(av mono- og gr. polein, 'selge'), markedssituasjon hvor det på tilbudssiden bare opptrer én bedrift. Ved monopol kan selgeren fastsette prisen slik at hans fortjeneste blir størst mulig; hvilken pris som vil gi dette resultat, avhenger bl.a. av etterspørselselastisiteten. Er denne liten, som ved nødvendighetsvarer, har selger store muligheter for å «utnytte markedet». Rene private monopoler som ledes ut fra fortjenestemotiv, er meget sjeldne, og de fleste land har lovbestemmelser som sikrer offentlig kontroll med slike (se konkurranse). Derimot er det ganske alminnelig med markedsformer hvor det på selgersiden finnes et lite antall store bedrifter, det såkalte oligopol.
Et monopol har mulighet for å utnytte markedet ved å holde høy pris, og ved å gjennomføre prisdiskriminering. Mangelen på konkurranse kan gjøre at et motiv til effektivisering av produksjonen faller bort. På den annen side kan monopolet overflødiggjøre konkurranseomkostninger og forenkle produksjon og distribusjon.
De rene monopoler har i alminnelighet sitt grunnlag i en lovbestemt enerett, og ledes ut fra andre hensyn enn de rent privatøkonomiske. Likevel satte utviklingen av en åpnere økonomi i 1980- og 1990-årene også disse monopolene under press. I Norge har f.eks. Vinmonopolet bare beholdt monopol på detaljhandel, mens tidligere statsmonopoler som Statens Kornforretning og Norsk Medisinaldepot har mistet sin monopolstilling. Ved lov har samvirkeorganisasjoner av fiskere monopol på førstehåndsomsetning av fisk; slike salgsorganisasjoner er allikevel ikke monopoler i vanlig økonomisk forstand, da de ikke selv bestemmer størrelsen av det produserte kvantum.
Et kjøpermonopol, der det bare er én kjøper og mange selgere, kalles monopsoni.