Danmark-Norge var fra 1709 involvert i elleveårskrigen (del av Den store nordiske krig) mot Sverige, innledningsvis med liten suksess. Blant annet ble den norske hærens innsats kritisert da den ikke som planlagt klarte å invadere Sverige for å støtte den, etter hvert mislykkede, danske invasjonen av Skåne i 1709–1710. Årsaken var dårlig ledelse og forsyningsproblemer.
For å bøte på de militære ledelsesproblemene i Norge, og for å styrke det sivile styret av Norge, fikk kong Frederik 4. av Danmark-Norge sommeren 1710 en motvillige tillatelse av sin alliansepartner i krigen mot Sverige, August 2., til at Woldemar Løvendal fikk reise til Norge for å overta kommandoen der for varigheten av ett felttog, og ikke lengre.
Nå ble Løvendal utnevnt som «General en chef over Militien» i Norge, samt at han skulle føre «general directionen over civil Etaten». Det i praksis si at han ble både kommanderende general og stattholder. Han var den første stattholder etter sin far som kombinerte disse to posisjonene i Norge. Det danske styret under eneveldet var ellers redd for å gjøre dette, for å unngå maktkonsentrasjon hos enkeltaktører i bilandet Norge, med påfølgende fare for separatisme. Hvis det ble gjort, var det som oftest i krigs- og krisetider, og den som ble gitt slikt makt, var en person med nær familietilknytning til kongehuset. Begge deler var tilfelle nå i 1710.
Løvendal ankom Christiania 26. juli 1710. Han satte straks i gang et omfattende program for å ruste opp den norske hæren og sette den i kampdyktig stand. Han satte også i gang tiltak for bedre de offentlige finansene. Viktig her var en økt innsats mot korrupsjon i embetsverket. Løvendal beordrer inspeksjon av embetsmenn og deres kasser, blant annet ved å sende ut egne kassekontrollører. Dette førte til at en rekke embetsmenn ble avsatt og tiltalt. Flere av dem hadde posisjoner i den militære magasin- og forsyningstjenesten eller i styret av offentlige kasser.
Et annet tegn på konsentrasjonen av makt i Løvendals hender, var at han også var formann i den nyopprettede Krigskassedeputasjonen, en kommisjon som overtok Rentekammeret i Københavns myndighet til å assignere og utbetale norske inntekter. Årsaken var den usikre postforbindelsen med Danmark over Nordsjøen under den første fasen av elleveårskrigen. Det var nødvendig å raskt kunne disponere større summer til militære formål i Norge under den pågående krigen mot Sverige. Slike særnorske organer var regjeringen i København som regel ganske skeptisk til.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.