Flagget ble utformet av Frederik Meltzer og vedtatt av Stortinget 17. mai 1821. Meltzer begrunnet forslaget sitt med at det nye flagget burde ha frihetens farger: rødt, hvitt og blått, men ellers en mest mulig tradisjonell utforming.
I 1899 ble det lov å bruke flagget slik vi kjenner det, og etter unionsoppløsningen i 1905 ble dette det offisielle norske flagget.
Flaggloven av 1898 beskriver flaggets farger og proporsjoner. Fargebeskrivelsen i denne er at flagget skal være «høirødt» og «mørkeblaat».
Utenriksdepartementet foreslo, gjennom en intern anbefaling frem til 2018 at man ved trykk på silkepapir etter Pantone fargesystem skulle benytte PMS 032 U for rødfargen og PMS 281 U for blåfargen. Ifølge Pantone sin offisielle fargeguide tilsvarer dette for øvrig webfargene #F65058 for rødt #3F4A75 for blått. Etter kritikk fra norske flaggprodusenter som mente fargen ikke var høyrød nok trakk utenriksdepartementet tilbake anbefalingen, og departementet uttalte senere at denne retningslinjen kun var ment til intern bruk for trykksaker. Utenriksdepartementet gir nå ingen anbefalinger for korrekt reproduksjon av flaggets farger, og i 2018 anmodet utenriksministeren at flaggprodusentene tar initiativ til å lage en felles bransjestandard.
Flaggprodusenten Langkilde & Søn og flere andre norske flaggprodusenter bruker vanligvis rødfargen PMS 200 C og blåfargen PMS 281 C. Disse fargene angis også av Oslo Orlogsforening. Ifølge Pantone sin offisielle fargeguide tilsvarer dette for øvrig webfargene #BA0C2F for rødt #00205B for blått.
Det norske flaggets proporsjoner skal være bredde: 6-1-2-1-12 og høyde: 6-1-2-1-6.
Den eldste formen for norsk flagg man kjenner, er riksvåpenets løve på flagg- eller bannerduk. Et slikt banner gjengis på hertuginne Ingebjørgs segl fra 1318. Senere ble det av og til brukt som flagg på skip og festninger. Dette flagget, som var et kongeflagg, hadde en gullfarget løve med en sølvfarget øks på rød bunn.
På 1600- og 1700-tallet ble det etter hvert vanlig å bruke det danske flagget, Dannebrog, også på norske krigsskip og festninger. Fra 1748 var dette flagget det eneste anerkjente dansk-norske handelsflagget.
Etter atskillelsen fra Danmark ble Dannebrog med den norske løven i øverste felt ved stangen innført som Norges flagg. Dette var handelsflagg til 1821, da det nåværende norske flagget, hvitkantet blått kors på rød bunn, ble vedtatt av Stortinget, etter forslag fra kjøpmann og stortingsrepresentant Frederik Meltzer. Dette var også handelsflagg, til 1838 bare brukt nord for Kapp Finisterre.
De fleste utkastene som ble stilt ut i Stortinget i 1821.
Forslag fra repr. C. M. Falsen
I fjernere farvann måtte norske skip bruke det svenske flagget, eller fra 1818 et unionsflagg basert på det svenske flagget, med et hvitt skråkors på rød bunn i øverste felt ved stangen. Som orlogsflagg for begge land i unionen mellom Norge og Sverige var det allerede i 1815 innført et svensk splittflagg med det samme røde og hvite merket, hvor rødt og hvitt ble oppfattet som «norske» farger.
I 1844 gav Oscar 1 de to landene likestilling i flaggspørsmålet. Begge land fikk sine nasjonale flagg med et unionsmerke i svenske og norske farger (på folkemunne kalt «sildesalaten») i øverste felt ved stangen.
Den voksende selvstendighetstrangen i Norge medførte krav om å fjerne unionsmerket fra flagget. Etter langvarige politiske stridigheter ble det «rene» flagget offisielt antatt som handelsflagg ved lov av 10. desember 1898, kunngjort uten kongelig resolusjon etter tredje gangs vedtak i Stortinget. Ved unionsoppløsningen i 1905 ble unionsmerket også tatt ut av orlogsflagget.
Loven av 1898 fastslår at «Norges Koffardiflag skal være et høirødt, med et mørkeblaat, og af en hvid Kant indfattet Kors, i fire retvinklede Firkanter afdelt Flag». Forholdet mellom lengde og bredde (22:16) og mellom fargefeltene ble også foreskrevet. Samme flagg med splitt og tunge ble tatt i bruk på statens offentlige bygninger, post- og tollfartøyer, og fra 1905 også som orlogsflagg.
Post- og tollflagg har i midten et hvitt felt med ordene post eller toll med krone over. Kommandoplasser til sjøs og til lands kan være utstyrt med splittflagg med egne merker i øverste felt ved stangen for å angi sjefen for Forsvarsdepartementet, forsvarssjef og så videre.
Kongeflagget har riksvåpenets gull-løve på rød rektangulær duk; Kronprinsens flagg er kongeflagget med splitt.
Riksseglene som ble brukt i Norge på 1200- og 1300-tallet inneholdt kongens navn og tittel med mer, og bilde av kongen og Norges riksvåpen. Fra 1500-tallet har både fellesriksseglene (for riksstyring og lovgivning) og de særnorske (for justisvesenet) bare inneholdt riksvåpenet. Den nåværende utformingen er fastsatt i kongelig resolusjon av 19. mars 1937: «Noregs riksinnsigle skal i stempelen ha riksvåpenet i skjoldform under kongekrone med kongsnamn og kongetitel i omskrift.»
Store norske leksikon
_seal_1318_(1).jpg){kind=link}
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.