Slaget ved Trangen
Slaget ved Trangen 25. april 1808 er det mest kjente slaget i krigen mot Sverige i 1808–1809.
Slaget ved Trangen
Av .

Krigen mellom Danmark-Norge og Sverige fra 1808 til 1809 var en del av napoleonskrigene. Krigen ble i hovedsak utkjempet i grensetraktene mellom Norge og Sverige.

Faktaboks

Også kjent som

den dansk-svenske krigen, grensekrigen

Etter flåteranet i 1807 allierte Danmark-Norge seg med Napoleon og Frankrike. Året etter gikk Russland, som også inngikk i Frankrikes allianse, til angrep på den svenske provinsen Finland. Dobbeltmonarkiet Danmark-Norge forpliktet seg dermed til å erklære Sverige krig, en krig som skulle føre til nødsår og tap av flere hundre liv i norske grensetrakter.

Krigshandlingene i Norge og Sverige foregikk i hovedsak våren og sommeren 1808, og krigen endte «uavgjort», uten grenseendringer. En fredsavtale ble inngått i desember 1809.

Bakgrunn

Flåteranet

Etter flåteranet i 1807, da britene stjal mesteparten av den dansk-norske flåten, ble Danmark-Norge med i napoleonskrigene på fransk side. «Flåden forlader havnen for sidste gang». Maleri fra 1919 som forestiller flåteranet.

Av .

Til tross for at mørke skyer hadde hengt over Europa i over ti år, var Norge i 1807 en fredelig plett i det nordlige hjørnet av Europa — med Frankrikes keiser Napoleon Bonaparte på den ene siden og Europas konger og fyrster på den andre. Allianser skiftet stadig. De som ved det ene slaget sto mot Napoleon, var på hans side i det neste. Land og stater forsøkte å manøvrere seg best mulig for å unngå krig, overfall og plyndring. Ved siden av Frankrike var de viktigste landene Storbritannia (Napoleons erkefiende nummer én), Østerrike, Preussen, Polen, Spania, Russland, Sverige og Danmark-Norge.

Etter freden i Tilsit i 1807, da Russland sluttet fred med Frankrike, hadde Napoleon bare England og Sverige igjen å bekjempe. Danmark-Norge kom i klemme. Valgte de britisk side, ville franske tropper marsjere inn i Danmark. Valgte de fransk side, ville de komme i krig med Storbritannia. Norge hadde Storbritannia som viktig handelspartner, og britene la press på kongen av Danmark-Norge for at dobbeltmonarkiet skulle inngå i deres allianse. Da kongen hadde problemer med å bestemme seg, gikk den engelske flåten til angrep på København og ranet og ødela den dansk-norske flåten høsten 1807 (flåteranet).

Sverige var ikke blant de store i Europa, men hadde vært en ledende nasjon gjennom flere hundre år. Det var en erfaren krigsmakt med gode soldater. De var riktignok blitt slått av Napoleon i slaget ved Jena, men hoveddelen av hæren kom relativt uskadd tilbake til Sverige i 1806. Dette skjedde ikke minst takket være den framtidige svenske kongen Jean Baptiste Bernadotte – senere Karl 14 Johan.

Krigserklæring og mobilisering

Christian August
Christian August var fra 1803 kommanderende general sønnafjells i Norge. Maleriet er fra 1809.
Av .
Norsk grenader- og skipatrulje på vei til fronten
Utover høsten 1807 mobiliserte den norske hærsjefen, prins Christian August av Augustenborg, styrkene i Norge.
Norsk grenader- og skipatrulje på vei til fronten
Av .

Tidlig i 1808 gikk Russland til angrep på Finland, som den gangen var en provins av Sverige. Russland var Napoleons allierte, og dette medførte at Danmark-Norge ble forpliktet til å erklære Sverige krig. Erklæringen kom 14. mars 1808.

