Oslo-avtalen

Oslo-avtalen, eller Oslo-avtalene, to avtaler mellom Israel og PLO, inngått 1993 (Oslo 1) og 1995 (Oslo 2). Avtalene ble inngått som følge av de hemmelige forhandlingene i den såkalte Oslo-kanalen, eller Oslo-prosessen, i 1993. Siktemålet var å finne en løsning av Palestina-spørsmålet gjennom en senere fredsavtale.

Som følge en stadig mer tilspisset situasjon mellom Israel og de palestinske myndighetene utover på 1990-tallet, og enda mer på 2000-tallet, ble Oslo-avtalene i praksis satt til side, først og fremst av Israel. I oktober 2015 kunngjorde president Mahmoud Abbas at Palestina ikke lenger kunne se seg bundet av avtalene.

Oslo-avtalen var den første politiske avtale mellom de to hovedmotstanderne i Midtøsten-konflikten, og innebar først og fremst gjensidig anerkjennelse: Israel anerkjente PLO som palestinernes rettmessige representant, og PLO anerkjente staten Israels rett til å eksistere.

Avtalen la et politisk grunnlag for begrenset palestinsk selvstyre, med delvis israelsk tilbaketrekking fra okkuperte palestinske områder på Gazastripen og Vestbredden.

Oslo-avtalen la opp til en totrinns fredsprosess. I en overgangsperiode på fem år skulle en serie tiltak, herunder delavtaler, komme på plass som ledd i å bygge tillit og samarbeid. Denne perioden skulle innledes ved Israels tilbaketrekking fra Gazastripen og Jeriko. Deretter skulle det forhandles om en fredsavtale med løsning av de vanskelige, såkalte sluttstatusspørsmålene som ble utelatt i Oslo-prosessen, herunder spørsmålet om Jerusalems status og de palestinske flyktningenes framtid – og en selvstendig palestinsk statsdannelse.

Avtaleinngåelsen ble regnet som et viktig gjennombrudd i den langvarige og vanskelige fredsprosessen i Midtøsten. Den brakte de to sentrale partene sammen i forpliktende samarbeid, og endret dagsorden i Palestina-konflikten – fra en politisk og militær strid om kontrollen over hele det historiske Palestina til en politisk og administrativ faktisk deling. Oslo-avtalen innebar at PLO oppga kravet over det gamle mandatområdet Palestina, og avfant seg med en ikke endelige definert framtidig statsdannelse i to atskilte deler av territoriet: Gazastripen og (deler av) Vestbredden.

Mens Oslo-avtalen ble hilst velkommen i Vesten, ble den kritisert fra enkelte israelske og palestinske hold for å være for ettergivende overfor den andre part. Oslo-avtalene ble til mens Israels arbeiderparti satt ved makten, hvoretter de i realiteten ble lagt til side etter at Likud vant valget i 1996, og fredsprosessen langt på vei stanset opp.

Oslo-prosessen og -avtalen har i ettertid vært gjenstand for utstrakt akademisk og politisk debatt. På tross av at rammene avtalene la opp til aldri ble etterlevd og sluttforhandlingene ikke gjennomført, endret den mye av den politiske realiteten i området: Først og fremst ved at de palestinske selvstyremyndighetene ble etablert og PLOs formann Yasir Arafat vendte tilbake til Palestina. Derimot førte ikke prosessen til en selvstendig palestinsk stat, som hele tiden har vært palestinernes mål og krav.

Den opprinnelige Oslo-avtalen, framforhandlet gjennom Oslo-kanalen, ble undertegnet i full offentlighet foran Det hvite hus i Washington, USA, 13. september 1993 – etter først å ha blitt signert i hemmelighet i Oslo, 20. august. Kort tid før seremonien hadde partene blitt enige om de siste formuleringene i brevene som innebar gjensidig anerkjennelse.

Avtalen ble formelt undertegnet av palestinernes senere president Mahmoud Abbas på vegne av PLO og utenriksminister Shimon Peres på vegne av Israel – i nærvær av PLOs formann Yasir Arafat, Israels statsminister Yitzhak Rabin og USAs president Bill Clinton. Avtalen innbrakte Arafat, Rabin og Peres Nobels fredspris for 1994.

Oslo 1 var en prinsipperklæring: 'Declaration of Principles on Interim Self-Government Arrangements' (DOP), som først og fremst var et rammeverk for etableringen av et begrenset palestinsk selvstyre, samtidig som den stipulerte en gradvis (delvis) israelsk tilbaketrekking fra Gazastripen og Vestbredden – dvs. områder som Israel hadde okkupert siden Seksdagerskrigen i 1967.

