Norges flagg

Den eldste formen for norsk flagg man kjenner, er riksvåpenets løve på flagg- eller bannerduk. Et slikt banner gjengis på hertuginne Ingebjørgs segl fra 1318. Dette var et kongeflagg med riksvåpenets gylne løve med sølvfarget øks på rød bunn. Senere ble det av og til brukt som flagg på skip og festninger.

Norges kongeflagg var fra 1844 til 1905 orlogsflagget med unionsmerke og splitt og tunge, og med kongevåpenet, identisk med unionsvåpenet midt i flaggets kors. Unionsvåpenet, vedtatt ved kongelig resolusjon i sammensatt statsråd 20. juni 1844, inngikk i kong Oscar 1.s «morgengave til det norske folk». Vedtaket markerte full likestilling mellom Norge og Sverige, med de to lands våpen i et vertikalt delt skjold med to kroner over. De bekreftet at unionen besto av to selvstendige kongeriker, mens våpenkappen med én over kongekrone bekreftet at de hadde en felles konge. Unionskongene brukte norsk kongeflagg i Norge og et tilsvarende svensk kongeflagg i Sverige.

Etter unionsoppløsningen vedtok Christian Michelsens regjering 15. november 1905 en resolusjon om et nytt kongeflagg, høyrødt og med proporsjonene 5:7. Motivet skulle være «en opreist, kronet, gylden løve, holdende i forlabberne en opløftet stridsøxe med gyldent skaft og blad af sølv», som i vedtaket om riksvåpen i 1844. Kronprinsens flagg, innført i 1924, er kongeflagget med splitt.

Flaggloven av 1898 fastslår at «Norges Koffardiflag skal være et høirødt, med et mørkeblaat, og af en hvid Kant indfattet Kors, i fire retvinklede Firkanter afdelt Flag». Forholdet mellom lengde og bredde (22:16) og mellom fargefeltene ble også foreskrevet. Samme flagg med splitt og tunge ble tatt i bruk på statens offentlige bygninger, post- og tollfartøyer, og fra 1905 også som orlogsflagg.

Post- og tollflagg har i midten et hvitt felt med ordene post eller toll med krone over. Kommandoplasser til sjøs og til lands kan være utstyrt med splittflagg med egne merker i øverste felt ved stangen for å angi sjefen for Forsvarsdepartementet, forsvarssjef og så videre.

Utenriksdepartementet foreslo, gjennom en intern anbefaling frem til 2018 at man ved trykk på silkepapir etter Pantone fargesystem skulle benytte PMS 032 U for rødfargen og PMS 281 U for blåfargen. Ifølge Pantones offisielle fargeguide tilsvarer dette for øvrig webfargene #F65058 for rødt #3F4A75 for blått. Etter kritikk fra norske flaggprodusenter som mente fargen ikke var høyrød nok trakk utenriksdepartementet tilbake anbefalingen, og departementet uttalte senere at denne retningslinjen kun var ment til intern bruk for trykksaker. Utenriksdepartementet gir nå ingen anbefalinger for korrekt reproduksjon av flaggets farger, og i 2018 anmodet utenriksministeren at flaggprodusentene tar initiativ til å lage en felles bransjestandard.

Flaggprodusenten Langkilde & Søn og flere andre norske flaggprodusenter bruker vanligvis rødfargen PMS 200 C og blåfargen PMS 281 C. Disse fargene angis også av Oslo Orlogsforening. Ifølge Pantone sin offisielle fargeguide tilsvarer dette for øvrig webfargene #BA0C2F for rødt #00205B for blått.

Det norske flaggets proporsjoner skal være bredde: 6-1-2-1-12 og høyde: 6-1-2-1-6.

Regler for bruk av flagget er fastlagt i flaggloven av 10. desember 1898 (jevnfør Grunnlovens paragraf 120) og i lov om flagging på kommunale bygninger av 29. juni 1933.

Det er fastsatt regler for hvordan det skal flagges fra offentlige bygninger og eiendommer i Norge, men ikke for privat flagging. Utgangspunktet er likevel at flagget skal behandles med respekt.

*) Dager hvor orlogsskip utfører stor flagging (orlogsflagg på mastetoppene og signalflagg strukket på line fra baugen over mastetoppene til akterenden).

• flagg
• Norges riksvåpen

• Om flagget hos regjeringen.no
• Forskrift om Noregs riksvåpen (Lovdata)
• Flaggloven (Lovdata)
• Forskrift om bruk av stats- og handelsflagg (Lovdata)
• Om godkjennelsen av det norske flagget i 1821 hos Arkivverket