Planteplankton består hovedsakelig av encellede, mikroskopiske alger, herunder blågrønnalger/blågrønnbakterier, urgrønnalger, noen få rødalger, kiselalger, kiselflagellater, kalkflagellater, dinoflagellater og andre flagellater. Planktonalgene trives bare i vannlag hvor det er lys nok for fotosyntese, det vil si ned til 15–20 m i våre farvann og 100–150 m i tropiske oseaniske områder, men de kan også finnes dypere ned.

Planktonalgene danner grunnlaget for nesten all organisk produksjon i vann. De danner næringsgrunnlaget for dyrene i havet og i ferskvann, og er dermed også grunnlaget for fiske og fangst. Fastsittende alger finnes bare på grunt vann langs kystene, og spiller en mindre rolle som produsenter av organisk stoff. Planteplanktonets sammensetning kan være avgjørende for utvikling og vekst av dyreplanktonet, og forekomsten av riktig fôrorganisme til rett tid er viktig.

I våre farvann gir vårens kiselalgeoppblomstring næringsgrunnlag for voksne dyreplanktonarter, mens en etterfølgende periode med flagellater gir næring til larver og unge stadier. Dinoflagellater er til stede i det meste av vekstsesongen og beites blant annet av blåskjell. Algeetende dyreplankton skaper muligheter for at større pelagiske dyr kan ernære seg ute i havet og i innsjøene. I noen tilfeller er næringskjeden fra det mikroskopiske planteplanktonet til store dyr svært kort. Således lever blåhvalene i Antarktis av planteetende krepsdyr (krill).

Noen planteplanktonorganismer overlever ugunstige kår som næringsmangel og utilstrekkelig lys ved å danne tykkveggede hvilestadier, og finnes i bunnsedimentene i den tiden de er borte fra planktonet. En del algeflagellater kan gjøre vertikale døgnvandringer i vannets øvre 10–20 m med svømmehastigheter på 100–500 mikrometer per sekund. Mange planteplanktonarter i havet kan produsere lys – se morild.

Utforskningen av planteplankton i havet og i ferskvann skjer ved studier av de kvantitative vekslingene med årstidene i de forskjellige dyp, kombinert med samtidige observasjoner over vannmassenes temperatur, saltholdighet, næringsstoffinnhold og bevegelse. Mengden av planteplankton er avhengig av lystilførselen, som er bestemt av breddegrad, årstid, skydekke og vannets gjennomsiktighet, samt innholdet av næringssalter i vannet og av vannmassenes stabilitet.

Tilførsel av næringssalter fra dypere vannlag er nødvendig for stor planteplanktonproduksjon. Stort sett er kystnære havområder og havområder på høyere breddegrader mest produktive, mens de store oseanene på lavere breddegrader er næringsfattige og mindre produktive. Dette gjenspeiles også i den globale fordelingen av fiskeressurser.

Marint planteplankton skiller ut en svovelholdig gass, dimetylsulfid. Den oksideres når den kommer ut i atmosfæren, danner kondensasjonsskyer og bidrar på denne måten til naturlig sur nedbør, det vil si svovelholdig regn. En teori går ut på at planktonalgene ved sitt bidrag til skydannelse også har en gunstig funksjon. Gassutskillelsen er temperaturbetinget, og teorien sier at planktonalgene virker som en termostat og derved er med på å styre Jordens klima.

Masseoppblomstring av planteplankton kan gi farge til vannet. I havet skyldes brunt og rødt vann, red tide, oftest dinoflagellater, mens grønnlig eller melkehvitt vann oftest skyldes kalkflagellater. Konsentrasjonen av algeceller vil være opp til hundre millioner celler per liter vann. I ferskvann kan grønnalger og blågrønnalger misfarge vannet, såkalt vannblomst.

Masseoppblomstringer forbruker store mengder av næringssalter og finnes særlig i områder hvor det er rik tilførsel av næringssalter ved oppstrømning av dypvann eller fra land. Noen planteplanktonarter kan produsere giftstoffer som kan gi fiskedød eller akkumuleres i filtrerende dyr og gjøre skade ved konsum av disse. Ved masseforekomst kan de true oppdrett av fisk og muslinger. I ferskvann kan planktonalger sette lukt og smak på vannet, og oppblomstring av giftige planktonalger i drikkevannskilder kan få alvorlige følger.

Større planteplanktonformer, mikroplankton, kan samles inn med håv av finmasket duk. Mindre former, nano- og pikoplankton, kan fanges levende ved sentrifugering eller filtrering. Kvantitative studier av artsforekomst bestemmes i sedimenterte prøver ved mikroskopering. Uspesifisert kan planteplanktonmengden også beregnes ved måling av klorofyllkonsentrasjonen i vannet, noe som enten kan gjøres ved fluorescens eller spektrofotometri, eller ut ifra vannets optiske egenskaper, registrert for eksempel fra satellitt. Primærproduksjonen eller fotosyntesen kan måles for eksempel ved C14-opptaksforsøk eller ved oksygenproduksjonsmålinger.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.