Faktaboks

Ulrik Frederik Gyldenløve
Født
20. juli 1638, Flensborg, Danmark (nå Flensburg, Tyskland)
Død
17. april 1704, Hamburg, Det tysk-romerske riket (nå i Tyskland)
Levetid - kommentar
Noen kilder oppgir 4. juni som fødselsdato. Kan også ha blitt født i Bremen.
Virke
Stattholder og kommanderende general i Norge
Familie

Foreldre (utenfor ekteskap): Kong Frederik 3. (1609–1670) og Margrethe Pape (ca. 1620–ca. 1704; hun gift senest 1652 med Daniel Hausmann, død 1670).

Gift 1) 11.7.1659 i hemmelighet med Sophie Urne (1629 eller 1630–1714), datter av riksmarsk Jørgen Urne (1598–1642) og Margrete Marsvin (1606–1650), ekteskapet ikke anerkjent av kongen; 2) 16.12.1660 med Marie Grubbe (ca. 1643–juni eller juli 1718), datter av Erik Grubbe (1605–1692) og Maren Juul (ca. 1608–1647), ekteskapet oppløst 1670; 3) 16.8.1677 med komtesse Antoinette Augusta av Aldenburg (4.8.1660–15.7.1701), datter av greve Anton av Aldenburg (1633–1680) og riksgrevinne Augusta av Sayn-Wittgenstein (1638–1666).

Halvbror av kong Christian 5. (1646–1699) og Caspar Herman Hausmann (1653–1718); far til greve Ferdinand Anton Danneskiold Laurvig (1688–1754); farfar til greve Christian Conrad Danneskiold-Laurvig (1723–1783).

Ulrik Frederik Gyldenløve
Ulrik Frederik Gyldenløve var en dansk offiser og stattholder i Norge fra 1664 til 1699. Han var en utenomekteskapelig sønn av kong Frederik 3.

Ulrik Frederik Gyldenløve var en dansk offiser og stattholder i Norge fra 1664 til 1699. Han var en utenomekteskapelig sønn av kong Frederik 3. Gyldenløve deltok i krigene mot Sverige i perioden 1657–1660 (Krabbekrigen og Bjelkefeiden), der han utmerket seg i slaget ved Nyborg i 1659. Under den skånske krigen (1675–1679) ledet han den norske hærens angrep på Sverige, et felttog som i Norge ble kalt Gyldenløvefeiden.

I likhet med to andre stattholdere i Norge, Hannibal Sehested og prins Christian Frederik, var Gyldenløve medlem av kongefamilien, noe som bidro til at han hadde en uvanlig sterk stilling. Han var stattholder i 35 år og var tidvis energisk og kreativ, men lite utholdende i å følge opp saker. Under hans ledelse ble skattene økt, de militære kravene trappet opp, og en ny overklasse festet det økonomiske grepet på Norge.

Bakgrunn

Portrett av Ulrik Frederik Gyldenløve
Portrett av Ulrik Frederik Gyldenløve som ung, malt av den tyske maleren Wolfgang Heimbach, 1661. Tilhører portrettsamlingen på Fredriksborg slott i Danmark.

Som barn bodde Ulrik Frederik hos moren Margrethe Pape i Slesvig. Faren Frederik 3. tok ham til seg og sendte ham til Frankrike etter tronskiftet i 1648. Han var ved universitetet i Siena i 1654 og i Roma i 1655. Samme år ble han naturalisert som dansk adelsmann.

I 1657 ble Gyldenløve oberst og fikk Utstein kloster og Allehelgens gods i Norge i forlening. Han deltok i de to Karl Gustav-krigene i 1657–1660 (Krabbekrigen og Bjelkefeiden). I den mellomliggende freden trådte han i svensk tjeneste, men rømte til Danmark da Karl Gustav gjenopptok krigen i august 1658. Gyldenløve utmerket seg deretter i et slag ved Nyborg.

