fransk keiser, født i Ajaccio på Korsika, sønn av Carlo Bonaparte og Maria Letizia Bonaparte, født Ramolino. Friplass 1779 på kadettskolen i Brienne, 1784 på krigsskolen i Paris, 1785 løytnant i artilleriet. Han var først korsikansk patriot. Senere kom han i strid med lederen av selvstendighetspartiet, Pasquale Paoli, og han og hans brødre ble ivrige jakobinere. I 1793 måtte familien forlate Korsika.
Militær karriere
Bonaparte gjorde rask karriere i revolusjonsarmeen; februar 1794 ble han brigadegeneral etter å ha utmerket seg ved beleiringen av Toulon. Han kom i forbindelse med Robespierres bror, og etter brødrene Robespierres fall juli 1794 falt han i unåde og var en tid uten stilling. Han ble imidlertid oppdaget av tidens ledende politiker, grev Barras, som kunne bruke den unge jakobinergeneralen til å bekjempe monarkistene, og i oktober slo han ned en monarkistisk oppstand i Paris. I mars 1796 ble han gift med Joséphine Beauharnais, som hadde gode forbindelser, og i april overtok han kommandoen over den franske armeen som skulle angripe østerrikerne i Nord-Italia. I slutten av april rykket han over grensen til Piemonte, som kort etter ble tvunget til å slutte fred. Deretter beseiret han østerrikerne i en rekke slag, og i oktober 1797 sluttet Østerrike freden i Campo Formio og avstod bl.a. Lombardia.
Bonaparte fikk et stort navn, og direktoriet ble engstelig over hans popularitet. Det gikk derfor med på hans forslag om at han skulle lede en militær ekspedisjon til Egypt. Napoleon ville, som Aleksander den store, erobre Orienten og beseire Storbritannia i India. I mai 1798 seilte han fra Toulon med 35 000 mann, på veien besatte han Malta, som tilhørte Johannitterordenen, 1. juli landet han ved Alexandria. Han slo mamelukkene ved pyramidene, men like etter ødela den britiske flåten den franske ved Abukir. Bonaparte hadde med seg franske arkeologer og andre vitenskapsmenn, og han la grunnen til en sterk, kulturell fransk innflytelse i Egypt. Han forsøkte også å modernisere landets administrasjon. Tyrkia hadde erklært krig, og Bonaparte rykket inn i Syria, hvor han ble stanset ved festningen Acre av pest og av den britiske flåten. Han måtte trekke seg tilbake til Egypt, og her beseiret han en tyrkisk armé som var landsatt ved Abukir.
Napoleonskrigene
I årene 1800–07 gjennomførte Napoleon en rekke vellykkede felttog mot nabolandene, og gjennom dyktig diplomati hadde han også skaffet seg allierte mot britene. Konflikten dreide seg dels om maktbalansen i Europa, dels kontroll med den voksende handelen. Etter franskmennenes nederlag ved Trafalgar 1805 var Storbritannia den ledende makt til sjøs, mens franskmennene i en rekke slag (Austerlitz 1805, Jena 1806, Auerstedt 1806) sikret seg herredømme på kontinentet. Etter freden i Tilsit i 1807 stod Napoleon som den fryktede leder av den sterkeste stat på kontinentet. Han utnevnte sine slektninger til konger og fyrster og drømte om å sikre Frankrike og seg selv en lederrolle i verden. Men i de land som han kontrollerte, vakte det uro og strid. Fra 1808 var det opprør i Spania, som varte helt til 1814. Britene støttet den gerilja spanierne innledet, og i 1809 begynte Østerrike krig på nytt (5. koalisjon). Napoleon vant også denne krigen gjennom flere blodige slag. I 1809 lot han seg skille fra Joséphine for neste år å kunne gifte seg med den østerrikske keiserens datter Marie Louise. I 1811 fødte hun en sønn, Napoleon (2).
Napoleon forsøkte å ramme Storbritannia gjennom fastlandssperringen, en blokade som ble mislykket. Samtidig ble forholdet til tsaren stadig dårligere. I juni 1812 gikk Napoleon til krig mot Russland, og han ledet selv angrepet i spissen for en hær som var på ca. 600 000 mann, bl.a. østerrikere og preussere. De russiske soldatene forsvarte seg med stor dyktighet, og ved stadig å unngå slag bevarte de sine styrker godt. I september nådde Napoleon Moskva, men da vinteren satte inn og forsyningstjenesten sviktet, kunne ikke de franske generalene bli i Moskva. Deler av byen var ødelagt, tsaren avviste alle fredstilbud, og 19. oktober måtte Napoleon begynne tilbaketoget. Det ble en grusom retrett, i kulde og snø, med mangel på mat, medisin og klær, stadig angrepet av fienden. Av armeen på 600 000 vendte bare om lag 10 000 tilbake.
