Røros Kobberverk

Røros Kobberverk, tidligere gruveselskap i Sør-Trøndelag, i drift 1644–1977. Gjennom 300 år var det et av Norges mest betydningsfulle bergverk.

Historikk

Driften startet 1644, etter at reinjegeren Hans Aasen fant kobbermalm ved Storvola, 9 km nordøst for stedet hvor bergstaden Røros to år senere skulle bli grunnlagt. Verket fikk omfattende privilegier (1647), hvorav det viktigste var cirkumferensretten: Innenfor en sirkel med radius 4 mil (45,2 km) og sentrum i Storwartz gruver, som var anlagt på det opprinnelige funnstedet, hadde verket fortrinnsrett til å utnytte mineraler, skog og vassdrag i driftssammenheng. Statsalmenningene kunne verket bruke kostnadsfritt, og private skoger mot en godtgjørelse. Kongen skulle ha en tiendedel av det produserte kobber i skatt. Bøndene var forpliktet til transport og trekullbrenning.

Behovet for ved var stort. Inntil kruttet kom i bruk på 1700-tallet var fyrsetting den vanlige brytningsmåten i gruvene. Videre gikk det med store mengder ved til røsting (avsvovling) av malmen, og i form av trekull til smelting og raffinering av kobberet. Kobberet ble støpt i barrer som lett kunne valses og hamres til plater. Smelteprosessen var stort sett den samme i 200 år.

Den første smeltehytta ble bygd 1646 ved elven Hitteren som renner gjennom Røros. I alt var det 11 smeltehytter innenfor cirkumferensen. Smeltehytta på Røros var den viktigste. Allerede 1670 var skogene uthugd i en avstand av 25 km fra Røroshytta, og på begynnelsen av 1700-tallet var skogen så uthugd at man var henvist til å ta mesteparten av setteved og trekull utenfor cirkumferensen. I tillegg til selve hugsten førte forbrenningen av all veden, særlig i forbindelse med røsting av malmen, til store lokale luftforurensningsproblemer som også hindret gjenvekst av skogen.

Verket tilegnet seg i tidens løp betydelig jordegods. I 1819 utgjorde Rørosgodset 248 skyldsatte bruk i tillegg til store eiendommer i Ålen, Holtålen, Singsås og Tufsingdalen. I 1936 ble skogen og eiendommene samt en del bygseleiendommer solgt til staten.

Kobberverket begjærte seg konkurs 1977. Da var det totalt produsert 110 000 tonn kobber og 525 000 tonn svovelkis ved verket.

Gruvene

Ertsforekomstene i Rørosområdet fører kobberkis (chalkopyritt), sinkblende (sfaleritt), svovelkis (pyritt) og magnetkis (pyrrhotitt).

Østgruvefeltet

Østgruvefeltet omfatter bl.a. Gamle Storwartz Gruve, og Ny Storwartz, som ble oppdaget 1708. Denne gruven har vært kobberverkets betydeligste og rikeste, og har levert 600 000 tonn smeltemalm med 35 000 tonn kobber. Like øst for disse ligger gruvene Hestkletten, Christianus Qvintus, Nyberget, Nye og Gamle Solskinns Gruve og Kronprins Olavs Gruve (Olavsgruven).

Nordgruvefeltet

Nordgruvefeltet omfatter bl.a. Kongens Gruve, som kom i drift 1736. I fortsettelsen mot vest ligger Rødalen Gruve, som ble drevet på 1900-tallet. 2 km nord for Kongens Gruve ligger Christianus Sextus Gruve, funnet 1723. Muggruven ligger 2 km vest for Rugldalen og ble satt i drift 1774. Leirgruvebakken var den siste gruven som ble drevet ved Røros, drift 1973–77.

Verdensarvsted

I 1980 kom Røros bergstad med smeltehytta på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv, som første industristed. I 2010 ble hele cirkumferensen innlemmet, og verdensarvområdet Røros omfatter dermed et areal på over 6000 km2.

Anbefalte lenker

Videre lesning

Forfatter av denne artikkelen

Artikkelen ble sist oppdatert 09.11.2010.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Fagansvarlig for Bergverksselskaper

Rolf Bryhn

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.