Faktaboks

Karl 2.

Karl II, Carl II, Carl 2.

I Sverige: Karl 13., Carl 13.

Født
7. oktober 1748, Stockholms slott
Død
5. februar 1818, Stockholms slott
Begravelsessted
Riddarholmskyrkan, Stockholm
Virke
Svensk og norsk konge
Familie

Foreldre: Kronprins, senere konge Adolf Fredrik av Sverige (1710–1771) og Lovisa Ulrika av Preussen (1720–1782).

Gift i 1774 med Hedvig Elisabeth Charlotta av Oldenburg (1759–1818), datter av storhertug Friedrich August av Holstein-Gottorp-Oldenburg (1711–1785) og Ulrike Friederike Wilhelmine av Hessen-Kassel (1722–1787).

Adoptivfar til Christian August (1768–1810) og Karl Johan (1763–1844).

Karl XIII, 1748-1818
Kong Karl 2. malt av kunstneren Carl Fredrik von Breda. Maleriet befinner seg i Nasjonalmuseet i Stockholm.
Av .

Karl 2. var konge i Sverige fra 1809 til 1818 og konge i Norge fra 1814 til 1818. I Sverige er han kjent som Karl 13. Karl var nest eldste sønn av Adolf Fredrik og Lovisa Ulrika, og bror av Gustav 3.

Under krigen mot Russland i 1788–1790 hadde han overkommandoen over kystflåten. I perioden 1792–1796 var han formynder for Gustav 4. Adolf og ledet regjeringen mens Gustav var mindreårig. Den virkelige politiske innflytelsen i denne tiden hadde imidlertid den pågående og viljesterke Gustav Adolf Reuterholm.

Da Gustav 4. Adolf ble avsatt ved statskuppet i 1809, ble Karl først riksforstander og senere konge. Han var nå så gammel og svekket at tronfølgeren Karl Johan fra 1810 fikk den virkelige statsledelse. Karl ble av Stortinget valgt til norsk konge 4. november 1814, men han kom aldri selv til landet. Den reelle makt under hans korte regjeringstid lå i Karl Johans hender.

Karl 2. var gift med sin kusine Charlotta av Holstein-Gottorp-Oldenburg, men døde barnløs.

Bakgrunn

Karl 13. med hans brødre
Maleri av prins Karl (i rødt) sammen med hans to brødre, prins Gustav (senere Gustav 3., i gull) og prins Fredrik Adolf, malt av kunstneren Alexander Roslin, 1771.
Av .

Fra barnsben av ble prins Karl overstrålt av sin høyt begavede eldre bror, som ble kong Gustav 3. Flid og god hukommelse hadde han riktignok, og store drømmer om militære bedrifter og kongeverdighet, men realitetssansen var svak, og evnen ikke på høyde med ambisjonene. Nettopp derfor kunne han fremstå som det ideelle kongsemne for kretser som ønsket å utøve makten selv.

Karls store lidenskap var hemmelige ordensbrorskap og mystikk, magnetisme, spiritisme og alkymi. Han fikk en høy posisjon i Frimurerordenen og grunnla dermed en tradisjon som ble videreført av senere svenske kongelige. Som konge opprettet han en egen ridderorden forbeholdt frimurere, Carl XIIIs orden. Frimureriet var periodevis hans fremste beskjeftigelse, og iallfall hans eneste åndelige interesse. Karls sterke erotiske legning slo ut i flyktige forhold til en serie elskerinner.

Hertug av Södermanland

Hertug Karl i slaget ved Hogland 1788
I krigen mot Russland 1788–1790 ble Karl gitt den nominelle overkommando over den svenske flåten. Maleri av slaget ved Hogland 17. juli 1788. Slaget førte til at svenskene gav opp å innta St. Petersburg.

I 1772, året etter at Gustav 3. hadde besteget tronen, gjorde han statskupp for å styrke kongemakten og vingeklippe det svenske adelsveldet. Prins Karl stilte seg på brorens side og ble belønnet med tittelen hertug av Södermanland. Kong Gustavs ekteskap tegnet lenge til å bli barnløst, og han fikk derfor broren til å gifte seg med sitt søskenbarn Charlotta av Holstein-Gottorp-Oldenburg, i håp om en arving til tronen. Men den eneste sønn de to fikk (i 1798, etter 24 års ekteskap), døde etter få dager. Til gjengjeld hadde kong Gustav allerede i 1778 fått sønnen Gustav Adolf. Det var et hardt slag for Karl, som bidro sitt til å spre de falske ryktene om at Gustav Adolf ikke var farens ektefødte barn.

Under krigen mot Russland i 1788–1790 ble Karl gitt den nominelle overkommando over den svenske flåten. Han fikk endog oppleve en slagseier det første året, men det var andre som ledet operasjonene, og sluttresultatet ble miserabelt.

Attentatet mot Gustav 3.

I 1792 var Gustav 3. nærmest blitt eneveldig gjennom en fremtvunget forfatningsendring, og en gruppe adelsmenn gjorde kupp. Kongen ble skutt ned under et maskeball og døde etter to ukers lidelser. Det er uklart om hertug Karl medvirket til attentatet, men straks etter handlet han iallfall med en for ham uvanlig raskhet for å utmanøvrere den døde kongens venner fra riksstyret. Selv ledet Karl regjeringen som formynder for den unge nevøen Gustav 4. Adolf, men ble i virkeligheten bare et redskap for de egentlige makthaverne. Han var lett påvirkelig og fikk ry for å være vankelmodig og løsmunnet.

Statskuppet i 1809

Da kongen ble myndig i 1796, trakk Karl seg tilbake til privatlivet. Kong Gustav 4. Adolf holdt fast på en sterk kongemakt, var fanatisk antifransk og førte en katastrofal utenrikspolitikk, som kulminerte med tapet av Finland i 1809. Da ble det på ny gjort et kupp: Kongen ble arrestert 13. mars, avsatt av riksdagen og sendt utenlands. Det er på det rene at hertug Karl ikke hadde noe medansvar for dette kuppet.

Regjeringstid

Karl 13.s kroningsdrakt
Klærne Karl bar da han ble kronet i Storkyrkan den 29. juni 1809.
Av /Göran Schmidt, Livrustkammaren (foto).
Lisens: CC BY SA 3.0
Karl 13.s seglstempel
Karl 13.s seglstempel
Av /Göran Schmidt, Livrustkammaren (foto).
Lisens: CC BY SA 3.0

Karl sa straks ja da han ble tilkalt som riksforstander, og 5. juni 1809 ble han valgt til Sveriges konge. Men allerede i november samme år ble han rammet av et slag som på det nærmeste gjorde ham arbeidsudyktig resten av livet.

De ustabile maktforholdene innenlands og trusler utenfra, med arvekongen Gustav Adolf i eksil og en avfeldig, barnløs konge i Sverige, gjorde tronfølgen til et akutt problem. Kong Karl hadde sine meninger om kandidatene, blant annet uttrykte han sympati for den danske tronfølgeren (og senere norske kongen) Christian Frederik. Det var imidlertid andre som ledet spillet og bestemte utgangen. Først ble den danske regjeringslederen i Norge, prins Christian August, valgt til svensk kronprins under navnet Carl August (18. juli 1809), men han døde allerede året etter av hjertesvikt. Deretter ble den franske feltherren og fyrsten av Ponte Corvo, Jean Baptiste Bernadotte, valgt til kronprins 21. august 1810. Han tok navnet Karl Johan og overtok den reelle makt i Sverige da han ankom Stockholm i oktober samme år.

Kong Karl hadde bare vært tilskuer til disse begivenheter. Valget av franskmannen var ikke etter hans ønske, men han ble forsonet av den vennlige og ærbødige holdning som den nye kronprins inntok til sin adoptivfar. Det som siden skjedde i det betente forholdet til Norge – Karl Johans allianser og militære operasjoner, hans utrettelige virksomhet for å erobre Norge og dermed sikre fremtiden i Sverige for seg og sin slekt, Kielfreden og den norske oppstand under Christian Frederiks ledelse, det diplomatiske presset mot Danmark-Norge, og endelig angrepskrigen mot Norge på sensommeren 1814 og fredsslutningen i Moss – hører ikke hjemme i Karl 2.s historie. Han var redusert til en marionett, selv om han deltok i seremonier og signerte dokumenter. Karls proklamasjoner og appeller til de «norske undersåtter» var utformet av andre, og Karl Johan hadde den suverene ledelse, også som regent når kongen periodevis var sykmeldt.

Kong Karl hadde den nominelle overkommandoen over flåten under krigen mot Norge i 1814, og han fikk fornøyelsen av å se at den svenske flåten erobret Fredrikstad. 9. august gikk Karl i land i den okkuperte byen. Men han måtte straks fraktes til badekur i Uddevalla og kom aldri igjen til å besøke det landet som valgte ham til sin konge 4. november 1814. I Stockholm mottok han Stortingets deputasjon med president Wilhelm F.K. Christie i spissen da den nye unionen var beseglet. Alle visste likevel at kongen var en kraftløs skygge fra fortiden.

Navn og nummer

Karl brukte også som konge av Norge navnet Carl XIII, det nummer han hadde i den svenske kongerekken. Juristen og politikeren Jonas Anton Hielm foreslo i 1815 at kongen burde føre navnet Carl 1. i Norge, men det slo ikke igjennom, og det var ettertidens historikere og «språkrøktere» som «fornorsket» Carl til Karl og gav ham nummeret 2 (etter Karl Knutsson Bonde, som tidligere ikke hadde hatt noe nummer).

Død

Da Karl 2. døde i februar 1818, gikk den gamle svenske kongeætt ut av historien, og dynastiet Bernadotte var etablert. Dronning Charlotta, som var en betydeligere personlighet enn sin mann, og har kastet lys over tiden gjennom sin omfattende dagbok (trykt 1902–1942), døde allerede 20. juni samme år.

Ettertidens vurdering

Karl fikk en nøkkelrolle i noen av de uroligste tiår i Sveriges historie, men mer som et kort andre kunne spille, enn i kraft av eget lederskap. For Karl hadde ingen av de egenskaper som særmerker en betydelig leder; han var karaktersvak, uten klare planer og prinsipper, og ble et lett bytte for andres spill.

Portrett

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Koht, Halvdan (1936): biografi (Karl XIII), i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 7
  • Jägerskiöld, Olof (1973–1975): biografi i Svenskt biografiskt lexikon (SBL), bind 20
  • Langslet, Lars Roar (1998): Christian Frederik, bind 1
  • Langslet, Lars Roar: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)

Faktaboks

Karl 2.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg