Oslo-avtalen, eller Oslo-avtalene, to avtaler mellom Israel og PLO, inngått i 1993 (Oslo 1) og i 1995 (Oslo 2). Avtalene ble inngått etter de hemmelige forhandlingene i den såkalte Oslo-kanalen eller Oslo-prosessen i 1993. Siktemålet var å finne en løsning på Palestina-spørsmålet gjennom en senere fredsavtale.
Som følge av en stadig mer tilspisset situasjon mellom Israel og de palestinske myndighetene utover på 1990-tallet, og enda mer på 2000-tallet, ble Oslo-avtalene i praksis satt til side, først og fremst av Israel. I oktober 2015 kunngjorde president Mahmoud Abbas at Palestina ikke lenger kunne se seg bundet av avtalene.
Oslo-avtalen var den første politiske avtale mellom de to hovedmotstanderne i Midtøsten-konflikten, og innebar først og fremst gjensidig anerkjennelse: Israel anerkjente PLO som palestinernes rettmessige representant, og PLO anerkjente staten Israels rett til å eksistere.
Avtalen la et politisk grunnlag for begrenset palestinsk selvstyre, med delvis israelsk tilbaketrekking fra okkuperte palestinske områder på Gazastripen og Vestbredden.
Oslo-avtalen la opp til en totrinns fredsprosess. I en overgangsperiode på fem år skulle en serie tiltak, herunder delavtaler, komme på plass som ledd i å bygge tillit og samarbeid. Denne perioden skulle innledes ved Israels tilbaketrekking fra Gazastripen og Jeriko. Deretter skulle det forhandles om en fredsavtale med løsning av de vanskelige, såkalte sluttstatusspørsmålene som ble utelatt i Oslo-prosessen, herunder spørsmålet om Jerusalems status og de palestinske flyktningenes framtid – og en selvstendig palestinsk statsdannelse.
Avtaleinngåelsen ble regnet som et viktig gjennombrudd i den langvarige og vanskelige fredsprosessen i Midtøsten. Den brakte de to sentrale partene sammen i forpliktende samarbeid, og endret dagsorden i Palestina-konflikten – fra en politisk og militær strid om kontrollen over hele det historiske Palestina til en politisk og administrativ faktisk deling. Oslo-avtalen innebar at PLO oppga kravet over det gamle mandatområdet Palestina, og avfant seg med en ikke endelige definert framtidig statsdannelse i to atskilte deler av territoriet: Gazastripen og (deler av) Vestbredden.
Mens Oslo-avtalen ble hilst velkommen i Vesten, ble den kritisert fra enkelte israelske og palestinske hold for å være for ettergivende overfor den andre part. Oslo-avtalene ble til mens Israels arbeiderparti satt ved makten, hvoretter de i realiteten ble lagt til side etter at Likud vant valget i 1996, og fredsprosessen langt på vei stanset opp.
Oslo-prosessen og -avtalene har i ettertid vært gjenstand for utstrakt akademisk og politisk debatt. På tross av at rammene avtalene la opp til aldri ble etterlevd og sluttforhandlingene ikke gjennomført, endret den mye av den politiske realiteten i området: Først og fremst ved at de palestinske selvstyremyndighetene ble etablert og PLOs formann Yasir Arafat vendte tilbake til Palestina. Derimot førte ikke prosessen til en selvstendig palestinsk stat, som hele tiden har vært palestinernes mål og krav.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.