Da krigstilstanden mellom Danmark-Norge og Sverige var et faktum, begynte partene å forberede seg til kamp. I Danmark sto en stor fransk hær ledet av nettopp Jean Baptiste Bernadotte klar til å gå over Øresund og angripe Sverige. Utenfor kysten av Norge patruljerte engelske orlogsfartøy for å stoppe varer og forsyninger til og fra landet. Den norske befolkningen sultet, og perioden ble kjent som «nødsårene». Utover høsten 1807 mobiliserte den norske hærsjefen, prins Christian August av Augustenborg, styrkene i Norge.

Svenskekongen planla å angripe Norge på flere steder samtidig. Målet var å rykke så raskt som mulig frem til Christiania, beleire byen og tvinge fram en overgivelse. Angrepet skulle foregå på to fløyer – én i sør mot Smålenene, ledet av generalmajor Eberhard von Vegesack med 5200 mann, og én i nord, ledet av armésjefen Gustaf Mauritz Armfeldt med rundt 12 000 mann. Mot seg hadde svenskene i overkant av 15 000 nordmenn, derav omtrent 5000 ved festningene Fredriksten, Fredrikstad, Akershus og Kongsvinger.

Den norske hæren besto i all hovedsak av tvangsutskrevne bønder. Siden det var et krav at de større gårdene skulle stille én mann, ble ofte en av sønnene på gården plukket ut. Samtidig var det mange av gårdene som ikke hadde sønner å sende, og da måtte bonden selv dra i krigen. Dette gjorde at avdelingene ofte besto av både yngre og eldre menn. De fleste var utrent i krigføring. De snakket bare norsk og forsto ofte ikke kommandospråket, som var tysk. Betaling for uniformer, våpen og mat skulle bli besørget av gården. Dette ble ofte en tung byrde å bære for mange av de små gårdene rundt om i landet.

I likhet med de norske var de svenske soldatene utkommandert. Selv om svenskene hadde hatt en betydelig mer krigersk tradisjon gjennom de siste århundrene, var soldatene som marsjerte inn i Norge i 1808, utrente og dårlig utrustet. Hovedtyngden av de krigsvante og godt utrustede soldatene ble satt inn på kontinentet og i Finland. De fleste soldatene som gikk inn i Norge, var derfor bønder som antakelig var lite motivert for å krige med sin nabo.

I grensetraktene mot Sverige hadde Christian August tre brigader til disposisjon: i nord ved Elverum 3200 mann, sør for ham 3200 mann og enda lenger sør 3200 mann. I reserve hadde han 800 mann ved Blaker og 600 mann sør ved Øyer. I tillegg lå det en styrke på 2160 mann på Røros og 1200 mann i Innherad.

Mot slutten av mars begynte svenskene å bevege seg over grensen i mindre og mer tilfeldige oppdrag. Det kom ofte til mindre trefninger, men stort sett var stemningen gemyttlig mellom de to naboene. Noen ganger tok de hverandre til fange, men ettersom verken svensker eller nordmenn visste helt hva de skulle gjøre med fangene, ble de sluppet fri. Dette skulle snart endre seg. 1. april gikk en liten styrke med svensker over grensen mot Røros. Ved Brekkene møtte de en norsk forpost. Etter å ha løsnet noen skudd trakk svenskene seg tilbake. Dette gjorde nordmennene nervøse for at svenskene skulle angripe Trondheim. Norske tropper ble derfor stående på Røros nesten hele våren uten at det viste seg en eneste svenske.

Området rundt Flisa utgjorde den venstre fløyen for de norske troppene i Sør-Norge, og her sto en trøndersk grenaderbataljon, en trøndersk skarpskytterdivisjon, Søndenfieldske skiløperbataljon, Lærdalske lette infanterikompani og noen få dragoner. Skulle svenskene komme denne veien mot glommadalføret, ville de true det viktige Kongsvinger-avsnittet nordfra. Over grensen sto svenskene med 500 mann. På denne tiden av året lå det mye snø i traktene, og det ble derfor nødvendig for de svenske troppene å rykke fram langs veiene i området. Dette gjorde forsvaret enklere for nordmennene.

