Planteplankton, består hovedsakelig av encellede, mikroskopiske alger (blågrønnalger/blågrønnbakterier, urgrønnalger, noen få rødalger, kiselalger, kiselflagellater, kalkflagellater, dinoflagellater o.a. flagellater). Planktonalgene trives bare i de vannlag hvor det er lys nok for fotosyntese, dvs. ned til 15–20 m i våre farvann, 100–150 m i tropiske oseaniske områder, men kan også finnes dypere ned.

Planktonalgene danner grunnlaget for nesten all produksjon i vann. De danner næringsgrunnlaget for dyrene i havet og i ferskvann, og er dermed også grunnlaget for fiske og fangst. Fastsittende alger finnes bare på grunt vann langs kystene, og spiller en mindre rolle som produsenter av organisk stoff. Planteplanktonets sammensetning kan være avgjørende for utvikling og vekst av dyreplanktonet, og forekomsten av riktig fôrorganisme til rett tid er viktig. I våre farvann gir vårens kiselalgeoppblomstring næringsgrunnlag for voksne dyreplanktonarter, en etterfølgende periode med flagellater gir næring til larver og unge stadier. Dinoflagellater er til stede i det meste av vekstsesongen og beites bl.a. av blåskjell. Algeetende dyreplankton skaper muligheter for at større pelagiske dyr kan ernære seg ute i havet og i innsjøene. I noen tilfeller er næringskjeden fra det mikroskopiske planteplanktonet til store dyr svært kort; således lever blåhvalene i Antarktis av planteetende krepsdyr (krill).

Noen planteplanktonorganismer overlever ugunstige kår (næringsmangel, utilstrekkelig lys) ved å danne tykkveggede hvilestadier, og finnes i bunnsedimentene i den tiden de er borte fra planktonet. En del algeflagellater kan gjøre vertikale døgnvandringer i de øvre 10–20 m (svømmehastigheter 100–500 μm per sekund). Mange planteplanktonarter i havet kan produsere lys (morild).

Utforskningen av planteplankton i havet og i ferskvann skjer ved studier av de kvantitative vekslingene med årstidene i de forskjellige dyp, kombinert med samtidige observasjoner over vannmassenes temperatur, saltholdighet, næringsstoffinnhold og bevegelse. Mengden av planteplankton er avhengig av lystilførselen (bestemt av breddegrad, årstid, skydekke og vannets gjennomsiktighet), innholdet av næringssalter i vannet og av vannmassenes stabilitet. Tilførsel av næringssalter fra dypere vannlag er nødvendig for stor planteplanktonproduksjon, og stort sett er kystnære havområder og havområder på høyere breddegrader mest produktive, mens de store oseaner på lavere breddegrader er næringsfattige og mindre produktive. Dette gjenspeiles også i den globale fordeling av fiskeressursene.

Marint planteplankton skiller ut en svovelholdig gass, dimetylsulfid. Den oksideres når den kommer ut i atmosfæren, danner kondensasjonsskyer og bidrar på denne måten til naturlig sur nedbør (svovelholdig regn). En teori går ut på at planktonalgene ved sitt bidrag til skydannelse også har en gunstig funksjon. Gassutskillelsen er temperaturbetinget, og teorien sier at planktonalgene virker som termostat, og at de derved er med på å styre Jordens klima.

Masseoppblomstring av planteplankton kan gi farge til vannet. I havet skyldes brunt og rødt vann (red tide) oftest dinoflagellater, grønnlig eller melkehvitt vann oftest kalkflagellater. Konsentrasjonen av algeceller vil være opp til hundre millioner celler per liter vann. I ferskvann kan grønnalger og blågrønnalger misfarge vannet (vannblomst). Masseoppblomstringer forbruker store mengder av næringssalter og finnes særlig i områder hvor det er rik tilførsel av næringssalter ved oppstrømning av dypvann eller fra land. Noen planteplanktonarter kan produsere giftstoffer som kan gi fiskedød eller akkumuleres i filtrerende dyr (og gjøre skade ved konsum av disse); ved masseforekomst kan de true oppdrett av fisk og muslinger. I ferskvann kan planktonalger sette lukt og smak på vannet, og oppblomstring av giftige planktonalger i drikkevannskilder kan få alvorlige følger.

Større planteplanktonformer (mikroplankton) kan samles inn med håv av finmasket duk, mindre former (nano- og picoplankton) kan fanges levende ved sentrifugering eller filtrering. Kvantitative studier av artsforekomst bestemmes i sedimenterte prøver ved mikroskopering. Uspesifisert kan planteplanktonmengden også beregnes ved måling av klorofyllkonsentrasjonen i vannet, noe som gjøres ved fluorescens eller spektrofotometri, eller ut i fra vannets optiske egenskaper, registrert f.eks. fra satellitt. Primærproduksjonen (fotosyntesen) kan måles f.eks. ved C14-opptaksforsøk eller ved oksygenproduksjonsmålinger.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.