Hovedessensen i Oslo-avtalen var gjensidig anerkjennelse samt et utgangspunkt for innføring av palestinsk selvstyre gjennom en periode på fem år, først på Gazastripen og i deler av Vestbredden (Jeriko-området), senere for øvrige okkuperte områder. Avtalen stipulerte ikke opprettelsen av en selvstendig palestinsk stat, men etablering av det palestinske selvstyret.

Avtalen inneholdt en tempoplan for israelsk tilbaketrekking fra okkuperte områder og en parallell palestinsk overtakelse av kontrollen. En del vanskelige spørsmål, som grensetrekninger og sikkerhet, Jerusalems framtidige status, jødisk bosetting i okkupert territorium og de palestinske flyktningenes framtid, ble utsatt og forutsatt løst i sluttforhandlingene.

Deler av Oslo-avtalen ble detaljert i en ny avtale som fulgte de videre forhandlinger, undertegnet i Kairo, Egypt 4. mai 1994: 'Agreement on the Gaza Strip and the Jericho Area'. Dette var en endelig avtale som særlig omfattet overdragelse av kontrollen med Gaza og Jeriko, og som innebar starten på israelsk tilbaketrekking og palestinsk overtakelse av kontrollen.

Den la også grunnlaget for at PLO-ledelsen i eksil kunne vende tilbake til Palestina, og først etablere seg på Gazastripen, senere i Ramallah på Vestbredden.

Oslo-avtalen omfattet en overgangsperiode på fem år, med gradvis overdragelse av kontroll til den nye palestinske selvstyreadministrasjonen. Før tre år var gått skulle forhandlingene om en varig løsning starte opp.

Den oppfølgende avtalen til Oslo 1, 'Interim Agreement on the West Bank and the Gaza Strip' (også kalt Oslo 2 eller Taba-avtalen, på norsk 'Interimsavtalen'), ble først inngått i Taba, Egypt 24. september 1995, for så å bli undertegnet i Washington, 28. september 1995. Den ble signert av Israels statsminister Yitzhak Rabin og PLOs formann Yasir Arafat, med USA, Russland, EU, Egypt, Jordan og Norge som vitner.

Oslo 2 utvidet de palestinske selvstyremyndighetenes ansvarsområde til å omfatte de større byene Betlehem, Hebron, Jenin, Nablus, Qalqilya, Ramallah, Tulkarem så vel som rundt 450 landsbyer. Parallelt med palestinsk overtakelse av ansvaret, trakk det israelske forsvaret sine styrker ut av de samme områdene. Avtalen delte det palestinske området inn i tre områder, med ulik status.

De seks byene utgjorde det såkalte A-området, som omfattet ca. 3 % av det palestinske arealet og om lag 36 % av befolkningen. I B-området, med ca. 25 % av arealet og rundt 60 % av befolkningen, skulle palestinske og israelske myndigheter utøve felles kontroll: Palestinerne for indre lov og orden, israelerne for sikkerheten. Resten av de okkuperte områdene, med de jødiske bosettingene, skulle forbli under israelsk kontroll.

Avtalen la grunnlaget for etablering av den midlertidige palestinske selvstyremyndigheten, Palestinian National Authority (PNA), og inneholdt bestemmelser om frie palestinske valg i selvstyreområdene, som ble avholdt i 1996. Flere tilleggsavtaler ble inngått i påfølgende år.

Oslo 2 bygde på Oslo 1 og etterfølgende avtaler inngått i 1994 og 1995, og var grunnlaget for senere forhandlinger og overenskomster, bl.a. Hebron-protokollen fra 1997. Avtalen knyttes videre an til prosessen etter Madrid-konferansen i 1991 og FNs resolusjoner nr. 242 (1967) og 338 (1973). Oslo 2 hadde en tidsramme på tre år fra mai 1996, hvoretter gjenstående spørsmål skulle avklares i form av en endelig avtale innen 1999.

Blant palestinerne fikk avtalen blandet mottakelse, og det var betydelig kritikk både av håndtering og innhold. Det første gikk på at PLOs formann Yasir Arafat langt på vei personlig hadde godkjent avtalen uten å involvere hele organisasjonen eller den palestinske nasjonalforsamling. Kritikken av innholdet gikk særlig på at PLO-ledelsen oppga det historiske kravet på Palestina, i betydningen de landområder som gikk tapt da Israel ble opprettet i 1948 så vel som de områder som fortsatt var besatt av jødiske bosettinger; dernest at palestinske flyktninger ikke ble sikret retten til å vende tilbake.

Det ble også kritisert at Israels faktiske okkupasjon av de palestinske områdene erobret i 1967 ikke ble omtalt som sådan. Kritikken kom fra flere hold, også innad i PLO, og enda mer fra radikale og islamistiske grupperinger, inklusive Hamas og Islamsk Jihad.

Palestinske kritikere mente avtalen var en overgivelse, og innebar den svake parts kapitulasjon for en overlegen okkupasjonsmakt, og at Israel fikk gjennomslag for sine hovedkrav. Mens PLO ble avkrevd en anerkjennelse av statsdannelsen Israel, på historisk palestinsk territorium, var ikke en selvstendig palestinsk stat del av avtalen. Den anerkjente formelt sett heller ikke palestinernes rett til selvbestemmelse.

At PLO også måtte avskrive all bruk av væpnet motstand – før det historiske hovedmålet om frigjøring fra okkupasjon og etablering av en egen stat var nådd – ble også ansett som en kapitulasjon. Avtalen har Israels sikkerhetsbehov som et vesentlig utgangspunkt, men ivaretar ikke palestinernes behov for sikkerhet. Fortsatt voldelig motstand mot okkupasjonen førte i 2002 til en delvis israelsk reokkupasjon av Vestbredden.

Jerusalem var – og er – et særlig ømtålelig tema, idet både israelere og palestinere gjør krav på byen som hovedstad. Det arabiske Øst-Jerusalem ble erobret av Israel i 1967 og forent med den israelske, vestlige delen. Deretter er det, i strid med folkeretten, opprettet flere jødiske bosettinger i og rundt Øst-Jerusalem, dvs. på okkupert territorium. Det samme gjelder flere deler av Vestbredden.

Dette er fra palestinsk hold ansett som en koloniseringspolitikk fra Israels side, som har ført til oppdeling og konfiskasjon av palestinsk land, og vanskeliggjort administrasjonen av de selvstyrte områdene. Fortsatt jødisk bosetting, godkjent av israelske myndigheter, anses som et brudd på Oslo-avtalen og et av de vesentligste hindre for en varig fred mellom Israel og palestinerne.

Avtalen fikk en blandet mottakelse i Israel, med støtte fra fredsbevegelsen og venstresiden, motstand fra høyresiden og bosetterne. Samtidig som israelere flest ønsker fred med palestinerne – såvel som sine naboland – er særlig spørsmålet om Vestbredden avgjørende for en del mer religiøse og konservative jøder. De anser dette området (som i deres språkbruk omtales som Judea og Samaria) som en integrert del av det historiske, bibelske Israel, og kan følgelig ikke overgis arabisk kontroll. Et dramatisk utslag av militant motstand mot Oslo-avtalen var Hebron-massakren i 1994.

Utviklingen i området i andre halvdel av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet førte til at Oslo-prosessen ble ansett som død. Enkelte regnet den som død da Likud og Benjamin Netanyahu overtok makten i 1996; andre med utbruddet av den andre intifada i 2000. Samtidig som de fredsforhandlinger som fulgte direkte i forlengelsen av Oslo-kanalen stanset opp – og Oslo-prosessen således døde, har Oslo-avtalen overlevd som et grunnlag for senere fredsforhandlinger, framfor alt gjennom den gjensidige anerkjennelsen som avtalen sikret, og som ikke er blitt reversert.

Oslo-avtalen ble fra flere hold, og særlig i Norge, betegnet som en stor seier for norsk diplomati. Sentrale aktører i Oslo-kanalen fra norsk side var særlig statssekretær Jan Egeland og diplomaten Mona Juul, samfunnsforskeren Terje Rød-Larsen – og de norske utenriksministrene Thorvald Stoltenberg og Johan Jørgen Holst. Oslo-avtalen er også ansett som en indirekte seier for USA, som med hjelp fra Norge fikk på plass en første avtale mellom sin allierte Israel og dets hovedmotstander PLO – innenfor rammen av en tostatsløsning.

For den videre utvikling i fredsprosessen, se Midtøsten-konflikten, Midtøsten – fredsprosesser; Oslo-kanalen, artiklene om Israel og Palestina samt artikler om organisasjoner og personer.

• «Oslo-avtalen» – Norgeshistorie.no

• Ørum, Arne (2004). Fred i vår tid. Tapir akademisk forlag.
• Said, Edward W. (1995). Peace & its Discontents. Vintage.
• Butenschøn, Nils A. (1994). Oslo-avtalen. Gyldendal Norsk Forlag.
• Waage, Hilde Henriksen (2004). Peacemaking is a risky business: Norway’s Role in the Peace Process in the Middle East, 1993–96. PRIO.