Trefninger og slag

Skalbukilen 13. april

Skalbukilen
Slaget ved Skalbukilen 13. april 1808. Norske soldater på ski skyter mot svenskene.
Skalbukilen
Av .

13. april 1808 rykket en svensk rekognoseringsstyrke på 180 mann fram gjennom Solør-distriket. Da svenskene passerte gården Skalbukilen i Åsnes, ble den tilbaketrekkende norske styrken stadig sterkere, slik at svenskene fikk problemer framover. Ved Skalbukilen stoppet det svenske angrepet helt. I stedet trakk de seg tilbake og gikk i forsvarsstilling ved Skalbukilen gård, som besto av et lite våningshus, en låve og et stabbur. De hogg skyteskår i veggene og plasserte skarpskyttere på takene. Soldatene som ikke fikk plass i husene, ble utplassert bak stabburet. Dette var en ugunstig stilling for svenskene.

Det kom til en kort skuddveksling uten resultat. Holdet var for langt og svenskene for godt beskyttet. Datidens skytevåpen var effektive bare til 100 meter, og på ingen måte i stand til å skyte gjennom tykke tømmerstokker. Situasjonen låste seg fast i en ildduell, og den norske styrken hadde behov for forsterkninger. De norske soldatene fikk ordre om å angripe med bajonett når de kom fram til Skalbukilen, men storming skulle vise seg å bli vanskelig. Et høyt gjerde sto i veien, og i tillegg gjorde den dype snøen framkommeligheten dårlig. Et første forsøk ble slått tilbake av svensk ild.

Nordmennene valgte derfor å trekke seg tilbake og gå i stilling på en liten høyde 120 meter fra fienden. Avdelingen ble plassert i linje, men man forsto raskt at dette trekket ikke ville gi resultater. Samtidig trakk de Elverumske skiløperne seg lenger ut til venstre for veien. Da svenskene oppdaget dette, forlot de stillingene og trakk seg tilbake til noen hus lenger øst i frykt for å bli omgått. Nordmennene overtok de opprinnelige stillingene, før en 40 minutter lang ildduell endte med at svenskene trakk seg tilbake over grensen. Trefningen ved Skalbukilen var ikke stor, men det var krigens hittil største. Tallet på falne er noe usikkert. Kildene sier én til to døde og 8–18 sårede svensker og to døde og 14 sårede nordmenn.

Lier 18. april

Slaget ved Lier (Kongsvinger)
Fra kampen ved Lier. Svenskene angriper den norske skansen.
Slaget ved Lier (Kongsvinger)
Av .

15. april, to dager etter Skalbukilen-trefningen, krysset igjen en større svensk styrke grensen. Det var 1. svenske brigade med 900 mann som marsjerte sørfra mot Kongsvinger festning. Mot seg hadde de en norsk brigade på omtrent like mange mann. De norske vaktsoldatene trakk seg gradvis tilbake foran de svenske soldatene. Tanken bak tilbaketrekningen var å lede de svenske styrkene inn til forskansningen ved Lier, fem kilometer sør for Kongsvinger festning, der den norske brigaden lå og ventet.

Sjefen for Lier-stillingen hadde rundt 900 mann til disposisjon. En del av disse var landvernssoldater, utrente gutter og menn som ennå ikke var blitt innrullert og derfor hadde liten militær verdi. Svenskene stoppet da de ankom Lier-stillingen, og klokken ni var angrepet i gang. En svensk kaptein angrep skansens høyre fløy uten særlig suksess og måtte trekke seg tilbake. Svenskene ble stående i et skogholt skjult for nordmennene, som trodde svenskene var slått tilbake for godt.

Det svenske angrepet startet tidlig om ettermiddagen gjennom en rekke kanonskudd, før de flere ganger uten hell prøvde å storme skansen. Armfeldt ga derfor ordre om retrett, men ble ikke hørt. De svenske styrkene hadde blitt observert, og det ble gitt ordre om at deler av et norsk kompani på høyre fløy skulle forsterke forsvaret av den venstre. Men ordren ble misforstått, og i stedet ble hele kompaniet flyttet. Høyre fløy av skansen ble derfor raskt inntatt av svenskene, som gikk i stilling og forberedte seg på å beskyte Lier-stillingene bakfra. Framfor å bli værende i stillingen angrep hele det norske kompaniet nedover den bratte skrenten mot Tarvensjøen under ledelse av kaptein Sadolin. Her ble de møtt av svensk ild og hindret i å krysse en flomsterk bekk. En tredjedel av kompaniet ble enten drept eller såret.

Nordmennenes situasjon var prekær. Høyre fløy var gått tapt, ammunisjonen hadde minket og en stor del av styrken hadde falt. Svenskene lot ikke muligheten gå fra seg og satte inn et stormangrep. Redutten falt og skansen gikk i oppløsning. Det ble gitt ordre om generell tilbaketrekning. Nederlaget var så å si totalt: 54 nordmenn falt, og over 100 ble tatt til fange. Tallet på sårede er usikkert. Svenskene mistet bare fem mann, men hele 83 ble såret. Nordmennene klarte å redde noen av de dyrebare kanonene, men tapet av Lier-stillingen var likevel et hardt slag for den norske hærledelsen.

Rakkestad 19. april og Toverud 20. april

Slaget ved Rakkestad

De svenske husarene bryter gjennom norske rekker ved Rakkestad 19. april 1808.

Slaget ved Rakkestad
Av .
Toverudstøtta

En minnestøtte ble reist over slaget ved Toverud i 1908, hundre år etter slaget.

Av .

De to neste trefningene mellom nordmenn og svensker skjedde ved Rakkestad-gårdene 19. april og Toverud gård 20. april. Det ble gitt ordre om at to norske kompanier skulle besette Rakkestad-gårdene for å sperre svenskenes tilbakevei. En major dro i retning Blaker med fem kompanier og 40 dragoner for å finne et passende sted å stoppe fienden. Valget falt på Toverud gård. Om ettermiddagen 19. april kom grenaderene fram til Rakkestad-gårdene. De ble stilt opp med front mot sør, mens det lette kompaniet gikk i stilling litt lenger nord, med front mot Haneborg.

Sør for Rakkestad opererte rundt 250 svenske soldater. Disse la merke til de norske styrkenes bevegelser og fikk det travelt med å komme tilbake til hovedstyrken. I all hast rykket de mot Rakkestad-stillingene, men snømengden gjorde fortsatt ferdsel utenfor vei vanskelig. De måtte derfor sprenge seg gjennom de norske stillingene. Med høye hurrarop og husarene i spissen gikk svenskene til angrep. De norske forsvarene avfyrte sine geværer for tidlig og spolerte muligheten for samlet ildkraft. En effektiv ild av denne typen bør bli avgitt når fienden er på rundt 30 meters hold, men da svenskene var på denne avstanden, gikk det norske forsvaret i oppløsning. Soldatene trakk seg unna ved synet av de angripende husarene, og svenskene brøt gjennom stillingene. De fortsatte i høy fart gjennom gårdene og maktet å komme seg tilbake til hovedstyrken.

Ved Toverud hadde nordmennene utgruppert to grenaderkompanier østover mot Haneborg og tre musketerdivisjoner med front mot Blaker. I reserve hadde de et skarpskytterdetasjement og en grenaderdivisjon, og totalt utgjorde disse en større styrke enn den som hadde ligget ved Rakkestad. En svensk styrke hadde kommet så langt som til Blaker før den skjønte at den var avskåret fra hovedstyrken. Soldatene trakk seg derfor tilbake for å opprette forbindelsen.

