Oslo-avtalen

Den opprinnelige Oslo-avtalen, framforhandlet gjennom Oslo-kanalen, ble undertegnet i full offentlighet foran Det hvite hus i Washington, USA 13. september 1993 – etter først å ha blitt signert i hemmelighet i Oslo 20. august. Kort tid før seremonien hadde partene blitt enige om de siste formuleringene i brevene som innebar gjensidig anerkjennelse.

Avtalen ble formelt undertegnet av palestinernes senere president Mahmoud Abbas på vegne av PLO og utenriksminister Shimon Peres på vegne av Israel – i nærvær av PLOs formann Yasir Arafat, Israels statsminister Yitzhak Rabin og USAs president Bill Clinton. Avtalen innbrakte Arafat, Rabin og Peres Nobels fredspris for 1994.

Oslo 1 var en prinsipperklæring: 'Declaration of Principles on Interim Self-Government Arrangements' (DOP), som først og fremst var et rammeverk for etableringen av et begrenset palestinsk selvstyre, samtidig som den stipulerte en gradvis (delvis) israelsk tilbaketrekking fra Gazastripen og Vestbredden – det vil si områder som Israel hadde okkupert siden Seksdagerskrigen i 1967.

Hovedessensen i Oslo-avtalen var gjensidig anerkjennelse samt et utgangspunkt for innføring av palestinsk selvstyre gjennom en periode på fem år; først på Gazastripen og i deler av Vestbredden (Jeriko-området), senere for øvrige okkuperte områder. Avtalen stipulerte ikke opprettelsen av en selvstendig palestinsk stat, men etablering av det palestinske selvstyret.

Avtalen inneholdt en tempoplan for israelsk tilbaketrekking fra okkuperte områder og en parallell palestinsk overtakelse av kontrollen. En del vanskelige spørsmål, som grensetrekninger og sikkerhet, Jerusalems framtidige status, jødisk bosetting i okkupert territorium og de palestinske flyktningenes framtid, ble utsatt og forutsatt løst i sluttforhandlingene.

Deler av Oslo-avtalen ble detaljert i en ny avtale som fulgte de videre forhandlinger, undertegnet i Kairo, Egypt 4. mai 1994: 'Agreement on the Gaza Strip and the Jericho Area'. Dette var en endelig avtale som særlig omfattet overdragelse av kontrollen med Gaza og Jeriko, og som innebar starten på israelsk tilbaketrekking og palestinsk overtakelse av kontrollen.

Den la også grunnlaget for at PLO-ledelsen i eksil kunne vende tilbake til Palestina, og først etablere seg på Gazastripen, senere i Ramallah på Vestbredden.

Oslo-avtalen omfattet en overgangsperiode på fem år, med gradvis overdragelse av kontroll til den nye palestinske selvstyreadministrasjonen. Før tre år var gått skulle forhandlingene om en varig løsning starte opp.

Den oppfølgende avtalen til Oslo 1, 'Interim Agreement on the West Bank and the Gaza Strip' (også kalt Oslo 2 eller Taba-avtalen, på norsk 'Interimsavtalen'), ble først inngått i Taba, Egypt 24. september 1995, for så å bli undertegnet i Washington 28. september 1995. Den ble signert av Israels statsminister Yitzhak Rabin og PLOs formann Yasir Arafat, med USA, Russland, EU, Egypt, Jordan og Norge som vitner.

Oslo 2 utvidet de palestinske selvstyremyndighetenes ansvarsområde til å omfatte de større byene Betlehem, Hebron, Jenin, Nablus, Qalqilya, Ramallah, Tulkarem så vel som rundt 450 landsbyer. Parallelt med palestinsk overtakelse av ansvaret, trakk det israelske forsvaret sine styrker ut av de samme områdene. Avtalen delte det palestinske området inn i tre områder, med ulik status.

De seks byene utgjorde det såkalte A-området, som omfattet cirka tre prosent av det palestinske arealet og om lag 36 prosent av befolkningen. I B-området, med cirka 25 prosent av arealet og rundt 60 prosent av befolkningen, skulle palestinske og israelske myndigheter utøve felles kontroll: Palestinerne for indre lov og orden, israelerne for sikkerheten. Resten av de okkuperte områdene, med de jødiske bosettingene, skulle forbli under israelsk kontroll.

Avtalen la grunnlaget for etablering av den midlertidige palestinske selvstyremyndigheten, Palestinian National Authority (PNA), og inneholdt bestemmelser om frie palestinske valg i selvstyreområdene, som ble avholdt i 1996. Flere tilleggsavtaler ble inngått de påfølgende år.

Oslo 2 bygde på Oslo 1 og etterfølgende avtaler inngått i 1994 og 1995, og var grunnlaget for senere forhandlinger og overenskomster, blant annet Hebron-protokollen fra 1997. Avtalen knyttes videre an til prosessen etter Madrid-konferansen i 1991 og FNs resolusjoner nr. 242 (1967) og 338 (1973). Oslo 2 hadde en tidsramme på tre år fra mai 1996, hvoretter gjenstående spørsmål skulle avklares i form av en endelig avtale innen 1999.

Blant palestinerne fikk avtalen blandet mottakelse, og det var betydelig kritikk både av håndtering og innhold. Det første gikk på at PLOs formann Yasir Arafat langt på vei personlig hadde godkjent avtalen uten å involvere hele organisasjonen eller den palestinske nasjonalforsamlingen. Kritikken av innholdet gikk særlig på at PLO-ledelsen oppga det historiske kravet på Palestina, i betydningen de landområdene som gikk tapt da Israel ble opprettet i 1948 så vel som de områdene som fortsatt var besatt av jødiske bosettinger; dernest at palestinske flyktninger ikke ble sikret retten til å vende tilbake.

Det ble også kritisert at Israels faktiske okkupasjon av de palestinske områdene erobret i 1967 ikke ble omtalt som sådan. Kritikken kom fra flere hold, også innad i PLO, og enda mer fra radikale og islamistiske grupperinger, inklusive Hamas og Islamsk Jihad.

Palestinske kritikere mente avtalen var en overgivelse, og innebar den svake parts kapitulasjon for en overlegen okkupasjonsmakt, og at Israel fikk gjennomslag for sine hovedkrav. Mens PLO ble avkrevd en anerkjennelse av statsdannelsen Israel på historisk palestinsk territorium, var ikke en selvstendig palestinsk stat del av avtalen. Den anerkjente formelt sett heller ikke palestinernes rett til selvbestemmelse.

At PLO også måtte avskrive all bruk av væpnet motstand – før det historiske hovedmålet om frigjøring fra okkupasjon og etablering av en egen stat var nådd – ble også ansett som en kapitulasjon. Avtalen har Israels sikkerhetsbehov som et vesentlig utgangspunkt, men ivaretar ikke palestinernes behov for sikkerhet. Fortsatt voldelig motstand mot okkupasjonen førte i 2002 til en delvis israelsk reokkupasjon av Vestbredden.

Jerusalem var – og er – et særlig ømtålig tema, idet både israelere og palestinere gjør krav på byen som hovedstad. Det arabiske Øst-Jerusalem ble erobret av Israel i 1967 og forent med den israelske, vestlige delen. Deretter er det, i strid med folkeretten, opprettet flere jødiske bosettinger i og rundt Øst-Jerusalem, det vil si på okkupert territorium. Det samme gjelder flere deler av Vestbredden.

Dette er fra palestinsk hold ansett som en koloniseringspolitikk fra Israels side, som har ført til oppdeling og konfiskasjon av palestinsk land, og vanskeliggjort administrasjonen av de selvstyrte områdene. Fortsatt jødisk bosetting, godkjent av israelske myndigheter, anses som et brudd på Oslo-avtalen og et av de vesentligste hinder for en varig fred mellom Israel og palestinerne.

Avtalen fikk en blandet mottakelse i Israel, med støtte fra fredsbevegelsen og venstresiden, motstand fra høyresiden og bosetterne. Samtidig som israelere flest ønsker fred med palestinerne – så vel som med sine naboland – er særlig spørsmålet om Vestbredden avgjørende for en del mer religiøse og konservative jøder. De anser dette området (som i deres språkbruk omtales som Judea og Samaria) som en integrert del av det historiske, bibelske Israel, og kan følgelig ikke overgis arabisk kontroll. Et dramatisk utslag av militant motstand mot Oslo-avtalen var Hebron-massakren i 1994.

Utviklingen i området i andre halvdel av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet førte til at Oslo-prosessen ble ansett som død. Enkelte regnet den som død allerede da Likud og Benjamin Netanyahu overtok makten i 1996; andre med utbruddet av den andre intifada i 2000. Samtidig som de fredsforhandlinger som fulgte direkte i forlengelsen av Oslo-kanalen stanset opp – og Oslo-prosessen således døde, har Oslo-avtalen overlevd som et grunnlag for senere fredsforhandlinger, framfor alt gjennom den gjensidige anerkjennelsen som avtalen sikret, og som ikke er blitt reversert.

Oslo-avtalen ble fra flere hold, og særlig i Norge, betegnet som en stor seier for norsk diplomati. Sentrale aktører i Oslo-kanalen fra norsk side var særlig statssekretær Jan Egeland, diplomaten Mona Juul, samfunnsforskeren Terje Rød-Larsen – og de norske utenriksministrene Thorvald Stoltenberg og Johan Jørgen Holst. Oslo-avtalen er også ansett som en indirekte seier for USA, som med hjelp fra Norge fikk på plass en første avtale mellom sin allierte Israel og dets hovedmotstander PLO – innenfor rammen av en tostatsløsning.

For den videre utvikling i fredsprosessen, se Midtøsten-konflikten, Midtøsten – fredsprosesser; Oslo-kanalen, artiklene om Israel og Palestina samt artikler om organisasjoner og personer.

• «Oslo-avtalen» – Norgeshistorie.no

• Ørum, Arne (2004). Fred i vår tid. Tapir akademisk forlag.
• Said, Edward W. (1995). Peace & its Discontents. Vintage Books.
• Butenschøn, Nils A. (1994). Oslo-avtalen. Gyldendal Norsk Forlag.
• Waage, Hilde Henriksen (2004). Peacemaking is a risky business: Norway’s Role in the Peace Process in the Middle East, 1993–96. PRIO.