgrenete celletråder. Celletråden hos de flercellete blågrønnalgene kalles trichom og kan bestå av enkle cellerekker eller tråder som er flere cellelag tykke.

I alt regner en med ca. 2000 arter fordelt på 150 slekter og inndelt i to hovedgrupper: encellete, ofte kolonidannende former og flercellete former der celletrådene (trichomene) opptrer enkeltvis eller danner kolonier. De encellete formerer seg ved todeling eller ved sporer, mens de trådformede bryter opp i flercellete fragmenter, hormogonier, eller danner tykkveggede celler, akineter, som frigjøres og kan overleve lange perioder under ugunstige miljøbetingelser, for siden å spire til et nytt individ når miljøforholdene tillater det. Kjønnet formering er ukjent.

Blågrønnalger forekommer vidt utbredt i hele verden i ferskvann og saltvann, i plankton og knyttet til bunnen både på jord og fjell. Opptrer ofte i store mengder og danner iøynefallende samfunn som f.eks. det brunsvarte marebekbeltet, en inntil flere meter bred sone som forekommer langs kysten like over høyvannslinjen. Noen arter spiller en viktig rolle som sandbindere på langgrunne mudderstrender, i det de kitter partikler sammen og bidrar til å danne jord. En del blågrønnalger inngår i symbioser, f.eks. med sopp i mange lavarter. I varme kilder forekommer arter som kan tåle temperaturer opp til 60–70 °C. Mange blågrønnalger har evne til nitrogenfiksering. Dette er av stor økologisk og økonomisk betydning, bl.a. for Østens risproduksjon. Ved tilførsel av nitrogenfikserende blågrønnalger til rismarken gjøres luftens nitrogen tilgjengelig for plantene. Nitrogenfikseringen foregår som regel i spesielle celler, heterocyster.

I næringsrike vann kan enkelte arter, særlig sommer og høst, opptre i så store mengder at vannet blir sterkt misfarget, og blågrønnalgene samles i overflaten. Slike algeoppblomstringer kalles vannblomst og forårsakes bl.a. av arter i slektene Anabaena, Aphanizomenon, Microcystis og Planktothrix (Oscillatoria). Noen arter er giftproduserende, og dødsfall blant storfe som har drukket vann med Microcystis aeruginosa har forekommet i Norge (se algetoksiner). Noen arter produserer stoffer som gir en jordaktig lukt og smak til vannet (geosmin) og kan være et problem i drikkevannforsyningen. Enkelte arter av den trådformede blågrønnalgen Spirulina (Arthrospira) har tradisjonelt vært høstet fra enkelte afrikanske innsjøer og brukt som mattilskudd. På grunn av høyt innhold av protein, B-vitamin og andre viktige innholdsstoffer regnes den som et verdifullt kosttilskudd, og dyrkes nå også i kommersiell skala for salg.