ordfører

Ordføreren er den øverste folkevalgte tillitsperson i norske kommuner, og tilsvarer fylkesordfører i fylkeskommunene. Ordføreren velges av kommunestyret blant dets medlemmer for en periode på fire år, altså frem til neste kommunevalg.

Ifølge Kommunelovens § 9.3 skal «ordfører og fylkesordfører lede møtene i kommunestyret og fylkestinget, formannskapet og fylkesutvalget. Han eller hun er rettslig representant for kommunen og fylkeskommunen og underskriver på dennes vegne i alle tilfelle hvor myndigheten ikke er tildelt andre». Selv om loven ikke konkretiserer hvilke oppgaver en ordfører skal ivareta, følger det av posisjonen som leder av kommunestyre og formannskap at ordføreren skal aktivt bidra til den politiske forberedelse av de større saker som skal behandles av kommunestyret. Dette gjelder først og fremst utarbeidelsen av årsbudsjett, skattevedtak og økonomiplan for kommunen.

Kommunestyret kan også delegere beslutningsmyndighet til ordfører i enkeltsaker. Ordføreren har møte- og talerett i alle kommunale komiteer og utvalg – men bare stemmerett i de utvalg ordføreren selv er medlem av. Ordføreren er normalt også leder av et administrasjonsutvalg, der også arbeidstakerne i kommunen er representert.

Generelt har ordføreren stor frihet til selv å forme sin rolle og velge hvilke arbeidsoppgaver han eller hun ønsker å prioritere i tillegg til de obligatoriske oppgavene. Blant annet vil ordføreren i de fleste kommuner være engasjert i saker som har med lokal næringsutvikling å gjøre og ikke minst vil ordføreren har representative oppgaver på vegne av kommunen.

Ved at ordførerens oppgaver har stor bredde vil de fleste ordførere nedtone sin partipolitiske rolle. Norske kommuner har en formannskapsmodell (forklart i artikkelen om kommunestyre), med unntak av Oslo og Bergen som har byråd. I formannskapsmodellen ligger et ønske om å oppnå konsensus eller enighet rundt de fleste politiske saker. I forholdet mellom partiene skal ordførere fungere som en brobygger uten selv å fronte kontroversielle politiske saker.

Vanligvis er det en representant for det største partiet i kommunen som innehar ordførervervet, men i mange kommuner er ordførervalget avhengig av hvilke partier som er i stand til å få flertall i kommunestyret. I valget av ordfører er det ikke uvanlig at oppslutningen om bestemte kandidater kan bryte med «normale» politiske eller partimessige skillelinjer. Dette viser at personlige ferdigheter ofte kan tillegges mer vekt i lokalpolitikken enn skillelinjer av partipolitisk eller ideologisk karakter.

Ved kommunevalget i 2007 praktiserte man en prøveordning med direkte valg av ordfører i 50 av landets kommuner. Denne forsøksordningen ble fjernet ved kommunevalget i 2011.

I alle norske kommuner er ordførervervet en lønnet heltidsstilling, og i flere kommuner den eneste lønnede politiske heltidsstillingen.

Den partipolitiske fordelingen av ordførervervet mellom landets kommuner har et interessant mønster: Etter valget i 2015 var det Arbeiderpartiet som fikk ordførervervet i 47 prosent av landets kommuner, til tross for at partiet ikke fikk mer enn 33 prosent av stemmene på landsbasis. Men det virkelige «ordførerpartiet» er Senterpartiet. I 2015 fikk partiet 23 prosent av landets ordførere til tross for at partiet ikke oppnådde mer enn 8,6 prosent av stemmene fra velgerne. Til sammenligning fikk Høyre i overkant av 17 prosent av ordførerne, til tross for at partiets andel av det totale stemmetall lå på vel 23 prosent.

Det disse tallene viser er at den politiske styrken til de ulike partiene varierer ganske tydelig mellom kommunene, stort sett avhengig av deres størrelse. Høyre har alltid vært et «byparti» mens Senterpartiet alltid har vært et «bygdeparti». Etter valget i 2015 satt disse tre partiene med i overkant av 87 prosent av landets ordførere. De resterende knapt 13 prosent av ordførerne i Norge kom dermed fra de andre nasjonale politiske partiene og ikke minst lokale valglister.

Dersom man ser på fordelingen av ordførervervene mellom kvinner og menn, er det fortsatt menn som dominerer; etter valget i 2015 ble det valgt 120 kvinnelige ordførere, noe som tilsvarer 28 prosent av alle landets ordførere. Dette var en økning på seks prosent fra valget i 2011. Det partiet som etter valget i 2015 hadde den største andelen kvinnelige ordførere var Arbeiderpartiet, der vel 33 prosent av alle partiets ordførere var kvinner. I kontrast til dette var andelen både for Senterpartiet og Høyre litt over 20 prosent.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.