Da svenskene nådde Toverud ved midnatt til 20. april og fant veien sperret, bestemte de seg nok en gang for å gjøre et forsøk på å sprenge seg igjennom med husarene i front – hurtig og voldsomt. De norske avdelingene beholdt roen og ventet med å skyte til svenskene var så nær at resultatet av bataljonilden ble knusende. Svenskene forsøkte flere ganger å bryte igjennom, men ble hver gang slått tilbake. Etter hvert innså de at forsøket var umulig, og ble tvunget til å overgi seg.

Lund 20. april

Svenskenes 3. brigade hadde marsjert fra Töckmark og krysset grensen 15. april. Uten motstand hadde brigaden kommet helt fram til bredden av sjøene ved Rødenes, Ødemark og Aremark. Her stanset de og spredte seg i flere mindre detasjementer. Prins Christian August var bekymret for situasjonen. Det var en fare for at 3. brigade kunne bruke veiene gjennom Rødenes eller over Ørje bro til å falle nordmennene i ryggen i marsjen mot Høland. Hans egentlige ønske var å la hele sin styrke marsjere langs østsiden av sjøene og rulle opp den svenske brigaden. Situasjonen ved Kongsvinger var imidlertid så usikker at planen ikke lot seg gjennomføre. For å unngå å bli angrepet i ryggen rykket han derfor selv fram til Blaker og sendte et kompani til Lund øst for Hemnes.

I Lund sto nå to kompanier mot en hel svensk brigade. En norsk kaptein gikk fram til sin stilling, men da han fikk høre at svenskene var i frammarsj, valgte han å trekke seg tilbake til Fetsund. En annen kaptein fant sin tildelte stilling ved Lund allerede okkupert av et kompani av svenske jegere fra Södermanlands bataljon. Nordmennene gikk umiddelbart til angrep og drev svenskene på flukt. Deretter besatte de stillingen og ventet på motangrep. Fem kilometer sør for Lund, ved Opsal og Krok, sto enda et svensk kompani i reserve. Kompaniet gikk til angrep, men ble kastet tilbake. Hvert forsøk ble møtt av en ildstorm, og gang på gang angrep de uten resultat. Mot slutten av dagen ga svenskene opp. Av de rundt 100 soldatene som hadde angrepet, hadde 23 falt og et stort antall blitt såret. På norsk side var tapet bare noen få sårede.

Trangen 25. april

Slaget ved Trangen
Slaget ved Trangen 25. april 1808 er det mest kjente slaget i krigen mot Sverige i 1808. Kart over området med de ulike divisjonenes plassering markert.
Slaget ved Trangen
Av .

Etter at svenskene okkuperte Lier-stillingene, ble Kongsvinger festning truet. Faren var stor for at svenskene skulle komme nordfra og ta festningen i en knipetangsmanøver. Det ble derfor viktig å hindre svenskene i å komme forbi Flisa og sørover mot Kongsvinger. Nordmennene sendte så store styrker som mulig til området ved Åsnes, der det ble antatt at svenskene skulle dukke opp.

Tidlig på morgenen 25. april kom meldingen om at en betydelig svensk styrke var på vei. Da svenskene kom til Nyen, valgte de å krysse Flisa og trekke nedover på sørsiden av elven. De norske vaktene på Utneset slapp ikke svenskene av syne, og svenskene vandret rett i fellen. Da de hadde krysset elven, plasserte de en vaktstyrke på 40 mann på Gammelseter, sør for elven, for å unngå å bli falt i ryggen.

Nordmennene var engstelige for at den gjenværende svenske avdelingen skulle kunne overvinne de norske avdelingene én etter én, og bestemte seg derfor for å angripe først. I alt kan den norske angrepsstyrken ha vært på 200 mann. Svenskene ble straks kastet ut av stillingene og trakk seg tilbake mot sin hovedstyrke ved Trangen-passet.

Like i forkant hadde svenskene kommet fram til passet og kastet seg inn i et angrep på nordmennene. Styrkeforskjellen var her til svenskenes fordel, og nordmennene var på vikende front. Etter en lang ildduell forsøkte svenskene å omgå Trangen-passet ved å sende en styrke ut på sin venstre fløy. Her ble de møtt av en norsk styrke, og dette førte til at begge parter ble isolert fra sine respektive hovedstyrker gjennom resten av slaget.