Under overgangen til eneveldet høsten 1660 innehadde Gyldenløve viktige stillinger i hæren i København-området. Han ble utnevnt til jegermester og befalingsmann over Vordingborg len, og fikk Kalø slott ved Århus i foræring ved bryllupet med Marie Grubbe. Fra desember 1661 foretok Gyldenløve en to år lang utenlandsreise, hvor han besøkte flere hoff, og den spanske kongen gav ham general- og grande-tittel. Kort tid etter at han kom tilbake til København, ble han på nyåret 1664 utnevnt til stattholder i Norge.

Stattholder

Ulrik Frederik Gyldenløve
Ulrik Frederik Gyldenløve, malt av ukjent kunstner. Mannen til venstre kan være Christian Hansen Ernst, pasje ved Gyldenløves hoff. Han var trolig den første norske embetsmannen med afrikansk opphav. Det finnes en rekke fortellinger og myter om Ernst, blant annet skal han ha blitt myrda i Kragerø i 1694.

Som stattholder oppholdt Gyldenløve seg i Norge i to perioder, 1664–1667 og 1673–1679. Han besøkte dessuten landet somrene 1668, 1685 og 1689, juli–desember 1690 og sommeren 1696.

Første opphold i Norge

I juni 1664 var Gyldenløve i virksomhet på Akershus som stattholder og stiftamtmann i Akershus stift. Han kom til landet med en instruks som påla ham å knytte nordmennene til kongen i kjærlighet og lydighet. I dette lå det en oppfordring til å opptre utadvendt, og det passet ham.

I sine opprop til befolkningen oppfordret Gyldenløve til kongetroskap og argumenterte for de tiltakene som ble truffet. I den første tiden var han en ivrig mottaker av supplikker (bønnskrifter) fra befolkningen. Han prøvde å være imøtekommende, men ble snart lite forpliktende i sine svar av hensyn til viktige statsoppgaver og til behovet for å undersøke saksforhold. Han var først rask til å irettesette fogdene, men snart bygde han selv opp et nettverk av klienter i embetsverket og handelsnæringen. Han avgrenset arbeidet til den nye fiskaletaten som skulle avsløre utroskap i embetsverket.

Gyldenløve samlet på embeter både i Christiania og København. I tillegg til å være stattholder og stiftamtmann ble han i 1666 kommanderende general i Norge, da forgjengeren Claus Ahlefeldt trakk seg fordi han følte seg tilsidesatt av stattholderen. I 1666 ble Gyldenløve også president for den nyopprettede Overhoffretten i Norge, og fra 1677 overtok han ledelsen av det norske postvesenet.

Tilbake i København

Ved hoffet i København vant Gyldenløve en sterk stilling allerede under faren Frederik 3. I 1669–1670 var han ambassadør i England. Da halvbroren Christian 5. overtok som konge i 1670, allierte Gyldenløve seg med sin stattholderkollega Frederik Ahlefeldt i Slesvig-Holsten og Peter Schumacher (senere Griffenfeld), og medvirket til Christoffer Gabels fall. Gyldenløve bidro aktivt til Schumachers raske karriere. Selv gikk han inn i det nyopprettede Geheimerådet og i Admiralitetet, og ble president i det nyopprettede Kommersekollegiet.

Gyldenløves stilling ved hoffet ble svekket i noen år fra 1673, men i 1679 gjeninntok han sin posisjon der. I 1686 var han øverstkommanderende for den danske beleiringshæren mot Hamburg. I 1691 fikk han rett til å delta i høyesteretts møter, og han ble medlem i «den store kommisjon i rådstuen», som erstattet mye av beslutningsprosessen i kollegiene. I 1692 ble han patron for det kongelige akademi og i 1693 medlem av kommisjonen til handelens fremme, som erstattet Kommersekollegiet. Gyldenløve var også medlem av flere andre kommisjoner, og han øvde innvirkning på sammensetningen av og arbeidet i flere andre kommisjoner.

