Flimmerormer, klasse i rekken flatormer (Platyhelminthes).  Flimmerormer betraktes som stamformen for de andre klassene av flatormer, som for det meste er parasitter. Det er en tallrik dyregruppe, med arter som ofte lever en skjult tilværelse. De fleste lever i havet, men det finnes også mange arter i ferskvann og i fuktig jord. De er følsomme for uttørring.

Flimmerormenes generelle anatomi og bygning er i samsvar med  bygning hos andre flatormer, og er omtalt der. Her nevnes noen mer spesielle bygningstrekk for flimmerormene.  De er vanligvis ganske små, 2 - 20 millimeter lange, men mange marine arter er mye større. En stor art som lever i Baikalsjøen, blir 50 cm lang. De fleste flimmerormer er rovdyr, som lever av andre små dyr. Noen spiser også alger og detritus.

Flimmerormenes kropp er ofte flat, og kan være bladformet. Dette er viktig fordi de mangler respirasjonsorganer og blodkarsystem, og er avhengig av diffusjon gjennom huden. Mindre arter kan være runde i tverrsnitt. Huden er dannet av epitelceller. Navnet flimmerormer skyldes at cellene på undersiden av kroppen er tett besatt med flimmerhår. Med dem kan dyrene gli fremover på underlaget. Samtidig skilles det ut slim, som minsker friksjonen. Større arter har også muskler, som gir dem bølgende bevegelser.

Mange arter har et tydelig avsatt hode med to sorte øyne. Munnen sitter midt på undersiden. Tarmen fyller mye av dyret, og er ofte delt i tre greiner, som ender blindt. Nervesystemet er relativt enkelt, og består av et nett eller noen langsgående nervetråder. Hos de mest avanserte artene finnes en konsentrasjon av nerveceller i hodet.Hos flimmerormer finnes både hunnlige og hannlige kjønnsorganer i samme individ. De er således hermafroditter.  De hannlige organene er komplisert bygget. Under paring legger to og to dyr seg sammen, og penis fra den ene trenger inn i den andres hunnlige åpning, eller direkte gjennom huden. Eggene omgis ofte av en beskyttende kapsel når de kommer ut. De utvikles til miniatyrindivider av arten.

Flimmerormene er kjent for sin store regenerasjonsevne. Hvis en flimmerorm deles i flere biter, kan hver vokse ut til en ny orm. Dette gjelder arter i orden planarier (Tricladia). I den forbindelse har flimmerormer vært av stor interesse som forskningsobjekt. Hvis ormen deles i to kan det vokse ut et nytt hode av bakdelen og en  ny bakkropp av den forreste delen.

Det er kjent ca. 4500 arter av flimmerormer på verdensbasis.  De fleste av dem er marine, og lever vanligvis på bunnen i havet. I tropene finnes mange fargerike arter på korallrev. Flimmerorner deles i fire ordener, hvorav Acoela og Polycladida omfatter marine arter, og Rhabdocoela arter i sjø, ferskvann og jord. 

I Norge er det registret 202 arter, og de fleste av dem er fra havområdene. Stripet flimmermark, Prosteceraeus vittatus, blir 5 cm lang, og kjennes på mørke striper på en gul kropp. Finnes både langs kysten og i fjordene

I ferskvann finnes 12 arter i Norge. De fleste av dem tilhører orden Tricladida. Dendrocoelum lacteum, som blir 20 millimeter lang, er vanlig i ferskvann og forurenset vann over hele landet. Den har en lett synlig, forgreinet tarm. Dugesia gonocephala er en art som er vanlig i ferskvann i Sør-Norge. 

På grunn av flimmerormenes bløte kroppsbygning er de ikke funnet som fossiler.

  • Hågvar, E. B. Det zoologiske mangfold. 3. utgave. 384 sider. Universitetsforlaget, Oslo (2010).
  • Køie, M. og Kristiansen, A. Havets dyr og planter. 351 sider. NKS Forlaget, Oslo (2000).
  • Lokki, J. (red.) Virvelløse dyr. Dyr i verdens natur. 309 sider. (Oversatt til norsk av Lauritz Sømme). Bertmark Norge (2003).
  • Pechenik, J. A. Biology of the invertebrates. 7th Edition. 606 sider. McGraw-Hill, International Edition (2015).

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.