Det katastrofale felttoget til Russland var begynnelsen til slutten for Napoleons makt. Nå samlet hans motstandere seg (6. koalisjon). Preussen og Sverige erklærte seg enig med britene og russerne i at Napoleon måtte gis et avgjørende nederlag. I august 1813 sluttet også Østerrike seg til koalisjonen, og Napoleon led et alvorlig militært nederlag ved Leipzig i oktober samme år. Han måtte nå trekke seg tilbake til Frankrike og klarte med atskillig dyktighet å holde angriperne borte vinteren 1813–14.
Napoleons nederlag
Men nå var det franske folk blitt lei av hans kriger og ønsket å stanse blodsutgytelsene. 31. mars 1814 kapitulerte Paris, 2. april erklærte senatet Napoleon for avsatt og 7. april måtte han undertegne sin tronfrasigelse i slottet Fontainebleau. To uker senere tok han avskjed med garden og reiste til Elba, som seierherrene hadde overlatt ham. Der fortalte hans venner ham snart etter at det var misnøye i Frankrike med det nye regimet. 1. mars 1815 gikk han i land i Sør-Frankrike med 1500 mann. De soldater som ble sendt mot ham, sluttet seg med begeistring til ham, og 20. mars rykket han inn i Paris uten å ha møtt motstand. Han utstedte en ny, mer liberal forfatning, men stod på ny overfor en koalisjon av alle Europas andre stormakter. Det lyktes ham å samle en ny hær på 125 000 mann som rykket inn i Belgia. 18. juni led han et avgjørende nederlag ved Waterloo mot britene under Wellington og prøysserne under Blücher. 22. juni abdiserte Napoleon etter «de hundre dagene», snart 46 år gammel. 9. juli måtte han gå om bord i en britisk krysser. Han ble deportert til St. Helena, en liten fjelløy i Atlanterhavet. Her dikterte han sine memoarer, hvor han fremstiller seg som revolusjonens sønn og frihetens forkjemper. Han døde av magekreft 5. mai 1821. I 1840 ble hans kiste ført til Paris og bisatt i Invalidedomen.
Vurderingen av Napoleon
Få personer har dominert og fascinert sin samtid og ettertid så mye som Napoleon. Oppfatningene av ham er også svært ulike. Sikkert er det at han hadde en veldig arbeidskraft, en sjelden evne til å fastholde enkeltheter og samtidig beholde oversikten, en enestående evne til konsentrasjon og en konkret, skapende fantasi. Som feltherre hadde han uvanlige evner, både strategisk og som inspirator for soldatene. Hans innerste drivkraft var utvilsomt hans vilje til å herske, og han forstod også å påtvinge andre sin vilje. Han innførte Code Civil (Code Napoléon) i mange land, f.eks. Italia og statene lengst vest i Tyskland, og hans styre kunne på mange måter virke «progressivt». Hans politikk viste imidlertid tydelig at han ville utnytte de erobrede land til fordel for Frankrike. Napoleon hadde ikke noen forståelse av de nasjonale bevegelser. Sosialt sett var han borgerskapets keiser for så vidt som han opprettholdt og forsvarte revolusjonens sosiale resultater. Men samtidig var han autoritær, og han hadde ingen sympati for åndelig og politisk frihet. Hans reformer gjorde ugjenkallelig slutt på det førrevolusjonære regimet. Men samtidig ble hans nederlag slutten på Frankrikes storhetstid.
Spesielt i Frankrike er det et utall legender om Napoleon. Det er trykt flere samlinger av Napoleons brev, og litteraturen om ham er mer omfattende enn om kanskje noen annen historisk person. Gode oversiktsverker om Napoleon og Napoleonskrigene er K. Mykland: Revolusjonstid og Napoleonstid (bd. 13 i Cappelens Verdenshistorie, 1985) og K. Tønnesson: To revolusjoner (bd. 10 i Aschehougs Verdenshistorie, 1985). Se også Frankrike (historie) og historieavsnittene i de andre aktuelle land.
Det finnes mange kjente billedlige fremstillinger av Napoleon. Blant de mest kjente er J. L. Davids portretter (David var keiserens hoffmaler fra 1804): Napoleon til hest på St. Gotthard (1800, slottet i Berlin), Napoleons kroning (1805–07, Louvre) og Utdeling av ørnene (1810, Versailles).