Gyldenløve ville være i København. Her lå de største mulighetene til å hevde seg, her var hoffmiljøet som han trivdes i, og her kunne han holde på forbindelsen til den kvinnen han var mest glad i, Sophie Urne. I 1673, tre år før Peder Griffenfelds fall, kom det til brudd med den mektige førsteministeren. Gyldenløve fikk ordre om å dra til Norge – han oppfattet det som en forvisning. Nærvær i Norge var nødvendig for å følge opp og gjennomføre vedtak, men det hadde Gyldenløve mindre lyst til. Hans første opphold i perioden 1664–1667 hadde hatt nyhetens interesse, og da var han ennå så ung at posisjonen i Christiania var et kraftig avansement. Dessuten kunne han høste fruktene av andres ekspertise i de forslagene han fremmet om reformer.

Andre opphold i Norge

Ulrik Frederik Gyldenløve ved Marstrand
Ulrik Frederik Gyldenløve under erobringa av Marstrand og festninga Karlsten i 1677. Felttoget hans i de norsk-svenske grensetraktene er et av de mest seiersrike norske felttoga noen gang. Detalj fra gobelin vevd av den flamske kunstneren Berent van der Eichen, Rosenborg Slot, København.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Etter «forvisningen» i 1673 ble norgesoppholdet mer interessant enn Gyldenløve hadde fryktet, på grunn av opprustningen til krig. Griffenfeld markerte sin manglende tillit til ham ved å sende diplomaten Jens Juel til Christiania. Juel, Gyldenløve, generalløytnant Henrik Rysenstein og generalmajor Hans Løvenhjelm dannet et krigsråd i Norge, og de ledet rustningene. Det ble dessuten opprettet et Generalkommissariat til å styre finansene, der også Juel trådte inn.

Gyldenløve gjorde en energisk og vellykket innsats som organisator av krigsinnsatsen i Norge under den skånske krig i årene 1675–1679, som i Norge ble kalt Gyldenløvefeiden. Han førte selv kommandoen i det sønnafjelske, og med den norske hæren klarte han å beseire svenskene i flere slag og sette seg fast i Bohuslän i store deler av krigen.

Vikarer

Så snart det var mulig etter at krigen var slutt i 1679, vendte Gyldenløve tilbake til København, og det ble nødvendig med vikarordninger. Under hans fravær i årene 1667–1673 hadde Ove Juel vært norsk visestattholder (1669–1674). Erik Banner var stiftamtmann i perioden 1679–1681, og i 1682 ble Just Høeg utnevnt til visestattholder og stiftamtmann. Da Høeg døde, overtok Christian Stockfleth, men bare som stiftamtmann (1694–1699).

Det ble ikke skilt klart mellom Gyldenløves og visestattholderens kompetanse. Gyldenløve kunne selv utøve så mye av stattholderembetet som han ville. Alle viktige saker gikk gjennom ham, og han gikk utenom visestattholderen når han ville og gav ordrer direkte til embetsmenn i Norge. Gustav Wilhelm von Wedel fungerte fra 1681 som kommanderende general i Gyldenløves fravær, men fra 1689 fikk også Wedel lov til å være fraværende fra Norge. Da ble kommandoforholdene kronglete og hæren forfalt.

Gyldenløves politikk i Norge

Ulrik Frederik Gyldenløve
Under Gyldenløves ledelse ble skattene økt og de militære kravene trappet opp.

Skatt- og militærpolitikk

Skatte- og militærpolitikken var de to viktigste saksfeltene, og de hang uløselig sammen. Historikerne har tradisjonelt hevdet at Gyldenløve var tilhenger av at norske bønder skulle betale mindre skatt fordi de måtte bære hovedbyrden når det gjaldt hærvesenet. Han skrev i betenkninger i 1670, 1693 og 1696 at skatten bøndene måtte betale var for høy, og at den burde settes ned for at de skulle klare den og være villige til å gjøre militærtjeneste for kongen. Men han tok selv initiativ til å sette opp bondeskatten, særlig i årene 1673–1675. Både når det gjaldt nedsettelser og forhøyelser fikk han enkelte ganger gjennomslag, andre ganger ble forslagene ikke gjennomført. Han foreslo da for sentralmyndighetene i København at de skulle forpakte bort statsinntektene; det ville ha ført til større vilkårlighet og et enda sterkere skattetrykk.

