Portrett av forfatteren Henrik Ibsen
Kunstnerlønna var gjennom 100 år med på etablere et elitesjikt av anerkjente kunstnere i norsk kulturliv.
Av /Nasjonalmuseet.

Kunstnerlønn var en statlig kunstnerstøtte eller kunstnerbelønning som staten ga til anerkjente norske kunstnere. Ordningen varte fra 1862 til 1962 og omfattet til sammen rundt 130 personer. Kunstnerlønn var en livsvarig ytelse.

Mange av mottakerne var forfattere, og ordningen er også kjent som «dikterlønn». Ordningen omfatter også komponister, skuespillere, sangere, musikere og billedkunstnere.

Avløst av stipedieordninger

I 1962 ble ordningen erstattet av ordninger med garantiinntekter og kunstnerstipendier. Dette betød et systemskifte fra en premierende til en stimulerende kunstnerstøtte-politikk.

De som hadde kunstnerlønn, fikk beholde den livet ut. Den siste som hadde kunstnerlønn, var maleren Arne Ekeland, som hadde kunstnerlønn fra 1958 til han døde 85 år gammel i 1994.

En liten og mer begrenset ordning med «æreslønn» og «æresstipend» ble samtidig etablert i 1963, men har samlet bare omfattet ti personer, blant dem Nils Aas, Per Aabel, Wenche Foss og Synnøve Anker Aurdal. Dag Solstad er den eneste som har æreslønn i dag.

Historie

Det er vanlig å regne bevilgningen til Andreas Munch i 1860 som den første kunstnerlønnen, men denne var knyttet til en ekstraordinær dosentstilling ved Universitetet i Oslo (uten plikt til å holde forelesninger). Den første rene kunstnerlønnen ble gitt til Bjørnstjerne Bjørnson i 1863. Henrik Ibsen fikk kunstnerlønn i 1866, etter at en søknad var avslått i 1863.

Kunstnerlønn ble bevilget av Stortinget, gjennom statsbudsjettet. Helt fram til 1952 kunne tildeling av kunstnerlønn være politisk kontroversielt og føre til diskusjon i Stortinget. Som regel var det kontroversielle eller «samfunnsfiendtlige» forfattere som ble diskutert eller satt på vent. Det gjaldt Ibsen, Aleksander Kielland (gjennom «Kiellandsaken», 1885–1887), Arnulf Øverland (1938), Sigurd Hoel (1948), Helge Krog og Aksel Sandemose (1952).

Helt fram til 1950 hadde tildelingene også preg av å skulle fylle en ferdig tilmålt kvote, og det nevnes i flere norske biografier som at «Så kunne han endelig få dikterlønn, etter at en post ble ledig da NN døde sist år». Kunstnerorganisasjonene hadde også forventninger om at ledige midler etter et dødsfall skulle tildeles en kunstner innenfor samme kunstart. Etter 1950 ble det tydeligere at kvoten økte, og tildelingene var også i større grad avtalt med kunstnerorganisasjonene og mindre gjenstand for politisk debatt.

Som hovedregel var kunstnerlønnen et fast og likt beløp for alle. Camilla Collett fikk til sin forargelse bare halvparten av det hennes mannlige kolleger fikk, og det hadde dertil navn av enkepensjon. Da en ny generasjon kvinner (Harriet Backer og Sigrid Undset) fikk kunstnerlønn fra 1920-åra av, var den på samme beløp som til de mannlige.

Arne Garborg fikk 50 % mer enn sine forfatterkolleger (2400 kroner i året, mot 1600 til Bjørnson, Ibsen med flere) da han ble tildelt statslønn fra 1898, men dette var en særordning og ei videreføring av det nynorske statsstipendet som Ivar Aasen hadde hatt til sin død i 1896.

Den eneste barnebokforfatteren som fikk kunstnerlønn, var tryslingen Halvor Floden, fra 1950.

Kunstnerlønn skulle hovedsakelig være en belønning og honnør til kunstneren. Men i flere tilfeller var det også en form for økonomisk bistand eller pensjon i vanskelige tider. Da pianisten Erika Nissen fikk kunstnerlønn i 1899, var hennes økonomiske situasjon er viktig moment. Maleren Karl Diriks fikk kunstnerlønn da han var 72, Harriet Backer da hun var 76, sangeren Gina Oselio da hun var 71, og Johan Bojer da han var 81.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg