Sukkertaren er en stor brunalge som hører til orden Laminariales. Den blir inntil 4 m lang og 10–75 cm bred men varierer mye i utseende, og utseende ser i stor grad ut til å henge sammen med voksested.

Arten vokser langs hele Norges kyst, fra de ytterste og mest bølgeutsatte stedene til langt inn i beskyttede fjorder der vannet er roligere. Den vokser på fjell, stein og skjell fra lavvannsmerket og helt ned til 30 m dyp, avhengig av lystilgang.

Bestanden av sukkertare har gått kraftig ned de siste tiårene, men regnes som livskraftig og overvåkes av Miljødirektoratet. 

I beskyttede områder finnes sukkertaren ofte i tette, skoglignende ansamlinger som vi kaller for tareskog. I eksponerte områder vokser den vanligvis mer spredt blant andre tarearter som for eksempel stortare.

Som andre typer skog danner sukkertareskog leveområder for et mylder av liv, og slike skoger er viktige for andre alger, for bløtdyrkrepsdyrfiskfugl og for sjøpattedyr.

Sukkertaren har en nokså komplisert livssyklus med flere ulike stadier. Det stadiet du observerer når du tusler i fjæra eller svømmer langs havbunnen med dykkermaske på, er det vi kaller for sporofyttstadiet.

Sukkertarens utsende i sporofyttstadiet varierer mye, men den kan ikke forveksles med andre arter i norske farvann. Fra et rotlignende, forgrenet festeorgan (hapter) strekker det seg en nokså tynn stilk (stipes) som kan være 10–100 cm lang. Stilken går over i en bladaktig del (lamina) som er udelt, båndformet og blir inntil 4 m lang og 10–75 cm bred. Midtpartiet er gjerne buklet og randen mer eller mindre kruset. Lamina kan noen ganger være tynt, bredt og sprøtt, og slike former er det vanligst å se på steder med rolig sjø. I mer eksponerte områder har bladet ofte en litt kraftigere konsistens og en smalere form.

Sukkertarens festeorgan (hapter), stilk (stipes), og nederste del av bladet (lamina) er flerårig. Fra den nederste delen av lamina (altså overgangen mellom stipes og lamina) produseres det stadig nytt vev. Det betyr at tuppen av sukkertaren er den eldste delen av bladet. Hvor gammel denne delen er avhenger av grad av slitasje på bladet (ofte < 1 år). Sukkertaren har en markant vekstsyklus, med størst lengdevekst sent på vinteren og utover våren. På sommeren og høsten går overskuddet fra fotosyntesen i større grad til lagring og til produksjon av sporer. Noen ganger kan overgangen mellom disse to periodene sees som en innsnevring av bladet.

Sporofyttstadiet, som er det stadiet vi kan se uten mikroskop, er den mest langvarige fasen av tarens livssyklus. Sporofytten produserer sporer som lagres i små rom. Selv om disse rommene er veldig små, kan de inneholde ganske mange sporer. Til sammen danner de sammenhengende fertile felt i tarens vev som kan sees som mørke flekker, spesielt om man holder taren opp mot lyset. Slike mørke flekker kalles for sori (entall; sorus), og kan inneholde tusenvis av sporer.

Når sporene er ferdig utviklet slippes de ut i vannmassene, og sukkertaren er nå i det som kalles sporestadiet. Sukkertaresporer har små flageller, som gjør dem i stand til å bevege seg. De kan imidlertid ikke bevege seg over særlig store avstander (fordi de er så bitte små), så det er i hovedsak havstrømmer som bidrar til spredningen. Flagellene kommer til sin rett først når taren er i ferd med å bunnslå - Da er det nemlig om å gjøre å finne en liten sprekk å sette seg fast i.

Når sukkertaresporen har festet seg på et egnet sted begynner den å vokse. Sukkertaresporen går da over i sitt kjønnede stadium, gametofyttstadiet. (Vi kaller det kjønnet stadium fordi dette er fasen der sukkertaren kan defineres til to kjønn.) Begge kjønnene er trådformede, men for å se dem må man ha mikroskop (eller dyrke dem opp over lang tid). Hunngametofytten lager ett eller flere egg som blir sittende fast. Hanngametofytten lager spermatozoider, svømmende gameter, som slippes ut i vannmassene. Egget frigir noen stoffer som kalles for feromoner som spermatozoidene tiltrekkes av. Spermatozoidene svømmer da over til egget, og egget befruktes. Fra hunngametofytten vokser det så opp en eller flere nye sporofytter - altså stadiet vi gjenkjenner som sukkertare.

Bestanden av sukkertare i Norge har gått kraftig ned i løpet av de to siste tiår. I 2006 ble derfor arten oppført på den norske rødlista som "Nær truet" (NT). I 2010 ble den tatt vekk fra rødlista og regnet som "Livskraftig" (LC), fordi bestanden er stabil nok til at arten vil overleve i Norge.

Selv om sukkertaren ikke står i fare for å dø ut, er bestandsreduksjoner alvorlige der de intreffer. Sukkertareskog, i likhet med andre former for skog, danner viktige leveområder for et mylder av annet liv. Dersom sukkertareskoger forsvinner i store områder kan det altså få svært negative konsekvenser for andre marine alger, for bløtdyrkrepsdyrfiskfugl og for sjøpattedyr. Tareskoger er med andre ord viktige for opprettholdelsen av et rikt marint biologisk mangfold.

Årsaken til bestandsreduksjonene er sannsynligvis en kompleks kombinasjon av klimaendringer, forurensing og arealavrenning, som har ført til endringer i temperaturforhold og lysforhold så vel som i samspill og konkurranse mellom ulike arter.

Sukkertareforekomster i Sør-Norge overvåkes gjennom Miljødirektoratets program Økosystemovervåking i kystvann. Programmet startet i 2013 og er en videreføring av sukkertareovervåkingen (2010-2012) og kystovervåkingen (1990-2012).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.