Hovedtendensen i den faktiske utviklingen var at skattene steg, samtidig som det norske samfunnet ble ytterligere militarisert. Nordmenn hadde aldri betalt høyere skatter og hatt større militære forpliktelser enn i Gyldenløves tid.

Selv om han til tider hevdet at de militære byrdene var for store, var han en aktiv pådriver for større utskrivninger av soldater og matroser til hær og marine. Han intensiverte dessuten byggingen av festninger, med bondesoldater som innkommandert arbeidskraft. I 1664 gikk han inn for å gjøre slutt på at offiserene tok penger for å la noen slippe militærtjeneste, men han ville da presse bøndene til å utpeke soldatene seg imellom; det ble ikke tatt til følge.

Gyldenløve innførte militær eksekusjon av resterende skatter i Norge, det vil si at militære ble innkvartert hos dem som ikke hadde betalt hele skatten. Men i 1693 advarte han mot faren fra Sverige: Siden forsvaret av Norge avhang av landets egne innbyggere, måtte man sikre seg deres lojalitet hvis landet skulle bevares for kongehuset. Derfor gikk han nå inn for å avskaffe den militære eksekusjonen av skatter, men den ble først avskaffet i 1769.

Sentralisering

Gyldenløve var tilhenger av å forenkle embetsverket ved å skjære ned på antall stillinger for å spare. Forpaktningsforslagene nådde han ikke igjennom med, men noen mindre etater ble avviklet og andre slanket; det siste gjaldt særlig byrådene (som nå ble kalt magistrater). Derved svekket han selvstyret, men kom da også i skade for å svekke samholdet mellom de store kjøpmennene og staten. Han medvirket også til å svekke bøndenes ledersjikt ved å redusere lagrettemennenes posisjon fra meddommere til rettsvitner, slik det ble nedfelt i Christian 5s Norske Lov i 1687.

I regjeringskretsen i København var man bekymret for at bøndene i Danmark og Norge nå ble så hardt presset at det i neste omgang ville gå ut over staten, ved at de ikke klarte å yte så mye til den. Gyldenløve rettet kritikk mot de private godseiernes avgiftskrav, og i 1684 fikk han gjennomslag for å regulere disse avgiftene til et lavt nivå. Under press fra godseierne ble disse reguleringene svekket ved tilleggsbestemmelser og kom ikke med i Christian 5s Norske Lov i 1687. Gyldenløve fikk gjennomslag for bestemmelser som stilte krav til kontroll av kjøpmennenes gjeldskrav til bøndene og medvirket til at det ble utstedt nye instrukser for Overhoffretten (1684), amtmennene (1685) og stiftamtmennene (1691) – bestemmelser som gav impulser til mer ryddig saksbehandling i embetsverket.

Gyldenløve stod for en sentralisering til København, bare med så mye delegering av myndighet til norske etater og embeter som var absolutt nødvendig. Denne tendensen var også tydelig i arbeidet med Christian 5s Norske Lov av 1687, som så langt som mulig ble en blåkopi av hans danske lov av 1683. Kravene fra de norske kjøpstedene i 1661 ble ikke fulgt opp; et eget norsk universitet og kommersekollegium og fortrinnsrett for innfødte nordmenn til offisersembeter kom ikke på tale.

Gyldenløve interesserte seg riktignok for de gamle norske kongene, trolig inspirert av Frederik 3., men hans eget syn på Norges forhold til Danmark kom til uttrykk i hans protesjé Arnoldus de Fines latinske norgeshistorie, der Fine prøvde å bevise at Norge alltid hadde vært et anneks til Danmark.

Handel

Gyldenløve var eksponent for merkantilisme i næringspolitikken. I København satset han særlig på kompanier for handel på kolonier i Afrika, Asia og Amerika. I hans tid ble dansk korn favorisert ved import til Norge – alt annet utenlandsk korn ble rammet av toll og andre restriksjoner.

I Norge forsøkte han riktignok i den første tiden etter 1664 å imøtekomme bondeklager mot handelsrestriksjoner, men senere ble han en aktiv pådriver i næringsreguleringene, ved utdeling av privilegier til hver enkelt næringsutøver. Dette gjaldt særlig innen sekundærnæringer som bergverk, sagbruk og manufakturer, og ved generelle privilegier til hele næringsgrener, som bergverksprivilegiene i 1683 og sagbruksprivilegiene i 1688. Skipsredere oppnådde tollettelser som stimulerte deres næring.

