Det ble handlet raskt i disse vårdagene i 1814. Det gjaldt å få de institusjonelle ordninger for det selvstendige Norge på plass før Karl Johan rakk hjem fra kontinentet med den svenske hæren. Han ville da naturligvis ta initiativer for å få gjennomført bestemmelsene i Kieltraktaten. Han kom hjem med hæren 28. mai. Noen dager senere kom en representant fra den britiske regjeringen til Norge, og 30. juni også fire stormaktskommissærer, alle for å forhandle med Christian Frederik og megle i striden mellom Norge og Sverige.
Til tross for adskillig sympati for Norge, ikke minst fra Storbritannia, endte meglingen uten resultat. Sympatien reflekterte nok til dels tidens liberale ideer, men det var avtalen Karl Johan hadde fått i stand i 1812 som ble bestemmende for utfallet. 26. juli gikk Karl Johan til militært angrep på Norge.
Krigen i 1814 ble kortvarig. Svenskene var militært overlegne, og da Christian Frederik skjønte at han ikke fikk støtte fra Storbritannia, ga han opp prosjektet. 13. august tilbød Karl Johan en våpenhvile basert blant annet på at Christian Frederik måtte abdisere, men Norge skulle kunne beholde Grunnloven i en union med Sverige. I strid med den norske regjerings ønsker grep Christian Frederik anledningen og tok initiativ til forhandlinger med Karl Johan. Forhandlingene endte med den såkalte Mossekonvensjonen, undertegnet 14. august ved den norske hærens hovedkvarter i Moss. Ved denne avtalen godtok Christian Frederik de svenske kravene.
Hva hadde skjedd om den norske regjering hadde fått sin vilje og krigen hadde fortsatt? Christian Frederik hadde under enhver omstendighet tapt den norske krone. Blod hadde flytt og Grunnloven hadde kunnet gå tapt. Men Christian Frederiks beslutning om å slutte denne tidlige freden og gå med på svenskenes krav var meget upopulær under den patriotiske stemningen som rådet i Norge i 1814. Christian Frederik fikk også føle dette. Han mistet mye av den aura han hadde fått som leder av den norske oppstanden. Etter fredsslutningen fikk han også et nervøst sammenbrudd.
Ettertiden har bedømt det annerledes. På eget initiativ hadde han bidratt til en avtale som reddet Grunnloven og dermed Norges relative selvstendighet i unionen med Sverige. Som historikeren Halvdan Koht skriver: «Med sin siste kraft fullførte han en stordåd for Norge».
Senere, i 1839, ble den opprinnelig unge, radikale prinsen fra 1814 i Norge eneveldig konge i Danmark. Det var først etter hans død i 1848 at det danske eneveldet ble erstattet av et konstitusjonelt monarki. Kontrasten mellom den unge radikale prinsen i Norge i 1814 og den gamle eneveldige konge i Danmark 25 år senere er påfallende.
Etter krigen sommeren 1814 kunne Karl Johan hevde at Norge var blitt hans «med erobringens rett» som han sa når han var i det morske hjørnet. Det skjedde blant annet i 1825, da Kongen ved finansminister Jonas Collett bevilget penger fra statskassens overskudd til innkjøp av postdampskipene Constitutionen og Prins Carl. Dette var på en tid da Stortinget ikke var samlet. I slike situasjoner har Kongen rett til å ta beslutninger som normalt skulle ligge under Stortinget.
Det skjer ved såkalte provisoriske anordninger. Ikke desto mindre mente Stortinget at Kongen hadde gått dets bevilgningsmyndighet for nær, og stilte Collett for riksrett. Collett fikk den mildest mulige dom, men Karl Johan raste og oppløste Stortinget.
Argumentet om at erobring skaper rett, hørte det gamle samfunn til. Men det kunne altså dukke opp i den nye unionen etter 1814. Det var en realitet i det. Kong Frederik 6 sto ikke fritt da han undertegnet Kieltraktaten, og nordmennene sto ikke fritt da de undertegnet Mossekonvensjonen. I begge tilfeller sto Karl Johan klar til å gripe inn med militær intervensjon hvis han ikke fikk sin vilje.
Høsten 1814 trådte det første overordentlige (ekstraordinære) storting sammen. Dets oppgave var å forhandle med svenskene om de konstitusjonelle ordninger som unionen krevde. Under stortingspresident Wilhelm F.K. Christies dyktige ledelse, fikk Norge nye konsesjoner. Den «nye» grunnloven ble undertegnet 4. november. Samme dag ble den gamle Karl 13 valgt til Norges konge. I forhold til 17. mai-grunnloven ble den personlige kongemakt ytterligere begrenset i 4. november-grunnloven. Blant annet fikk statsrådet en mer selvstendig stilling, og Stortinget fikk en sterkere stilling i forhold til Kongen nå det gjaldt bruken av de militære styrker. Det vil si at 4. november-grunnloven – unionstidens grunnlov − ble enda mer demokratisk enn 17. mai-grunnloven.
Også i Sverige måtte det en konstitusjonell tilpasning til. Den svenske riksdagen endret imidlertid ikke den svenske grunnloven, men samlet unionsbestemmelsene i en egen riksakt som ble endelig vedtatt av både riksdag og storting sommeren 1815. Formelt ble likestilling vedtatt. Men i den praksis som utviklet seg med basis i Riksakten, ble likestillingsprinsippet brutt.
Det gjelder for eksempel det sammensatte statsrådet slik det ble etablert ved Riksakten: Saker som angikk begge land, skulle behandles i regjeringen i det land der møtet fant sted og med en utvidelse med tre statsråder fra det andre landet. Men møtene fant naturligvis så godt som alltid sted i Sverige. Reelt var det altså ikke likestilling. Spesielt viktig med tanke på den senere utvikling var det at utenrikssaker stort sett gikk i det svenske statsråd uten at det norske statsrådet ble hørt.
Fra en situasjon med full selvstendighet etter 17. mai var altså Norge blitt tvunget inn i unionen med Sverige. I forhold til den frihetsrus som preget det bemerkelsesverdige året 1814, var det en skuffelse. På den annen side var det en meget tynn union, ikke stort mer enn en felles konge og en svensk dominans i utenrikssaker. Norge hadde altså fått en høy grad av indre selvstendighet. Om vi sammenligner med situasjonen i januar 1814, og ikke med situasjonen i mai samme år, hadde Norge tatt et avgjørende steg i retning av en selvstendig, demokratisk stat.
De to momentene – den indre selvstendighet og det at unionen ble påtvunget Norge – har fått mange til å mene at unionens skjebne var beseglet. Den var dømt til å briste, det var bare et spørsmål om tid. Oppløsningen av den svensk-norske union i 1905 blir ut fra dette perspektivet en naturlig fortsettelse av 1814. Dette er det vanlige synet blant norske historikere.
Det er imidlertid bestridt av blant andre den svenske historiker Bo Stråth, som mener at det er mulig å tenke seg at unionen kunne ha blitt utviklet til en tettere og mer varig union. Han argumenterer delvis ut fra det prinsipielle synspunkt at intet er forutbestemt i historien, men også gjennom påpekningen av at det i 1850-årene hersket en unionell harmoni som kunne ha ledet unionshistorien i en annen retning enn den som ble resultatet.
Kommentarer (8)
skrev Halvor Bothner-By
svarte Francis Sejersted
svarte Halvor Bothner-By
skrev tom hansen
svarte Marte Ericsson Ryste
skrev Håkon Flaen
svarte Marte Ericsson Ryste
skrev Knut Dørum
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.