Faktaboks

Bærums verk

Bærums jernverk (1622–1874)

Den eldste kjente ovnsplate som er støpt i Norge. Produksjonsåret er sannsynligvis 1635, og plata er muligens støpt på Bærums jernverk. Den er rikt dekorert med krigerske emblemer, blant annet krysslagte kanoner, rustning og en faretruende brannbombe. Midt på plata, over kanonene, et skjold med innskriften: C4.

/Digitalt Museum.
Lisens: CC BY 4.0
Historisk bygningsmiljø fra Bærums jernverk på Handelsstedet Bærums Verk.
/commons.
Lisens: CC BY 2.0

Bærums jernverk var en industribedrift i vestre Bærum ved inngangen til Lommedalen i Akershus, i dag Bærums Verk. Bærums jernverk var Norges første jernverk i egentlig forstand, der en i 1622 lyktes med å smelte jernmalm i en masovn og framstille støpejern. Nest etter Fritzøe i Larvik var det Norges største jernverk fram til det ble lagt ned i 1870-åra. Bærums jernverk ble styrt av kvinnelige ledere i omtrent 80 år. Det var uvanlig på 1600-, 1700- og 1800-tallet at en så stor bedrift ble ledet av kvinner i så lang tid.

En haltende start

C. A. Lorentzen besøkte Norge i 1790-årene og malte en rekke landskapsmotiver, blant annet fra Bærums jernverk. Den tyskfødte maleren og grafikeren H. A. Grosch, som levde i Norge, utførte flere trykk etter malerier som Lorentzen malte på sine reiser i Norge.
/Næs Jernverksmuseum.

Før jernverket ble grunnlagt, fantes det fra og med 1610 et rennverk på de tre gårdene Økri, Løken og Belset i Bærum. I 1614 samlet kong Christian 4. alle rennverkene som han drev rundt omkring i Akershus der. Bedriften ble kalt for Økriverket. Det var få arbeidere på verket, og produksjonen var liten. I 1621 hentet kongen en spesialist, Tobias Kupfer, til verket. Kupfer kom fra de tysktalende landene for å bygge en masovn, og denne sto ferdig i 1622. Ovnen var kanskje tre til fire meter høy og bygd etter forbilder fra Sachsen i Tyskland. Samme dag som ovnen ble påtent for første gang, viste det seg imidlertid sprekker i byggverket. Sjakta raste sammen, og en ny masovn måtte bygges. Driften kom haltende i gang og var lite lønnsom.

På grunn av det dårlige resultatet trakk kongen seg snart ut av alle jernverkene i Norge og ga i 1624 enerett til å drive jernverk i Norge til et privat selskap, det såkalte Jernkompaniet. Kompaniet fikk enerett til å opprette og drive jernverk i Norge. På denne måten overtok Jernkompaniet driften av de to jernverkene som fantes da, Bærum og Eidsvoll jernverk.

Jernkompaniet nøt visse særrettigheter, som en kan finne ved jernverkene senere. Selskapet trengte blant annet ikke å betale toll for varer innført fra Danmark. Det vil si at eierne kunne selge nødvendige varer til relativt lave priser til arbeiderfamiliene, noe som kunne være et lokkemiddel for å få dem til verket. Et annet agn var at jernverksarbeiderne og deres sønner ikke ble utskrevet til militærtjeneste, noe som de fleste må ha sett på som en stor lykke.

Privilegier og sirkumferens

Fossum hammer ved Lysakerelva i Bærum i 1790-åra.
/Oslo Museum.

Det trengtes store mengder trekull for å smelte jern i masovnen. Trekullet ble laget i kullmiler i skogene rundt omkring jernverket. I starten var det bare fire bondegårder (Økri, Belset, Gudmundrud og Løken) og tilsvarende begrenset med skog som tilhørte verket.

For at jernverket skulle lykkes, trengte eierne en ordning for å få tak i trekull. I privilegiene til Jernkompaniet av 25. oktober 1627 ble det for første gang etablert en rettslig modell for det som etter hvert fikk navnet sirkumferens. Gjennom privilegiene påla kongen oppsitterne på de fire bondegårdene som hørte til verket, å kjøre trekull til masovnen. Varer til verkets arbeidere og tjenere skulle verkseierne kunne innføre tollfritt. Verksfolkene ble også fritatt for militærtjeneste.