Hovedtendensen var å gjøre entreprenørskap økonomisk attraktivt, å styrke kravene til bøndene om å levere råvarer og brensel billig til bedriftseierne og å gi disse monopol eller fortrinnsrett til naturressursene.

Gods og eiendomsforvaltning

Herregården i Larvik
Herregården i Larvik ble bygget av Ulrik Fredrik Gyldenløve og stod ferdig i 1677. Hovedbygningen og portalen er freda (fra 1923), og Larvik Museum forvalter bygningen. Ved Herregården fikk Gyldenløve også bygd et steinslott, som senere ble revet. Restene av grunnmuren til slottet ble funnet av arkeologer i 2022.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0
Initialer
Ulrik Frederik Gyldenløves initialer (på den tiden ble bokstaven U ofte skrevet med V) og årstallet 1674 hugget inn ved Herregården i Larvik.
Av /Orf3us (foto).
Lisens: CC BY 3.0

Gyldenløve var minst bondevennlig i sin egen pågående godsoppbygging. Da Christian 5. innstiftet den nye lensadelen i 1671, utnevnte han halvbroren til greve og forlente ham med Larvik grevskap, det tidligere Brunla amt. I 1674 bygde Gyldenløve Herregården i Larvik. Fra 1670 hadde han skaffet seg Fritsø jernverk og sagbruk, og et stort gods som hadde tilhørt adelsfamilien Lange. Gyldenløve sikret seg rett til å tvangsinnløse alt gammel konge- og Lange-gods, og han kjøpte også mye annet gods i distriktet, dels presset han innehaverne til å selge. Han bygde ut jernverket og sagbruket og skaffet seg omfattende privilegier til driften, dessuten verdifulle salgskontrakter med staten (til overpriser), blant annet kanoner som offiserene fikk ordrer om ikke å være nøye med å kontrollere. Slik gav Larvik grevskap ham store overskudd.

I 1678 kjøpte Gyldenløve av kongen det grevskapet som Peder Griffenfeld hadde hatt i det tidligere Tønsberg amt. Han gav det navnet Jarlsberg grevskap og solgte det videre med stor fortjeneste til Gustav Wilhelm Wedel i 1683.

Gyldenløve brukte også sin posisjon til å få tak i mange andre eiendommer i Norge. Dessuten skaffet han seg store gods i Danmark og Holsten, og han bygde seg et slottslignende palé på Kongens Nytorv i København. Der satt han og styrte godsvirksomheten, blant annet betjentkorpset i Larvik, som førte inngående kontroll med bøndene i Larvik grevskap.

Statsinntekter

Blant de største kjøpmennene i landet var det mange flere embetsmenn enn Gyldenløve, og de var like egennyttige som han, og ettersom stordrift førte til en konsentrasjon av produksjon, handel og rikdommer, oppstod det snart en kløft mellom storkjøpmennenes og statens interesser.

Ved sin håndtering av viktige reformer bidro Gyldenløve dessuten til å svekke statens inntekter i Norge. I 1660-årene presset han på for å gjennomføre en reform av skatteutligningen som Hannibal Sehested hadde påbegynt: Hovedskatten skulle etter den nye matrikkelen av 1665 utskrives i henhold til gårdenes matrikkelskyld, som skulle bygge på opplysninger om blant annet husdyrhold, utsæd og avling. Men fordi det hastet med å få skatteinntektene inn, ble skatten for en stor del likevel ilignet etter den gamle ordningen, der landskylden (det vil si den avkastning en eiendom ville gi ved utleie) var målestokken for eiendommens verdi. Det bidro dermed til at jordeierne slapp å betale skatt ut fra de reelle produksjonsforhold – i motsetning til i Danmark, der hele produksjonspotensialet ble nøye kartlagt.