Kampen bølget fram og tilbake i Trangen-passet. Svenskene forsøkte bajonettangrep, men ble slått tilbake. Nordmennene trakk deretter mot en lav høyde øst for passet (som i dag bærer navnet Svenskehaugen), et par hundre meter lenger bort. Svenskene forskanset seg på haugen og kunne beskyte nordmennene fra en relativt trygg posisjon. Svenskene forsøkte å bryte ut av høyden med bajonettene på. De norske styrkene som hadde omringet høyden, var nå så tallmessig overlegne at angrepet ble slått tilbake. I denne fasen trådte en av norsk militærhistories mest kjente skikkelser fram. Kaptein Nicolai Peter Dreyer fra 2. Throndhjemske infanteriregiment sto på en høy stubbe midt i slagfeltet og skjøt på de angripende svenskene. Noen av hans menn sto under stubben og sendte ham ladde våpen. Han ble truffet flere ganger før han gikk over ende.

På dette tidspunktet stormet også nordmenn mot svenskene fra sine forhugningsstillinger i passet. Da det desperate forsøket på å bryte ut ikke lyktes, beordret svenskenes leder en svensk tambur (trommeslager) til å slå chamade (overgivelse), og svenskene overga seg. En del av styrken slapp unna og kom seg til Sverige. Tapstallene som ble oppgitt, var 27 døde og 57 sårede på svensk side, mens det på norsk side var 16 døde og 52 sårede. I dagene som fulgte, døde i tillegg flere menn på begge sider av sårskader. En av disse var kaptein Dreyer, som døde på Sønsterud gård tre dager etter slaget.

Etter Trangen-slaget var svenskenes styrker i Dalarna tilintetgjort, og norske styrker ble trukket ned til Kongsvinger. Hit kom også en del andre tropper og en grenaderbataljon som tidligere var forlagt ved Røros. Kongsvinger var nå sikret, og prins Christian August planla å samle styrkene og gå mot Rakkestad, der svenskenes 3. brigade sto.

Ørje 4. mai

Om kvelden 4. mai ble en norsk kaptein sendt mot gården Opsal ved Ørje, der det lå rundt 150 svensker bak en sterk forhugning. De norske soldatene beveget seg i en stor sløyfe. På morgenkvisten fikk de kontakt med svenskene, som åpenbart ventet dem. Nordmennene gikk umiddelbart til angrep. Da svenskene viste seg å være for sterke, sendte nordmennene inn hovedstyrken og gikk til angrep med nytt mot. Svenskene fortsatte å holde stand. En jegerløytnant kom da stormende i spissen for sine menn, og to andre løytnanter fulgte på. Stormangrepet var så voldsomt at svenskene ble kastet ut av sine stillinger, før de trakk seg tilbake til nye stillinger ved Krok sør for Opsalelva. De nye svenske stillingene var svært sterke, og et frontalangrep over eleven var nytteløst.

En av jegerne, Lars Opsal, var lokalkjent og viste kompanisjefen en vei over elven litt bortenfor skansen. Her klarte soldatene å vade over. Foran seg hadde de nå en bratt skrent, og på toppen av skrenten lå svenskene. Majoren kom løpende fram for å speide og blottla seg dermed for svensk ild. En løytnant merket seg at majoren sto utsatt til, og samlet raskt sine folk til angrep. Sammen med tre andre løytnanter og deres avdelinger stormet de rett på svenskene. Disse følte seg nå truet både fra fronten og fra flanken, og trakk seg tilbake.

De vikende svenskene satte seg fast på ny ved gården Jåvel. Som tidligere gikk nordmennene på med bajonetter, og etter et par tilbakeslag drev de svenskene ut av stillingene. Ferden bar videre til Slupstad, der svenskene fikk ytterligere forsterkninger og gikk i stilling. Ingenting så nå ut til å stoppe de norske soldatene. Svenskene ble nok en gang kastet ut, og trakk tilbake til Askerud gård. Her stanset nordmennene angrepet. Soldatene hadde nå vært i kamp i over seks timer og nærmet seg utmattelse. De norske styrkene hadde rykket raskt fram, noe som gjorde prins Christian August bekymret for at styrken skulle bli omringet. Han ga derfor ordre om tilbaketrekning, og denne ble gjennomført i all stillhet.

Mobekk 18. mai

Slaget ved Mobekk

Kampen om den svenske skansen Mobekk 18. mai 1808.

Slaget ved Mobekk
Av .

Nordmennene hadde en stor oppgave med å rydde området for svensker. Planen var å angripe nordfra 18. mai med tre kolonner og samtidig foreta et skinnangrep fra vest mot Rastad–Lierområdet. På denne måten håpet de at Lier-stillingene ville bli oppgitt. Angrepet ble satt i gang, og svenskene trakk seg raskt tilbake til Lier, men ikke lenger. Målet var at de skulle trekke styrker ut av skansene mellom Vingersjøen og Digersjøen. I tillegg slet nordmennene med å føre fram artilleri over gjørmete veier som hindret framkommeligheten. Angrepet mot Skinnarbøl og Skandsgården startet derfor to timer for sent – de norske styrkene var ikke på plass før klokken 13.00. Ifølge enkelte kilder førte forsinkelsen til at angrepet kom midt i vaktavløsningen da det var dobbelt så mange soldater i skansene som normalt. Første kolonne angrep Skandsgården. Andre kolonne skulle støtte angrepet og sørge for å fjerne forposter med en grenaderdivisjon og deler av en skarpskytterdivisjon. Svenskene rømte Skandsgården, stakk over elven til Overud gård og rev broen bak seg. Her ble styrkene stående med elven mellom seg.

Samtidig skulle den tredje kolonnen angripe Mobekk skanse, som lå noe lenger sørøst. I prinsippet skulle man aldri angripe en skanse av denne typen uten først å ha lagt den under kraftig artilleriild. Artilleri fantes imidlertid ikke, og angrepet måtte gjennomføres uten. Nordmennene angrep med stormformasjon, men svenskenes ild ble for kraftig, og de ble slått tilbake. En del skyttere ble plassert på takene på Mobekk gård, men avstanden var over 100 meter og effekten liten.

I neste angrep prøvde nordmennene å omgå venstre fløy av skansen. Det ble forsøkt å vade over elven for å komme bak stillingen, men høy vannføring gjorde det umulig. De trakk seg derfor tilbake og forsøkte et nytt angrep, denne gang på høyre side, i et kombinert frontal- og fløyangrep. Heller ikke dette ga resultater. Etter en ildduell mellom de to styrkene tok husene på Mobekk fyr. Situasjonen ble stadig vanskeligere for de norske soldatene, som nå bestemte seg for retrett. Svenskene forsøkte å forfølge, men ble kastet tilbake. Resultatet ble åtte døde og 30 sårede nordmenn, mens 30 svensker ble drept eller såret. Dette var et hardt slag for de norske styrkene.

Etter kampene i Rødenes og ved Kongsvinger endret krigen karakter. Svenskene trakk sin hovedstyrke tilbake, og Lier-stillingene og Mobekk skanse ble oppgitt. Det eneste stedet det fremdeles lå svensker, var helt sør i Østfold – området Rødenes, Ørje og Enningdalen, med hovedforskansninger på Prestebakke og Berby.

Prestebakke 10. juni

Slaget ved Prestebakke
Slaget ved Prestebakke 10. juni 1808 endte med norsk seier.

I begynnelsen av juni kom ordren om å kaste svenskene helt ut av Norge. Angrepet skulle gå mot Rødenes og Ørje, men da svenskene plutselig trakk seg ut også fra dette området, sto de igjen bare i Enningdalen. Natt til 10. juni rykket de to norske kolonnene fram mot Prestebakke. De svenske forpostene rakk ikke å varsle hovedstyrken, og plutselig dukket det opp nordmenn fra fem–seks kanter samtidig. Svenskene trakk seg ut av stillingene og inn på kirkegården på Prestebakke, hvor de forskanset seg bak steingjerder. Nordmennene gikk til angrep, og i kaoset ble de svenske styrkene splittet. 150 mann klarte å rømme fra kirkegården, men ble stoppet av 60 mann som sperret veien mot Berby. Kampene hadde vært harde, og resultatet var tolv døde og sårede nordmenn, mens tapene på svensk side var 94 døde og sårede. I tillegg ble 361 mann tatt til fange.

Berby 12. september

Slaget ved Berby
Det ble norsk seier ved Berby 12. september 1808. Trefningen ved Berby ble den siste mellom norske og svenske soldater i denne omgang.
Av .

Krigens siste trefning skjedde ved Berby 12. september. Etter en rolig sommer var det denne gangen svenskene som gikk til angrep. To store svenske kolonner rykket mot Berby. Da svenskene kom mot de norske stillingene, lå tåken tett over dalen, noe som gjorde det vanskelig å anslå styrkens størrelse. Nordmennene forsøkte et stormangrep med bajonett, men mislyktes og trakk seg tilbake mot Berby. En ny norsk styrke med amusetter stilte seg opp bak en steinmur og utgrupperte jegere på fløyene og grenaderer i midten. Tåken lå fremdeles tett over området og gjorde sikten dårlig. Svenskene gikk så til angrep med voldsom kraft og tvang de norske styrkene nordover. På den andre siden av en elv gikk de på ny i stilling og ventet på fienden. I tilbaketrekningen hadde en av amusettene falt i svenske hender, noe som ble betraktet som et stort tap.

Svenskene forsøkte to ganger å storme den trange broen over elven, men ble begge ganger slått tilbake. Klokken 12.00 dukket det opp en svensk oberst som forlangte å få snakke med nordmennenes major. Offiserene hilste på hverandre og ble etter hvert enige om en våpenhvile, en praksis som etter datidens manerer slett ikke var uvanlig. Svenskene trakk seg deretter tilbake til Sverige med nordmennene i hælene. Tapene ved Berby ble store, med 50 døde og sårede svensker og 25 døde og sårede nordmenn.

Freden

Utover høsten ble det stille ved grensen: Svenskene ønsket fred med nordmennene. Ettersom svenske styrker talte hele 23 000 mann, mot 5000–6000 norske, kan dette virke underlig. Men situasjonen i Sverige var som i Norge. Hungersnød og mangel på det meste folk trengte til livsopphold, gjorde at prins Christian August inngikk separatfred med svenskene i desember 1809. Kampene mellom Norge og Sverige hadde krevd over 400 norske liv. Tapene på svensk side var større, men er vanskelig å tallfeste. Selv om de to landenes hærstyrker var relativt små sammenlignet med datidens hærer i Europa, var kampene dramatiske nok. Norge sloss for ikke å bli okkupert av et naboland, og krigen handlet derfor om deres frihet.

Danskekongen Frederik 6 ønsket imidlertid ikke fred og beordret Christian August til å angripe, noe prinsen nektet. Han brukte nå tiden i sitt hovedkvarter i Christiania på å sørge for forsyninger og administrativ orden. Forholdet mellom kongen og prins Christian August ble naturlig nok ikke spesielt godt av prinsens manglende angrepslyst. I 1809 ble han tilbudt å bli tronarving til Sverige — noe han takket ja til. Hans videre skjebne ble ikke lystig. Han ble hardt skadd i en rideulykke og døde. Svenskene sto atter en gang uten tronarving. Etter en lang prosess falt valget på en av Napoleons marskalker – den franske general Jean Baptiste Bernadotte. Han takket ja og ble senere Karl Johan og konge av Sverige-Norge i 1814.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg