kommune i Vestfold fylke, omkring Larviksfjorden og nedre del av de to vassdragene som munner ut her, Farriselva (Siljanvassdraget) og Numedalslågen. I 1988 ble kommunen slått sammen med nabokommunene Brunlanes, Hedrum, Stavern og Tjølling. Den nye storkommunen omfatter således halvøya mellom Langesundsfjorden og Larviksfjorden i sørvest, halvøya mellom Larviksfjorden og Sandefjordsfjorden i sørøst, områdene på begge sider av Farris i vest, og områdene på begge sider av Lågen 30–35 km nordover fra utløpet. Larvik er Vestfolds største kommune, både etter areal og folketall.
Natur
Kommunen ligger i sin helhet innen Oslofeltet, og berggrunnen består av magmatiske bergarter fra perm, vesentlig syenitt, men også noen mindre områder med lavabergarter helt i nordøst. Særlig kjent er den grovkornede syenitten larvikitt, som brytes i store brudd flere steder i kommunen. Noen av øyene i Langsundsfjorden lengst vest i kommunen består av sedimentære bergarter fra kambrosilur.Gjennom kommunen, nordøst-sørvest, går Raet, en israndavsetning fra isens tilbaketrekning etter siste istid. Den kommer inn i kommunen litt sør for Goksjø, går gjennom Larvik by og demmer bl.a. opp Farris, og går ut i Langesundsbukta ved Mølen. På ra-ryggen nord for Larvik sentrum ligger Bøkeskogen, den største bøkeforekomsten i Norge. Marine løsavsetninger dekker det meste av berggrunnen utenfor Raet; innenfor er det særlig langs Lågen en finner større løsavsetninger. Ellers domineres landskapet av skogkledde, avrundede åser med sparsomt morenedekke. De høyeste åsene i kommunen er i nordvest (Vettakollen, 456 m o.h.).Klimaet er gunstig med et stort antall årlige soldager og lang vekstsesong. Årlig nedbør er 1050 mm, med høsten som mest nedbørrike årstid. Månedsmiddeltemperaturen varierer fra -3° i januar til 17° i juli. Om sommeren og høsten er sørvest den dominerende vindretning; på kysten kan sørvesten ofte komme opp i kuling styrke i høstmånedene. Vinter og vår dominerer en nordlig fralandsvind.
Larvik ligger i sin helhet i den boreonemorale sone med edelløvskog i solvendt terreng med godt jordsmonn, mens barskog og bjørk preger landskapet for øvrig.
Bosetning
Bosetningen er særlig konsentrert til tettstedene Larvik (23 899 innb. 2009) og Stavern og områdene utenfor Raet ellers. Andre tettsteder i kommunen er bl.a. Nevlunghavn, Helgeroa og Lauve/Viksfjord nær kysten, og Kvelde og Verningen i innlandet. Skogtraktene rundt Farris og på begge sider av Lågen i nord er svært sparsomt bosatt. Bebyggelsen i og omkring selve bysenteret ligger hovedsakelig i skråningen mellom fjorden og Bøkeskogen.
Næringsliv
Industri er etter offentlig forvaltning og varehandel/hotell- og restaurantdrift kommunens viktigste næring, og den er svært allsidig. Viktigste bransjer er nærings- og nytelsesmiddelindustrien, hovedsakelig i bysenteret og Hedrum (26 % av de industrisysselsatte 2003), verkstedindustrien (23 %), med mest metallvare- og maskinindustri i bysenteret og i Tjølling, og bergverksdrift (16 %) i Tjølling, Brunlanes og Hedrum; kjent i så måte er brytningen av larvikitt. Ellers trevareindustri (13 %, mest i bysenteret, Brunlanes og Hedrum), treforedling og grafisk industri med 9 % av industrisysselsettingen. Den største enkeltbedrift er Treschow-Fritzøe, som driver i mange bransjer, vesentlig innen trevareindustri, treforedling og steinindustri.
