beleiring

I tidligere tider var beleiring en vanlig form for krigføring fordi den som ble angrepet konsentrerte sine styrker i festninger og gjorde utfall fra disse mot de angripende styrker. Angriperen måtte derfor beleire festningene for å kunne løse sitt oppdrag. Senere lærte angriperne å sette igjen mindre styrker for å passe på festningene, mens hovedstyrken opererte utenom eller mellom disse.

Skyttergravskrigen under den første verdenskrig hadde mange likhetspunkter med en beleiringskrig. Under den andre verdenskrig var kampene ved Stalingrad og Tobruk kjente eksempler på beleiring.

Fra Norges krig i 1940 er den tyske beleiringen av Hegra festning et eksempel på hva en liten styrke som forskanser seg kan oppnå overfor en overlegen fiende som beleirer festningen.

Også striden ved Dien Bien Phu under sluttfasen av de franske kamper mot Vietminh i Indokina i 1954, hvor franske styrker holdt stand mot en langt overlegen Vietminh-styrke i flere måneder, var en utpreget beleiring.

Beleiring er i utgangspunktet en tillatt krigføringsmetode, men flere forholdsregler må ivaretas under selve beleiringen og ved eventuelle angrep mot det beleirede området. Praktisk mulige tiltak skal iverksettes for å unngå skade på de objekter som ikke utgjør lovlige mål, slik som sykehus, kulturminner, religiøse steder og skoler, så lenge disse ikke er tatt i bruk på en måte som gjør dem til lovlige mål.

Det er forbudt å gjennomføre beleiring dersom hensikten er utsulting av sivilbefolkningen. Det er også forbudt å angripe, ødelegge, fjerne eller gjøre ubrukelig objekter som er uunnværlige for at sivilbefolkningen kan overleve. Forbudet gjelder ikke for objekter til bruk for motpartens militære styrker. (Jf. artikkel 54 i første tilleggsprotokoll og artikkel 14 i andre tilleggsprotokoll av 1977 til Genevekonvensjonene av 1949).

I tillegg har partene til konflikten en plikt til å tillate og legge forholdene til rette for raskt og uhindret leide for alle hjelpesendinger, utstyr og personell som yter slik hjelp, selv om den er bestemt for motpartens sivilbefolkning (jf. artikkel 70 nr. 2 i første tilleggsprotokoll og artikkel 18 i andre tilleggsprotokoll av 1977 til Genevekonvensjonene av 1949). Denne plikten vil være relevant for beleiring som ikke har utsulting til hensikt, men hvor sivilbefolkningen likevel ender opp med å ikke få tilstrekkelig mat, drikke, medisiner og annet essensielt utstyr.

Det er en krigsforbrytelse å benytte utsulting av sivile som stridsmetode ved å frata, unndra eller nekte dem tilgang til mat eller gjenstander som er uunnværlige for at de skal overleve, eller i strid med folkeretten forhindrer hjelpeforsyninger. Under Romavedtektene til Den internasjonale straffedomstolen (ICC) er denne krigsforbrytelsen begrenset til internasjonal væpnet konflikt (artikkel 8(2)(b)(xxv)), mens i den norske straffeloven er utsulting en krigsforbrytelse i enhver væpnet konflikt, og inkluderer dermed også ikke-internasjonale væpnede konflikter (§106(b)).

Beleiringskrig har også vært brukt i moderne tid, ofte med utsulting av sivilbefolkningen som konsekvens. For eksempel kritiserte både stater og internasjonale organisasjoner bruken av beleiring i Sarajevo i Bosnia-Hercegovina, i perioden april 1992 til februar 1996. Beleiring har også blitt brukt i stor utstrekning i krigen i Syria etter 2011.

• Statement to the Security Council on Syria

• befestning