Senere kom Gyldenløve tilbake til behovet for å utarbeide en matrikkel som ikke var preget av flere hundre år gamle forhold, men han gjennomførte det aldri, og det ville ha krevd en nærgående og systematisk ledelse i Norge for å bryte ned motviljen mot det i befolkningen. Følgen var at regimet hadde langt dårligere oversikt over beskatningsgrunnlaget i Norge enn i Danmark, og det bidro til at skatteopptrappingen i Norge ble mindre enn i Danmark.

Ved å innføre kvantumsbegrensninger på sagskurden i 1688 bidro Gyldenløve til at sageierne smuglet ut store kvanta bord uten å betale toll. Unndragelsen skjedde i sammensvergelse med tollerne, som var mer mottakelige for bestikkelser etter at Gyldenløve hadde sørget for at deres lønn var blitt senket. Det var et problem i Norge at så store deler av statsinntektene ble overført til København; embetsmennene måtte vente på å få utbetalt lønningene sine, noe som bidro til å undergrave deres lojalitet.

Siste år

Da Christian 5. døde i 1699, var det slutt på Gyldenløves innflytelse, og han trakk seg fra embetene sine. I den følgende tiden rettet det nye regimets menn som studerte forholdene i Norge, krass kritikk mot fjernstyret av landet. Gyldenløve trakk seg tilbake til Hamburg, der han levde ensom og isolert. Han døde der i 1704 og ble bisatt i Vår frue kirke i København.

Ekteskap og barn

Gyldenløve giftet seg i hemmelighet i 1659 med Sophie Urne, men ekteskapet ble aldri offisielt anerkjent. Saman hadde de to sønner, som begge fikk tittelen baron Løvendal. Den yngste av sønnene i dette ekteskapet, Ulrik Frederik Valdemar (1660–1740), var kommanderende general i Norge i en periode under den store nordiske krig.

I årene 1660–1670 var Gyldenløve gift med Marie Grubbe, et ekteskap som var barnløst og ulykkelig.

Gyldenløve giftet seg enda en gang i 1677 med riksgrevinne Antoinette Augusta av Aldenburg. Sammen fikk de ni barn, og tre av disse overlevde foreldrene. Fra dette ekteskapet stammer lensgrevene Danneskiold Laurvig (se Danneskiold).

Gyldenløve hadde også en sønn med kjøpmannsdatteren Marie Meng.

Avbildninger

Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Maleri (hoftebilde) av Wolfgang Heimbach, 1661; Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg, Danmark
  • Maleri av Karel van Mander, 1660-årene
  • Maleri (hoftebilde; dobbeltportrett sammen med en svart pasje, som muligens er Christian Hansen Ernst) av ukjent kunstner, ukjent år; Eidsvollsbygningen

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Stattholderembetets kopibøker, i Riksarkivet, Oslo
  • Gulowsen, Jacob: Gyldenløvefeiden, 1906
  • Statholderskabets extractprotokol af supplicationer og resolutioner 1662–1669, bind 2–4, 1908–1935
  • Tank, Roar: Under krigsfare og skattetryk, 1912
  • Johnsen, Oscar Albert: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 5, 1931
  • Munthe af Morgenstierne, Otto von: Ulrik Frederik Gyldenløve, København 1944
  • Norske kongebrev, bind 1–6, 1962–1993
  • Johansen, U. S.: Stattholder U. F. Gyldenløve. Bakgrunn, virksomhet og politikk til høsten 1667, hovedoppgave i historie UiB, 1975
  • Thorrud, P.: U. F. Gyldenløve. Utnyttelsen av de norske ressurser i krigsøyemed 1673–79, hovedoppgave i historie UiB, 1975
  • Bøggild-Andersen, Carl: biografi i Dansk biografisk leksikon, tredje utgave (DBL3), bind 5, 1980
  • Rian, Øystein: Vestfolds historie. Grevskapstiden 1671–1821, Tønsberg 1980
  • Rian, Øystein: Bratsberg på 1600-tallet, 1997
  • Dyrvik, Ståle: Truede tvillingriker 1648–1720, bind 3 i Danmark-Norge 1380–1814, 1998
  • Rian, Øystein: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg