Vardø

Vardø, kommune i Finnmark fylke, ligger helt øst på Varangerhalvøya, grenser til Båtsfjord og Vadsø. Kommunen omfatter etter sammenslåingen i 1964 tidligere Vardø kommune og den østre delen av Båtsfjord kommune.

Berggrunnen i Vardø består i sin helhet av sandstein fra senprekambrium. Kommunen ligger på den del av Varangerhalvøya som er uten skogvegetasjon, men området benyttes som sommerbeite for rein. Reinøya har rikt fugleliv og et av landets største eggvær. I kommunen ligger Norges østligste punkt (31° 10ʹ 07ʹʹ ø.l.) på Hornøya.

Den 5. februar 1929 målt -22,7 grader, som er kulderekord.

Tettstedet og administrasjonssenteret Vardø ligger på selve Vardøya, der bosettingen kan følges tilbake til middelalderen. Kiberg sør for Vardø er kommunens andre tettsted. I tiårsperioden 2001–11 har folketallet gått tilbake med 21,6 % mot 0,9 % i fylket for øvrig.

Jordbruket spiller en ubetydelig rolle i næringslivet. Den viktigste næring er fisket som er preget av relativt store fartøyer. Det ilandføres mest torsk og torskeartet fisk, samt Krabber. Fisken foredles i både Vardø og Kiberg. Storparten av fisken fileteres og fryses for eksport, mens en mindre del eksporteres fersk eller røkt. Vardø har også hatt en rekefabrikk. Mekanisk verksted for fiskeflåten. Kiberg, kommunens andre tettsted, er i enda større grad enn Vardø avhengig av fiske.

Undersjøisk veitunnel (E 75) under Bussesundet til fastlandet. Herfra fører E 75 til Vadsø og videre til Varangerbotn, og Deanu šaldi (Tana bru) der veien møter E 6. Vardø anløpes av Hurtigruten. Ved Svartnes på fastlandet ligger Vardø lufthavn.

I Vardø ligger videregående skole med bl.a. fiskerifag.

Vardø svarer til Vardø sogn og prestegjeld, Varanger prosti i Nord-Hålogaland bispedømme. Vardø lensmannsdistrikt ligger i Øst-Finnmark politidistrikt og hører under Øst-Finnmark tingrett.

Det er funnet spor etter bosetting fra 6000-7000 år f.Kr.  Hekseprosessene var sentrert om  Domen . Rundt år 1300 ble den første kirken vigslet, og tidlig på 1300-tallet anla Håkon 5 Magnusson en festning. I årene 1734–38 ble den nåværende Vardøhus festning reist på Stegelneset. Festningen var dels et forsvarsanlegg utad og dels residens for lensherren. Anlegget fremmet fiske og handel, og i 1789 fikk Vardø kjøpstadrettigheter.

Pomorhandelen hadde spesielt stor betydning for Vardø på 1700- og 1800-tallet.

Befolkningen var på slutten av 1800-tallet kommet opp i knapt 2600 innbyggere, og vokste noe saktere i begynnelsen av dette århundret til 3450 i 1930. I 1946 var folketallet sunket til vel 3100 og byen var totalrasert etter den tyske evakueringen i 1944. Etter krigen er stedet gjenreist.

Under krigen hadde tyskerne et større militært anlegg i Kiberg. Vardø museums utstillinger finnes på Pomormuseet og på Partisanmuseet i Kiberg. Årlig feires Pomor-dager som er russisk-norsk markedsdager. I 2011 ble Steilneset Minnested åpnet av Dronning Sonja, som en del av Nasjonale Turistveger.

Kommunevåpenet har vært i bruk fra 1890-årene. Det har en oppgående sol bak to båter på sjøen og en torsk under i kant, samt en bord rundt i nasjonalfargene. I svart skrift står Vardøensis insignia urbis. Cedant tenebræ soli ('Byen Vardøs segl. Mørket skal vike for Solen') og årstallet 1787 da Vardø fikk sine kjøpstadsrettigheter. Utformingen minner om fanens og står i en særstilling blant norske kommunevåpen.

Navnet ble på 1300-tallet skrevet Vargøy, av norrønt varg, 'ulv, fredløs person', senere endret til Vardøy, av varðe, 'varde'.

• Vardø kommunes nettsider

• Anbefalt litteratur