Larvik er etter kommunesammenslåingen Vestfolds viktigste jordbrukskommune, med nesten 1/5 av fylkets jordbruksareal. Korndyrking er viktigste driftsform med 2/3 av jordbruksarealet i kommunen. Ellers dyrkes det mye poteter og grønnsaker, og Larvik har størst areal til grønnsaker på friland blant landets kommuner. Arealet under glass/plast (agurk, tomat og blomster) er det største i Vestfold. Husdyrholdet er relativt beskjedent sammenlignet med planteproduksjonen, men betyr mye i fylkessammenheng; hønseholdet er størst blant fylkets kommuner. Larvik er etter Tjøme fylkets viktigste fiskerikommune, regnet både etter vekten og verdien av den ilandbrakte fangsten. Særlig merkes fangsten av skalldyr. Viktigste fiskehavner er Stavern, Helgeroa og Nevlunghavn. Skogavvirkningen er den nest største i fylket (ca. 46 200 m3 2003, eller nesten 1/4 av fylkets samlede avvirkning). Størsteparten av avvirkningen er i tidligere Hedrum kommune.
Østlands-Posten kommer ut i Larvik.
Samferdsel
Havneforholdene er gode, og Larvik er en av Østlandets viktigste havner, med bilfergeforbindelse til Danmark (Hirtshals). Vestfoldbanen går gjennom byen. E 18 passerer som motorvei nord for sentrum. Rv. 40 går langs Lågen nordover til Kongsberg, Rv. 303 like innenfor kysten østover til Sandefjord, Rv. 301 via Stavern til Helgeroa og Rv. 302 direkte Larvik–Helgeroa. Rv. 304 går fra Kvelde i Hedrum til Sandefjord.
Offentlige institusjoner
Thor Heyerdahl videregående skole med varierte studieretninger. Sykehuset i Vestfold, avd. Larvik, ligger i bysenteret, Spesialsykehuset for rehabilitering (tidl. Kysthospitalet) i Stavern. Stavern var frem til 1864 hovedbase for sjøforsvaret, og stedet har atskillig bebyggelse fra den tiden det tjente som orlogsstasjon.
Larvik svarer til sognene Larvik, Langestrand og Nanset i Larvik prestegjeld, Stavern sogn i Stavern prestegjeld, sognene Tjølling og Østre Halsen i Tjølling prestegjeld, sognene Tanum, Berg og Kjose i Brunlanes prestegjeld, sognene Hedrum, Kvelde og Hvarnes i Hedrum prestegjeld og Larvik prosti i Tunsberg bispedømme. Larvik tilhører Vestfold politidistrikt og Larvik tingrett.
Historikk og kultur
Larvik er et gammelt strandsted og fikk kjøpstadsrettigheter i 1671 da Ulrik Frederik Gyldenløve kjøpte godset Fritsø og ble greve av Laurvig. Byen levde av trelasthandel, båtbygging og sjøfart, og av Fritsø jernverk, som ble drevet inntil 1868. Havneutbygging og jernbaneforbindelse i 1880-årene til Oslo og Skien virket stimulerende på byens næringsliv. Etter en stagnasjonsperiode fikk byen en ny og allsidig industrivekst fra 1930-årene.
Den eldste bebyggelsen ligger ved Tollerodden. Her er Larvik kirke fra 1677, Laurvigs Hospital fra 1762 (fredet 1923), og den gamle tollboden fra 1712 (fredet 1923, nå sjøfartsmuseum). I nærheten ligger Herregården, en vakker trebygning i barokkstil anlagt 1674 som Gyldenløves residens og hovedsete for Laurvig grevskap (fredet 1923). Tollerodden, Herregården og høydedraget innenfor danner et skille mellom den sentrale delen av byen i vest med vanlig trafikkhavn, jernbanestasjon, offentlige bygninger og forretningsstrøk, og Torstrand og Vestre Halsen i øst med industrihavn og industristrøk på de flate sandslettene ved Lågen. Bydelen Langestrand vest for Farriselva har nær tilknytning til byens eldste industri, Fritzøe Verk. På odden ved elveutløpet er det bygget et nytt, moderne boligkompleks, Fritzøe Brygge.
I Bøkeskogen er Vestfolds største bevarte gravfelt fra yngre jernalder. Larvik Museum har samlinger fra grevetiden, såvel som fra byens sjøfarts- og industrihistorie.
Kommunevåpenet
Kommunevåpenet (godkjent 1989) har en sølv mast med tre seil mot en blå bakgrunn; gjenspeiler tilknytningen til sjøen.
Navnet. Første ledd i navnet er dannet av norrønt lǫgr, 'vann', her brukt om Numedalslågen; eldre navneformer er Laurvig, Laghervik.