Privilegiene ble spesifisert og utvidet for Bærums jernverk 2. juni 1641. I de nye privilegiene ble det fastslått at jernverkets eiere kunne hogge så mye tømmer de ville i kongens skoger rundt verket. Tømmeret skulle brukes til brenning av trekull, som setteved i jerngruvene og bygningstømmer. Ingen fikk lov til å kjøpe sagtømmer eller skogsvirke i en avstand på fire mil rundt masovnen. De fire nærmeste bønder rundt verket ble forpliktet til å kjøre trekull til verket (det ble ikke skrevet ned hvem som skulle lage det), mot at de ble fritatt for skatt og militærtjeneste. Også alle arbeidere som bodde på verket skulle nyte fritak fra skatt og militærtjeneste. All proviant som trengtes ved verket kunne innføres tollfritt. De ferdige jernvarene for det dansk-norske markedet skulle tilbys kongen først. Jern ble solgt til utlandet skulle fortolles. Dersom eierne ikke drev verket i et år skulle det falle hjem til kongen.

I tida som fulgte ble det fastlagt sirkumferenser for mange jernverk. Ofte besto den i en omkrets på opptil fire mil med masovnen som midtpunkt. Innenfor sirkumferensens areal påla kongen bøndene å kjøre trekull til det enkelte verket. Dette var et tidkrevende arbeid, og bøndene motsatte seg som regel pålegget så godt de kunne. Det hjalp ikke at de skulle få «rimelig betaling», som det het i mange privilegiebrev; det var jernverkseierne som bestemte hva som skulle være «rimelig».

Eierhistorie

På tross av gunstige særrettigheter og subvensjoner lyktes ikke eierne å drive verket med overskudd. I 1631 ble jernverkene i Bærum og på Eidsvoll overtatt av nye eiere, «15 ærlige og velbyrdige samt hederlige og høilærde og ellers fornemme menn». Driften gikk likevel fortsatt med underskudd. Fra og med 1634 oppsto det stridigheter mellom eierne, og mellom disse og de stedlige lederne og funksjonærene på de to jernverkene. Dette gikk ut over produksjonen, og i 1641 var det ikke drift på verken Bærum eller Eidsvoll jernverk.

Marselis-tida: ny giv med internasjonal kapital

Gabriel Marselis
Gabriel Marselis, malt av Pieter Nason 1669. Portrettet henger på Frederiksborg slott.
Av /Frederiksborg.
Selius Marselis
Selius Marselis, malt av ukjent kunstner.
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC PDM

Når det ikke vare drift på verket, kunne kongen ta jernverket tilbake fra eierne og gi det til nye eiere som ville drive det. Dette skjedde i 1641. Kongen overførte da Bærums jernverk til de nederlandske våpen- og kornhandlerne Gabriel og Selius Marselis. Driften kom i gang igjen, og brødrene fikk reist en ekstra masovn. Med to masovner kunne en få mer kontinuitet i virksomheten. Mens den ene ovnen ble reparert etter en lengre periode med jernsmelting, gikk den andre for full maskin. I 1652 gikk den ene ovnen i 19 uker og produserte et visst antall kanoner, kuler og stangjern.

Kvinnelige jernverkseiere i 80 år

Anna Paulsdatter Vogt Krefting (1683–1766). Kunstner ukjent. Foto: Anne-Lise Reinfelt/Norsk Folkemuseum

/digitaltmuseum.no.
Lisens: CC PDM

I 1664 overdro Marselis-brødrene verket til Johan Krefting. Da Krefting døde ti år senere, begynte en 80 år lang, nesten sammenhengende periode med kvinnelig styre av det enorme verket. På denne tida var det ikke lov for kvinner å opprette egne virksomheter, men de kunne arve eksisterende virksomheter fra sine ektemenn eller fedre og fortsette driften. Det skjedde på Bærums jernverk, og kvinnene gjorde det godt.

Det var tre generasjoner Anna som ledet verket i lange perioder og gjennom tykt og tynt. Den første var Anna Krefting, født Felber, som ledet verket i hele 27 år, fra 1674 til 1701. Anna (også kalt Annichen Jacobsdatter Felber og Anna Krefting den eldre) var en kvinne det står stor respekt av. I løpet av 22 ekteskapsår (mellom 1652 og 1674) fødte hun ikke mindre enn 14 barn. Da hun ble enke, overtok hun ledelsen av jernverket og kjøpte et titalls gårder. Dette var et strategisk viktig trekk fordi jerntilvirkningen i de to masovnene krevde enorme mengder med trekull, og skogen på gårdene ga råstoff til det.

