. fri
Det norske flagget har et mørkeblått Nordisk kors med hvite kanter på rød bunn.
Flagget ble utformet av Frederik Meltzer og vedtatt av Stortinget 17. mai 1821. Melzer begrunnet forslaget sitt med at det nye flagget burde ha frihetens farger: rødt, hvitt og blått, men ellers en mest mulig tradisjonell utforming.
I 1899 ble det lov å bruke flagget slik vi kjenner det, og etter unionsoppløsningen i 1905 ble dette det offisielle norske flagget.
Flaggloven av 1898 beskriver flagget farger og proporsjoner. Fargebeskrivelsen i denne er at flagget skal være "høirødt" og "mørkeblaat". Utenriksdepartementet har fastslått at man etter Pantone fargesystem skal benytte PMS 032 U for rødfargen og PMS 281 U for blåfargen.
Det norske flaggets proporsjoner skal være bredde: 6-1-2-1-12 og høyde: 6-1-2-1-6.
av Kunnskapsforlaget. Gjengitt med tillatelse
Den eldste form for norsk flagg man kjenner, er riksvåpenets løve på flagg- eller bannerduk. Et slikt banner gjengis på hertuginne Ingebjørgs segl fra 1318. Senere ble det leilighetsvis brukt som flagg på skip og festninger. Dette flagget, som var et kongeflagg, hadde en gull løve med sølv øks på rød bunn.
På 1600- og 1700-tallet ble det etter hvert vanlig å bruke det danske flagget, Dannebrog, også på norske krigsskip og festninger, og fra 1748 var dette flagget det eneste anerkjente dansk-norske handelsflagg. Etter atskillelsen fra Danmark ble Dannebrog med den norske løve i øverste felt ved stangen innført som Norges flagg.
Dette var handelsflagg til 1821, da det nåværende norske flagg, hvitkantet blått kors på rød bunn, ble vedtatt av Stortinget, etter forslag fra kjøpmann og stortingsrepresentant Frederik Meltzer. Dette var også handelsflagg, til 1838 bare brukt nord for Kapp Finisterre.
I fjernere farvann måtte norske skip bruke det svenske flagg, eller fra 1818 et unionsflagg basert på det svenske flagget, med et hvitt skråkors på rød bunn i øverste felt ved stangen. Som orlogsflagg for begge land i unionen mellom Norge og Sverige var det allerede i 1815 innført et svensk splittflagg med det samme røde og hvite merket, hvor rødt og hvitt ble oppfattet som «norske» farger.
I 1844 gav Oscar 1 de to land likestilling i flaggspørsmålet. Begge land fikk sine nasjonale flagg med et unionsmerke i svenske og norske farger (på folkemunne kalt «sildesalaten») i øverste felt ved stangen.
Den voksende selvstendighetstrangen i Norge medførte krav om å fjerne unionsmerket fra flagget. Etter langvarige politiske stridigheter ble det «rene» flagget offisielt antatt som handelsflagg ved lov av 10. des. 1898, kunngjort uten kgl. res. etter 3. gangs vedtak i Stortinget. Ved unionsoppløsningen 1905 ble unionsmerket også tatt ut av orlogsflagget.
Loven av 1898 fastslår at «Norges Koffardiflag skal være et høirødt, med et mørkeblaat, og af en hvid Kant indfattet Kors, i fire retvinklede Firkanter afdelt Flag». Forholdet mellom lengde og bredde (22:16) og mellom fargefeltene ble også foreskrevet. Samme flagg med splitt og tunge brukes på statens offentlige bygninger, post- og tollfartøyer, og fra 1905 også som orlogsflagg.
Post- og tollflagg har i midten et hvitt felt med ordene post eller toll med krone over. Kommandoplasser til sjøs og til lands kan være utstyrt med splittflagg med egne merker i øverste felt ved stangen for å angi sjefen for Forsvarsdepartementet, forsvarssjef osv.
Kongeflagget har riksvåpenets gull-løve på rød rektangulær duk; Kronprinsens flagg er kongeflagget med splitt.
De rikssegl som ble brukt i Norge på 1200- og 1300-tallet, inneholdt kongens navn og tittel m.m., og bilde av kongen og Norges riksvåpen. Fra 1500-tallet har både fellesriksseglene (for riksstyring og lovgivning) og de særnorske (for justisvesenet) bare inneholdt riksvåpenet. Den nåværende utformingen er fastsatt i kgl.res. av 19. mars 1937: «Noregs riksinnsigle skal i stempelen ha riksvåpenet i skjoldform under kongekrone med kongsnamn og kongetitel i omskrift.»
Kommentarer
Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.
Du må være logget inn for å kommentere.