Sammenkalling
Som reaksjon på misnøyen rundt kravet, og et forsøk fra Norges side på kontroll over egen skjebne, samlet Christian Fredrik den norske eliten til Stormannsmøtet på Eidsvoll den 16. februar. Her ble det avtalt at bestemmelsen i Kiel skulle avslås, og at Norge skulle erklæres en selvstendig stat. Fire dager senere, den 19. februar, sammenkalte Christian Fredrik ved åpent brev riksforsamlingen med det formål å utforme en norsk grunnlov.
Medlemmene i forsamlingen ble indirekte valgt fra landets menigheter og militærforlegninger, og bestod tilsammen av 112 representanter. 33 av disse var valgt fra hær og flåte, 25 fra kjøpstedene og 54 fra amtenes landdistrikter.
Tidspress
Det var avgjørende å få grunnlov og kongevalg på plass før den svenske hæren kunne rykke nordover fra kontinentet og dermed sette makt bak Kiel-avtalen. Det ble antatt at den svenske kronprinsen Karl Johan kunne klare å komme frem med hæren sin før sommeren. På grunn av de store avstandene og den knappe tiden var Nord-Norge derfor ikke representert i riksforsamlingen.
Konstitusjonskomiteen
Forhandlingene begynte i hovedbygningen på Eidsvold Værk den 12. april. Forsamlingen delte seg inn i komiteer. Den viktigste var konstitusjonskomitéen bestående av 15 medlemmer, som fikk i oppdrag å utarbeide et endelig utkast til grunnloven. Det forelå på forhånd flere forslag til grunnlov, hvor utkastet til Christian Magnus Falsen og Johan Gunder Adler regnes som det viktigste.
Man hadde samtidig kjennskap til andre lands grunnlover. Den franske grunnloven fra 1791 var en særlig viktig inspirasjonskilde. Det samme var den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776 og konstitusjonen fra 1787.
Selvstendighetsspørsmålet
Det kom frem motsetninger i spørsmålet om Norges selvstendighet i Riksforsamlingen. Skillelinjen gikk mellom en flertallsgruppe på omtrent 80 representanter som ønsket å fastslå full selvstendighet for et norsk kongerike, og en mindretallsgruppe på rundt 30 representanter som tvilte på mulighetene for selvstendighet uten støtte utenfra.
Flertallsgruppen, kalt Selvstendighetspartiet, var ledet av Christian Magnus Falsen. Andre fremtredende medlemmer var Georg Sverdrup, Peter Motzfeldt og Wilhelm F. K. Christie. Mindretallsgruppen omtalt som unionspartiet, hadde grev Herman Wedel Jarlsberg som leder. Andre medlemmer var Severin Løvenskiold, Nicolai Wergeland og Jacob Aall.
Grunnloven blir vedtatt
Konstitusjonskomiteen formulerte 11 grunnsetninger som ble behandlet av forsamlingen i plenum den 16. april. Den 30. april la konstitusjonskomitéen fram et nytt og endelig forslag til grunnlov, hovedsakelig etter utkastet fra Adler og Falsen. Dette ble behandlet i Riksforsamlingen mellom den 4. og 11. mai. Den 16. mai ble grunnloven enstemmig vedtatt, og den 17. mai ble den datert og underskrevet av presidentskapet. Grunnlovens hovedprinsipper var folkesuvereniteten, maktfordelingsprinsippet og borgerrettighetene.
Kongevalg og oppløsning av forsamlingen
Christian Frederik ble valgt til norsk konge, formelt sett enstemmig, men de dikterte vota til protokollen viser at 16 medlemmer gav uttrykk for betenkeligheter. Christian Frederik oppløste Riksforsamlingen den 19. mai. Dagen etter var det endelig avskjed og oppbrudd, og de 112 representantene samlet seg i møtesalen, grep hverandre i hendene og ropte: «Enige og troe, indtil Dovre falder!»
Anbefalte lenker
- Stortingets nettsider om Eidsvoll og grunnloven 1814
- Grunnloven fra 1814
- Eidsvoll 1814
- Om Riksforsamlingen på Lokalhistoriewiki
- Om prosjektet 'Det norske folk i 1814' hos Arkivverket