Neste kvinne ut var Anna Felbers svigerdatter, Anna Paulsdatter Vogt Krefting (1683–1766). I 1712 ble hun enke i en alder av 29 år. Som sin svigermor og navnesøster overtok Anna Vogt ledelsen av jernverket, inkludert handel med eiendom, framstilling av trekull og gruvedrift. Flere ganger måtte hun forsvare verkets gruve på Langøy ved Kragerø mot urettmessig malmbryting av andre jernverkseiere. Alt i alt drev hun jernverket i 54 år – lenger enn de fleste mannlige jernverkseiere. I «patriarkalsk» ånd opprettet hun en verksskole for barna til arbeiderne på jernverket, og hun ga generøse gaver til Tanum kirke, blant annet en prekestol, døpefont med baldakin, en knelebenk og ei lysekrone. Hun fikk også laget gravkapell og gravkjeller for sin egen familie.

Som om det ikke var nok å drive det enorme jernverket i Bærum, fikk Anna Vogt i 1719 privilegium til å drive Dikemark jernverk i Asker. I førstningen ledet hun verket sammen med ektemannen til sin datter, Anna Katarina Krefting. Da ektemannen døde i 1742, drev de to kvinnene, mor og datter, Dikemark jernverk sammen i tre år. Deretter overtok datteren, Anna Katarina, ledelsen alene og fram til sin død 33 år senere.

I 1762, fire år før Anna Vogt, eier av Bærums jernverk, døde, brant store deler av bedriften, blant annet hovedgården. Anna var da nesten 80 år gammel. Likevel brettet hun opp ermene og tok til å gjenoppbygge verket. En ny hovedgård sto ferdig i 1764. Da hun døde like før sin 83-årsdag, var det ingen av arvingene som ville overta, og verket ble solgt på auksjon.

Ny kunnskapsimport og monopol på ståltilvirkning

Bærums jernverk. Stikk av J. G. J. Haas etter maleri av C. A. Lorentzen ca. 1790.
Hammerhytte med herd og stangjernshammer fra Bærums jernverk. Stikk av J. G. J. Haas etter maleri av C. A. Lorentzen omtrent 1790.
Bærums jernverk. Stikk av J. G. J. Haas etter maleri av C. A. Lorentzen ca. 1790.
Næs Jernverksmuseum.

Jernverkene var basert på kapital og kompetanse. Tidligere hadde migranter båret med seg den nødvendige kompetansen for å drive et jernverk. Fra og med andre halvdel av 1700-tallet ble det imidlertid mer og mer vanlig at jernverkseiere selv fikk seg både praktisk og formell kompetanse i gruvedrift og jernframstilling. Dette viste seg også ved Bærums jernverk. En ung mann, Conrad Clausen, eide og ledet verket fra 1773 og fram til sin død i 1785. Han var bare 19 år da han overtok verket, men han hadde skaffet seg en solid bergmannsutdannelse. Han hadde blant annet studert svenske og engelske driftsmetoder, noe som skulle sette sitt preg på virksomheten ved Bærum i hans korte levetid.

Clausen innførte ny teknologi og fikk etter hvert monopol på framstilling av stål i Norge. Stål var et svært etterlengtet konstruksjonsmateriale. I tillegg til Bærums jernverk eide Claussen også Sognedals jernverk i Buskerud. Da Clausen døde i 1785, ble begge verkene overtatt og ledet av enka Kirsten Nilson (1757–1827). Hennes tid som leder varte imidlertid i bare ett eller et par år, for da hun giftet seg på ny i 1786, overtok mannen hennes det juridiske eierskapet av de to jernverket. Mannen var den danskfødte stiftamtmannen i Akershus, Frederik Julius Kaas. Han overtok verkene i 1787, solgte Sognedal samme år og Bærum fire år senere.

Konserndannelse under Peder Anker

Peder Anker og familien
Maleri frå 1792 av Peder Anker og familien hans.
Litografi av Bærums jernverk
Peter Christian Friderich Wergmann (1802–1869), litografi, Bærums jernverk 1837.
Av /Oslo Museum.

Det var stormannen (og senere Norges første statsminister) Peder Anker som kjøpte Bærums jernverk i 1791. Anker var generalintendant i Akershus stift og eier av Bogstad gård. Hele skogkomplekset nord for Oslo hørte til gården. Anker eide verket i 33 år, fram til 1824, og utvidet og moderniserte driften sterkt. Under høykonjunkturen på 1790-tallet bygde Anker en ny masovn (mulltømmerovn) på Fossum ved Lysakerelva i Bærum og en stangjernshammer i Maridalen, nordøst for Oslo. For å kunne frakte malm fra gruva ved Sognsvann til Bærum, og støpejern i motsatt retning til Hammeren i Maridalen, bygde Anker vei fra Bærums Verk over Fossum og Sognsvannsgruva til Maridalshammeren – den såkalte Ankerveien.

Det var Slependen som var havnen til Bærums jernverk, hvor malm fra gruvene sørpå ble losset, og støpegods, stangjern og stål ble lastet på skipene.

I 1820 kjøpte Anker Hakedals Verk i Hakadal, og sammen med sin svigersønn, grev Herman Wedel Jarlsberg, som senere kjøpte og drev jernverkene, bygde han vei fra Maridalshammeren til Hakedals Verk – den såkalte Greveveien. Konsernet besto da av masovn og stangjernshammere i Bærum, masovn og stangjernshammer ved Fossum, stangjernshammer i Maridalen og masovn og to stangjernshammere ved Hakedals Verk. I 1820 kjøpte Anker dessuten Moss jernverk.

Ankers svigersønn, grev Herman Wedel Jarlsberg, eide og drev Bærums jernverk, sammen med Hakedal og Moss jernverk, fram til sin død i 1840. Enka, grevinnen Karen Wedel Jarlsberg, førte firmaet videre i ni år, før baron Harald Wedel Jarlsberg overtok i 1849.

I førstningen av 1870-åra – i 1872 eller 1874 – ble masovnen i Bærum nedblåst. Verket gikk over til å bli et jernstøperi og mekanisk verksted, det vil si at det ikke tilvirket eget jern lenger, men brukte skrapjern eller kjøpte jern fra andre jernverk for å støpe støpegods. Bedriften endret navnet til Bærums Verk I/S og drev sagbruk og høvleri, samt omfattende jord- og skogbruk. Støperidriften ble innstilt i 1964 og virksomheten konsentrert om trevareproduksjon (dørfabrikk med mer) fram til nedleggelsen i 1977.

Hvor kom malmen fra?

Langsideplate med bergverks motiv, som viser et snitt gjennom gruver. Midt på platen er det en pyramide med laurbærkrans. Platen har faste skinner med laurbærblader. 1710–1730
Langsideplate med bergverks motiv, støpt på Bærums jernverk mellom 1710 og 1730. Nederst kan en se et snitt gjennom gruver.

Bærums jernverk brukte malm fra ulike gruver. I de første tre tiårene tok en malm fra gruver i nærheten av verket, blant annet ei gruve ved Sognsvann. I Marselis tid, midt på 1600-tallet, ble Solberg gruve ved Arendal, Langøy ved Kragerø og til slutt Barbu og Braastad i Arendal tatt i bruk. Under høykonjunkturen i 1790-åra tok Anker opp igjen de gamle gruvene ved Sognsvann for å få en god malmblanding.

Produkter

I de første årene gikk verket dårlig, og alt en fikk støpt var en mørser, 175 kuler og noe råjern. Rundt 1630 tok produksjonen seg noe opp. I april 1633 hadde en klart å støpe 12 kanoner til slottets og byens forsvar. Fra og med 1650-åra var det serieproduksjon. I 1652 gikk den ene ovnen i 19 uker og produserte 100 skippund ‘Stykker’ (kanoner), 300 skippund kuler og 200 skippund stangjern. I 1664 leverte Bærums jernverk 1500 skippund jern årlig. På 1700-tallet ble det støpt ovner, kanoner, kuler med mer i serieproduksjon. I 1785 fikk Claussen monopol på stålfremstilling i Norge, noe som Eidsfoss jernverk hadde hatt tidligere.

Bygninger

Bærums Verk (restaurerte bygninger)

Bærums verk. I dag er de gamle bygningene i området fint restaurert. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
/Norsk Folkemuseum.

I den første perioden – på slutten av 1620- og begynnelsen av 1630-tallet – var det en saksisk masovn som var verkets viktigste anlegg. Fra 1643 fantes det to masovner på verket. I 1653 heter det at verket hadde to stangjernshammere, men de kan ha blitt etablert tidligere. Den første hovedbygningen ble reist i 1764.

Da Claussen overtok i 1773, hadde verket en masovn som var bygd i 1767, to stangjernshammere, en kniphammer og en spikerhammer. Claussen bygde om masovnen og innførte en rekke forbedringer, blant annet støpejernssøyler i hammerstillingene. Videre anla han en stangjernshammer ved Fossum , ¾ mil øst for verket, ved Lysakerelva. Den hadde to såkalte vallonherder og en sylinderblåsemaskin av engelsk fabrikat. Hammermester var svensken Amund Hübinette. Hammeren var beregnet for stangjern til en brennstålovn som ble anlagt på Kjørbø ved Sandvika. Den var bygd etter engelsk mønster, steinkullfyrt, med to kister, og sto ferdig i 1785. Claussens stålproduksjon foregikk i denne brennstålovnen.

Under høykonjunkturen på 1790-tallet bygde Peder Anker en masovn (mulltømmerovn) på Fossum og en stangjernshammer i Maridalen, nordøst for Oslo, ved Hammeren. Han bygde vei fra Bærums Verk over Fossum og Sognsvannsgruvene til Maridalshammeren – den såkalte Ankerveien.

Kulturminnevern

Bærums verks gamle hovedbygning, fredet rundt 1940.

/Oslo Museum.
Lisens: CC CC0 1.0

I 1977 begynte myndighetene å oppfatte restene etter industrien som kulturminner, og en nøyaktig kartlegging av bygninger og bygningsrester tok til. Meningen var å verne om den industrielle kulturarven fra jernverket, og det har for en stor del lyktes. Fra før av var enkelte bygninger fredet, blant annet den gamle hovedbygningen og det gamle gjestgiveriet. I 1980-årene foregikk det en større boligutbygging ved Bærums Verk. Noe senere ble diverse forretninger og kunst- og håndverksbedrifter etablert i de gamle, fint bevarte arbeiderboligene og i den store industribygningen.

I dag fins det fortsatt et særpreget bygningsmiljø fra 1700- og 1800-tallet på Bærums Verk. Den nederste delen av den siste masovnen kan en i dag fortsatt se i støperibygningen. Likedan står det igjen en del arbeiderboliger fra forskjellige tider, hovedbygningen fra 1764, vertshuset, skolebygningen fra 1870-åra og ikke minst ‘Slottet’, bygd av baron Harald Wedel Jarlsberg i 1840–åra. Bygget er i dag privatbolig for den nåværende eieren av Bærums Verk, Harald Løvenskiold.

På Fossum er den nedre delen av masovnen bevart – gråsteinmuren med stellet og en del av pipa. Likedan står den gamle steindammen og er i god stand. På stangjernshammerens tomt ble det bygd et sagbruk som er nedlagt. Av arbeiderboligene ved Fossum er det bare én som skriver seg fra jernverkets tid. Det fins ruiner etter Sogneberg gruber og en stigerbolig ved Sognsvann. Av stangjernshammeren i Maridalen er det bare navnet igjen som et språklig spor etter jernverkstida.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Amundsen, Kari: Blant baroner og kølabrennere i den privilegerte industrien 1550-1850, i Swensen, Grete (red.): Reisen til Akershus: bidrag til fylkets kulturhistorie. Strømmen: Akershus fylkesmuseum, 2000: 39–70
  • Anker, Thor: Jernmalmen og Bærums Verk, Asker: Asker og Bærum historielag, 1999: 121-127
  • Bærum: en bygds historie, bd. 2, utg. av Bærums herredsstyre, 1924, 3-32
  • Bærums verk: Fortegnelse over endeel Kakkelovne og Andet Stöbegods som produceres ved Bærums Jernverk, 1830
  • Bærums verk IF (red.): Bærums verk igår – idag – imorgen, 1982
  • Coldevin, Axel: Norske storgårder, bd. 1, 1950, 221–232
  • Frydenlund, Bård: Stormannen Peder Anker, Oslo: Aschehoug, 2009
  • Hauge, Yngvar: Bærums verks historie, Bærums verk, 1953
  • Høvås, Elisabeth: En historie om Bærums Jernverk
  • Marthinsen, Liv, og Harald Winge: Asker og Bærum til 1840, Oslo: Universitetsforlaget 1983: 265–278
  • Valebrokk, Eva: Norske slott, herregårder og gods, Vendor: Andresen & Butenschøn, 1997: 316–329, isbn 82-7694-125-7
  • Lundh, Otto Gr. og Sars, J.L. (1874). Norske Rigs-Registranter, Christiania: s. 440–441: Privilegiene til Jernkompagniet. Finn boken

Kommentarer (2)

skrev David Olsen

Bærums verk er et poststed, og har ifølge noen kilder omkring 8000 innbyggere. Det er mulig stedet oppstod rundt jernverket, men navnet Bærums verk sikter i dag til mer enn bare et handelssted.

svarte Svein Askheim

Enig. Denne artikkelen kan utvides betydelig. Jeg har lagt til litt. mvh Svein

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg