planteplankton

Planteplankton fra norsk kystvann. Bildet viser diatomeer (kiselalger) i vårblomstringen: lange buede kjeder av Thalassiosira nordenskioeldii og rette, stavformede cellerekker av Skeletonema costatum (mindre), foruten noen større sentriske diatomeer. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Artikkelstart

Planteplankton består hovedsakelig av encellede, mikroskopiske alger, herunder blågrønnalger/blågrønnbakterier, noen få rødalger, kiselalger, kiselflagellater, kalkflagellater, fureflagellater og andre flagellater. Planktonalgene trives bare i vannlag hvor det er lys nok for fotosyntese, det vil si ned til 15–20 meter i våre farvann og 100–150 meter i tropiske oseaniske områder, men de kan også finnes dypere ned.

Faktaboks

Uttale
planteplˈankton
Også kjent som
fytoplankton, phytoplankton

Økologi

Planktonalgene danner grunnlaget for nesten all organisk produksjon i vann. De danner næringsgrunnlaget for dyrene i havet og i ferskvann, og er dermed også grunnlaget for fiske og fangst. Fastsittende alger finnes bare på grunt vann langs kystene, og spiller en mindre rolle som produsenter av organisk stoff. Planteplanktonets sammensetning kan være avgjørende for utvikling og vekst av dyreplanktonet, og forekomsten av riktig fôrorganisme til rett tid er viktig.

I våre farvann gir vårens kiselalgeoppblomstring næringsgrunnlag for voksne dyreplanktonarter, mens en etterfølgende periode med flagellater gir næring til larver og unge stadier. Dinoflagellater er til stede i det meste av vekstsesongen og beites blant annet av blåskjell. Algeetende dyreplankton skaper muligheter for at større pelagiske dyr kan ernære seg ute i havet og i innsjøene. I noen tilfeller er næringskjeden fra det mikroskopiske planteplanktonet til store dyr svært kort. For eksempel lever blåhvalene i Antarktis av planteetende krepsdyr (krill).

Noen planteplanktonorganismer overlever ugunstige kår som næringsmangel og utilstrekkelig lys ved å danne tykkveggede hvilestadier, og finnes i bunnsedimentene i den tiden de er borte fra planktonet. En del algeflagellater kan gjøre vertikale døgnvandringer i vannets øvre 10–20 meter med svømmehastigheter på 0,1–0,5 millimeter per sekund. Noen planteplanktonarter i havet kan produsere lys – se morild.

Utforskningen av planteplankton i havet og i ferskvann skjer ved studier av de kvantitative vekslingene med årstidene i de forskjellige dyp, kombinert med samtidige observasjoner over vannmassenes temperatur, saltholdighet, næringsstoffinnhold og bevegelse. Mengden av planteplankton er avhengig av lystilførselen, som er bestemt av breddegrad, årstid, skydekke og vannets gjennomsiktighet, samt innholdet av næringssalter i vannet og av vannmassenes stabilitet.

Tilførsel av næringssalter fra dypere vannlag er nødvendig for stor planteplanktonproduksjon. Stort sett er kystnære havområder og havområder på høyere breddegrader mest produktive, mens de store oseanene på lavere breddegrader er næringsfattige og mindre produktive. Dette gjenspeiles også i den globale fordelingen av fiskeressursene.

Klimapåvirkning

Marint planteplankton skiller ut en svovelholdig gass, dimetylsulfid. Den oksideres når den kommer ut i atmosfæren, danner kondensasjonsskyer og bidrar på den måten til naturlig sur nedbør, det vil si svovelholdig regn. En teori går ut på at planktonalgene ved sitt bidrag til skydannelse også har en gunstig funksjon. Gassutskillelsen er temperaturbetinget, og teorien sier at planktonalgene virker som en termostat og derved er med på å styre Jordens klima.

Masseoppblomstring

Masseoppblomstring av planteplankton kan gi farge til vannet. I havet skyldes brunt og rødt vann, red tide, oftest dinoflagellater, mens grønnlig eller melkehvitt vann oftest skyldes kalkflagellater, for eksempel Emiliania. Konsentrasjonen av algeceller vil være opptil hundre millioner celler per liter vann. I ferskvann kan grønnalger og blågrønnalger misfarge vannet, såkalt vannblomst.

Masseoppblomstringer forbruker store mengder av næringssalter og finnes særlig i områder hvor det er rik tilførsel av næringssalter ved oppstrømning av dypvann eller fra land. Noen planteplanktonarter kan produsere giftstoffer som kan gi fiskedød eller akkumuleres i filtrerende dyr og gjøre skade ved konsum av disse. Ved masseforekomst kan de true oppdrett av fisk og muslinger. I ferskvann kan planktonalger sette lukt og smak på vannet, og oppblomstring av giftige planktonalger i drikkevannskilder kan få alvorlige følger. Oppblomstring av planteplankton, særlig i ferskvann, kan også indirekte ta livet av andre organismer, da det i etterkant av en oppblomstring skjer en forråtnelse som kan bruke opp oksygenet i vannet. Dermed kan algeoppblomstringa forårsake fiske- og skalldyrdød, selv om algene ikke produserer giftstoffer.

Måling

Større planteplanktonformer, mikroplankton, kan samles inn med håv av finmasket duk. Mindre former, nano- og pikoplankton, kan fanges levende ved sentrifugering eller filtrering. Kvantitative studier av artsforekomst bestemmes i sedimenterte prøver som studeres i mikroskop. Uspesifisert kan planteplanktonmengden også beregnes ved måling av klorofyllkonsentrasjonen i vannet, noe som enten kan gjøres ved fluorescens eller spektrofotometri, eller ut ifra vannets optiske egenskaper, registrert for eksempel fra satellitt. Primærproduksjonen eller fotosyntesen kan måles for eksempel ved C14-opptaksforsøk eller ved måling av oksygenproduksjonen.

For å bestemme hva slags planteplankton som finnes i naturlig vann, er det også mulig å filtrere vannet og så analysere hva slags pigmenter som finnes i planktonet ved hjelp av HPLC-analyse. Ut fra hvilke ulike karotenoider og klorofyller planktonet inneholder kan man se hva slags gruppe alger man har i vannet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg