Faktaboks

Christian 2.

Christian II, Christiern 2., Kristian 2., Christian tyrann, Kristian tyrann

før han ble konge: hertug Christian

Født
1. juli 1481, Nyborg slott, Danmark
Død
25. januar 1559, Kalundborg slott, Danmark
Begravelsessted
Gråbrødrekirken, Odense, graven flyttet til St. Knuds kirke, Odense i 1805
Virke
Dansk-norsk-svensk unionskonge
Familie

Foreldre: Kong Hans (1455–1513) og dronning Christine (1461–1521).

Gift i 1515 med Elisabeth (eller Isabella) av Habsburg (1501–1526), datter av erkehertug Filip av Østerrike (i Castilla: kong Filip 1. «den smukke») (1478–1506) og dronning Johanna «den vanvittige» (1479–1555).

Christian 2

Christian 2. var konge i Danmark og Norge i perioden 1513–1523, og i Sverige i perioden 1520–1523. Etter maleri av Michael Sittow fra 1515. Statens Museum for Kunst, København.

Christian 2
Av .
Lisens: fri

Christian 2. var konge i Danmark og Norge i perioden 1513–1523, og i Sverige i perioden 1520–1523. Han var sønn av kong Hans og Christine av Sachsen. Han ble hyllet som etterfølger allerede i 1487 og anerkjent i 1489 også i Norge, og i 1499 som tronfølger i Sverige.

I perioden 1506–1511 oppholdt Christian seg i Norge som visekonge. I 1513 fulgte han faren som dansk og norsk konge, mens han ikke oppnådde den svenske tronen før i 1520.

Tre hovedoppgaver ventet Christian som konge: å samle de tre nordiske landene i Kalmarunionen under sitt herredømme, å skape en tilsvarende posisjon for kongedømmet i hele samfunnslivet, å ordne forholdet til Hansaforbundet.

Som konge støttet Christian seg gjerne til borgerskapet for å holde adel og høygeistlighet i tømme og øke kongens personlige makt. Han utstedte en felles dansk-norsk håndfestning som avslørte Norges svekkede posisjon innenfor unionen. Kongen nektet, som den første unionskongen, å garantere at kun norske adelsmenn skulle være lensherrer over norske len. Under Christian kunne både ikke-adelige og danske adelsmenn få norske len.

Christian ble avsatt i 1523 og måtte dra i landflyktighet til Nederlandene. Et forsøk på å vinne tilbake Norge i 1531–1532 mislyktes, og Christian tilbrakte resten av sitt liv som statsfange. I Sverige huskes han som «Christian tyrann» på grunn av den brutale måten han hevnet seg på sine motstandere i det såkalte «Stockholms blodbad» i 1520, og Gustav Vasas opprør mot ham førte tre år senere til at den nordiske trestatsunionen (Kalmarunionen) gikk i oppløsning for godt.

Tidlige år

Samtykke til framtidig kongevalg av Christian
Faren Hans ønsket å sikre at Christian ble valgt til konge etter hans død. I 1489 fikk han derfor det norske riksrådet til å love at de ville velge Christian til konge når Hans døde.
Samtykke til framtidig kongevalg av Christian
Av /Riksarkivet.

Valgt til unionskonge

Christian ble tidlig utvalgt til å etterfølge sin far Hans som unionskonge, i 1487 i Danmark, i 1489 i Norge og i 1499 i Sverige. Kong Hans ønsket å forme sønnens fremtid, og tok den usedvanlige beslutning å for en tid plassere Christian i huset hos den fremstående kjøpmannen Hans Bogbinder i København. Farens bestrebelser på å bevare Kalmarunionen fikk nok også stor betydning for måten Christian senere skulle komme til å håndtere sine tre riker på.

Visekonge i Norge

Dyveke og kong Christian II
Christian 2. og elskerinnen Dyveke, som han møtte i Bergen mens han var norsk visekonge. Maleri av Vilhelm Rosenstand, 1885.
Av .

Christians første offisielle oppgaver gjaldt unionen. I 1502 unnsatte han Båhus slott, som ble beleiret av den norske opprøreren Knut Alvsson. Dermed bidro han til å sikre at Norge ikke fulgte Sverige da trestatsunionen gikk i oppløsning etter svenskenes opprør mot kong Hans. I 1506 ble den unge prinsen betrodd den enda større oppgaven å være kongens befullmektigede representant (visekonge) i Norge. Bakgrunnen var svenske innfall i norske grensetrakter, hvor nye, tunge skattebyrder og hardhendte fogder skapte uro og agitasjon mot kongen. Han løste oppgaven, og sikret med det Norge for det oldenborgske dynasti.

Hertug Christian utnyttet sine fullmakter på en måte som uttrykte forakt for norsk konstitusjonell tradisjon. Hans fremferd bidro til å skape det bilde av ham som tyrann som senere festet seg hos hans motstandere. Hans måte å møte nordmennene på fikk også fatale konsekvenser for de institusjoner som, sammen med kongemakten, hittil hadde styrt i Norge: Han skjøv det norske riksrådet til side og erstattet nordmenn med dansker i de politisk og økonomisk viktige slottslenene; han hundset kirken og biskopene og kuet bøndene. Den nye «visekongen» tillot ikke riksrådet å tre fulltallig sammen, og riksrådsavdelingene, som tidligere hadde møtt til årlige rettertingssamlinger, fikk ikke lenger utøve denne virksomheten. Visekongen ville selv være dommer.

Bedre gikk det ikke med kirken. Kort før Christians ankomst hadde kong Hans fått presset dansken Anders Mus inn på Oslos bispestol og dermed skiftet kurs i forhold til et halvt århundres tradisjon for selvstyre i den norske kirkeprovins. I 1510 fikk Christian sin egen kansler, magister Erik Valkendorf, valgt til erkebiskop etter Gaute Ivarsson. Hamarbiskopen Karl Jensson fikk han herredømmet over ved ganske enkelt å sette ham i fengsel. Påskuddet var at biskopen skulle ha stått i ledtog med svenskene og gitt sin støtte til et opprør blant bøndene på Hedmarken i 1507. De opprørske bøndene og deres leder Herlaug Huvudfat ble selv ofre for kongens straffeekspedisjon.

Det var på denne tiden at Christian under et opphold i Bergen møtte Dyveke Sigbrittsdatter og hennes mor Sigbrit Willems, et møte som skulle få store konsekvenser. Dyveke kom han til å elske så lenge hun levde, og til moren Sigbrit fikk han et forhold som er blitt betegnet som «enestående i all historie». Den hollandskfødte Sigbrit, som drev kjøpmannsforretning i Bergen, kom til å innta plassen som kongens hovedrådgiver i finansielle saker da begge kvinnene fulgte Christian til København ved kongeskiftet i 1513.

Konge

Christian II
Samtidig maleri av Christian 2., malt av Lucas Cranach den eldre (død 1553).
Av .

Da Christian 2. besteg tronen ved farens død i 1513, måtte han utstede en håndfestning som skulle gjelde for hans kongegjerning i både Danmark og Norge. Med den ønsket det danske aristokratiet å fastholde retten til de ledende embetene og utvide sin myndighet over de bønder som hørte til på godsene deres. Norge skulle være et valgrike, og her ble det akseptert at dansker og uadelige kunne bli lensherrer over norske len. I oktober 1513 ble Christian hyllet av stendene i Slesvig og Holsten, og han stadfestet samtidig ridderskapets privilegier. Med anerkjennelsen av adelens politiske rettigheter var veien banet for kongens kroning, som fant sted 11. juni 1514 i København og måneden etter i Oslo.

Ekteskap

Christian 2. og Elisabeth
Christian giftet seg med Elisabeth i 1515. De fikk tre barn: Hans (1518–1532), Dorothea (1520–1580) og Christine (1521–1590). Utsnitt fra altertavle i Sankt Mariæ Kirke, Helsingør.

Gjennom sitt ekteskap med Elisabeth ble Christian svoger til Europas mektigste mann, keiser Karl 5. av Det tysk-romerske riket. Alliansen gav kongen en medgift på 250 000 gylden og støtte til hans handelspolitiske bestrebelser, som gikk ut på å søke tilknytning til hanseatenes konkurrenter i de hollandske byer. Ekteskapet gav således de nordiske riker en ny og sterk tilknytning til europeisk politikk.

Forhold til adel og kirke

Christian II undertegner dødsdommen over Torben Oxe

Da elskerinnen Dyveke døde plutselig i 1517, ble lensherren på København slott, Torben Oxe, beskyldt for å ha forgiftet henne. Kildene er usikre, men Torben ble dømt og henrettet på kong Christians initiativ, der trolig beskyldning om giftmord på Dyveke var ett av anklagepunktene. «Christian II undertegner dødsdommen over Torben Oxe», maleri av Eilif Peterssen.

Kongen kom snart til å få et dårlig forhold til den danske adelen, fordi han, stikk i strid med håndfestningen, forsøkte å realisere et autokratisk regjeringsideal. Lensmannen på Københavns slott, Torben Oxe, ble dømt til døden og henrettet i 1517, sannsynligvis på en grunnløs anklage for giftmord på kongens elskerinne Dyveke. Fra dette tidspunktet støttet kongen seg i særlig grad til borgerlige rådgivere, blant dem Sigbrit Willums, Hans Mikkelsen (borgermesteren i Malmö) og Jørgen Hanssøn (lensmannen i Bergen), som fikk en fremskutt plass i hevdelsen av kongemakten overfor adel og kirke i Norge. Enkelte adelige, som Mogens Gøye og Ove Bille, fulgte likevel kongen lenge.

Christian 2. innledet nå en reformvirksomhet som hadde som mål at Danmark og Norge skulle bli mer lik de sterke fyrstestatene i Vest-Europa, hvor herskeren hadde større makt over handel, lensforvaltning og bystyre. Et mislykket forsøk i 1520 på å skape et nordisk handelsselskap med basis i Østersjøen og på bekostning av hansabyen Lübeck var et ledd i denne virksomheten. Stort anlagt var også Christian 2.s land- og bylov fra 1521, som skulle gi Danmark en rikslov, slik det allerede fantes i Norge (Landsloven fra 1274). Disse lovene var ledd i en sammenhengende politikk, i likhet med forordningen av 29. september 1521 for Lister og det nordafjelske Norge. Mye av innholdet i denne politikken var rettet mot adelige og kirkelige privilegier når det gjaldt handelsrettigheter, domsmyndighet og embetsbesettelser i lensvesenet og kirken.

Det handelsmonopol til fordel for danske kjøpsteder som byloven ville skape, rammet også adelen og geistligheten, og i begge land finner vi at kongens politikk gikk til angrep på kirkens selvstendige domsmyndighet. Landloven opprettet en dansk appelldomstol med kompetanse til å dømme i kirkelige saker, og skulle dermed forhindre at de ble appellert til pavestolen. I Norge stod Jørgen Hanssøn bak et kraftig innhugg i kirkens domsmyndighet over lekfolk, og kirkens skattefrihet ble begrenset. Christian øvet også avgjørende innflytelse på besettelsen av bispestillingene i begge land. Erkebiskop Erik Valkendorf ble tvunget i landflyktighet, og heller ikke den danske kirken greide å skape et bolverk mot den ekspanderende kongemakt.

I Christians senere år spilte ikke riksrådene noen fremtredende rolle verken i Danmark eller Norge, og borgerlige lensmenn besatt mange av de viktige slottslenene.

Christian 2. som norsk konge

Christian 2. og Sigbrit Willems
Som konge støttet Christian seg gjerne til borgerskapet, for å holde adel og høygeistlighet i tømme og øke kongens personlige makt. For eksempel brukte han den norsk-hollandske handelskvinnen Sigbrit Willems som hovedrådgiver i finansielle saker. Sigbrits datter Dyveke var kongens elskerinne.

Christian 2. fulgte de samme prinsipper i Danmark og Norge når det gjaldt landenes administrasjon, men følgene ble mest alvorlige i Norge, hvor det ikke fantes noen politisk opposisjon som klarte å gjøre seg gjeldende. Karakteristisk er tilsidesettelsen av riksrådene, det kongelige kansellis fortsatte utvikling og økt bruk av borgerlige og mindre av adelige i lensvesenet.

Vi kjenner ikke til at det norske riksråd holdt møter mens Christian var konge. Selv om kongen i håndfestningen hadde nektet å binde seg til å praktisere en norsk innfødsrett, hadde han måttet love å administrere Danmark med danske menn.

Lensvesenet ble også effektivisert gjennom opprettelse av flere regnskapslen og utskriving av ekstraskatter. Det lyktes Jørgen Hanssøn å underlegge seg landet fra Finnmark til Lindesnes, og hans fogder inndrev brutalt de hardeste ekstraskatter riket hadde sett.

Christian knekket hanseatenes monopolstilling sønnafjells (det vil i hovedsak si dagens Østlandet) og favoriserte nederlenderne i Bergen. Krigene førte til nye skatter, og flere steder kom det til bondereisninger, blant annet i Nordhordland i 1520.

Christian 2. som svensk konge

Kongens formål med de økte skattene var fremfor alt å skaffe midler til å vinne tilbake Sverige, som hadde vært ute av Kalmarunionen siden 1501. Ved siden av handelspolitikken og forsøket på å skape en sterk kongemakt, var gjenopprettelsen av trestatsunionen det tredje store tema i Christian 2.s bestrebelser. For å samle Norden måtte Christian knekke Sture-partiet, tilhengerne av riksforstanderen Sten Sture den yngre, i Sverige. Med valget av Sten Sture den yngre til svensk riksforstander i 1512 hadde unionsfiendtlige kretser fått overhånd der. Kongen bestemte seg for å prøve en militær erobring og kunne i den forbindelse utnytte en maktkamp mellom riksforstanderen og erkebiskop Gustav Trolle.

Christian prøvde først med flåteekspedisjoner mot Stockholm i 1517 og 1518, men mislyktes. Det var først i 1520 at det lyktes kongen å gjenvinne Sverige ved en militær seier. Sten Sture ble dødelig såret i et av slagene som ble utkjempet. Stures enke, Kristina Gyllenstierna, som skulle forsvare Stockholm by og slott, overgav dem til Christian da han ankom med en flåte for å sette inn det avgjørende støtet. Kongen gav sine motstandere fullstendig amnesti og lovte dem sikkerhet for deres liv og gods. 4. november 1520 salvet og kronet Gustav Trolle ham som arvekonge i Storkyrkan i Stockholm.

Stockholms blodbad

Stockholms blodbad

I november 1520 ble Christian 2 valgt til svensk konge. Under kroningsfestlighetene stod Christian bak massehenrettelser av sine motstandere, primært tilhengerne av Sten Svantesson Sture. Nærmere 100 menn ble henrettet. Hendelsene er kalt Stockholms blodbad, og gav Christian tilnavnet «tyrann» i Sverige.

Av .

Etter kroningsfesten fulgte det som har gått over i historien som «Stockholms blodbad», og som for alltid har svertet Christian 2.s ry som konge. Erkebiskop Trolle anklaget Sturepartiet for å ha motarbeidet ham og kirkens institusjoner, noe som var for kjetteri å regne.

Ledende tilhengere av den avdøde svenske riksforstanderen Sten Sture ble stilt for en geistlig domstol, dømt som kjettere og umiddelbart henrettet. Også liket av Sten Sture, som hadde dødd tidligere samme år, ble gravd opp og brent som kjetter. Deretter var turen kommet til stockholmsborgere og andre grupper. Resultatet ble en massehenrettelse av nær 100 personer på torget i Stockholm.

Om det var kongen selv som var hjernen bak disse begivenheter har vært diskutert, men i siste instans må ansvaret legges på ham, fordi han hadde kunnet hindre henrettelsene hvis han ville.

Avsatt

Brutaliteten som ble utvist, sjokkerte Europa, og innenfor riket reagerte man med opprør. I Sverige ble den unge høyadelsmannen Gustav Eriksson Vasa valgt til leder av dalekarlene (bondeopprørere fra Dalarna) i 1521, og han feide unna mye av motstanden. Hansabyene tilbød i 1521–1522 omfattende støtte til Gustav Vasa i form av profesjonelle tropper, flåtestyrker, logistikk og beleiringsmaskiner for å ta knekken på de Christian-tro festningene som holdt ut. Innen våren 1523 ble Christian tvunget til å flykte med sin familie, mens Gustav Vasa ble konge i Sverige. Dette rev Sverige løs fra Danmark og Kalmarunionen for godt.

Avsatt i Danmark og Norge

Christian den anden forlader København
Våren 1523 tok danskene Christians onkel, Frederik 1., til konge. Christian og familien hans måtte forlate Danmark og levde de neste årene i eksil i Nederlandene.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

Samme år falt Christian 2. også i Danmark, mens Norge var passiv tilskuer. Kimen til opprøret var en sammensvergelse av jyske stormenn som møttes i Viborg i desember 1522. De kunne utnytte at Christian nå stod i et dårlig forhold til sin farbror, hertug Frederik av Slesvig og Holsten, på grunn av en strid om overhøyheten over Holsten. 20. januar 1523 oppsa de jyske opprørerne kongen huldskap og troskap, og hertug Frederik kunne med hjelp fra Lübeck ta Danmark i besittelse. 23. mars 1523 ble Frederik hyllet på Viborg landsting som Frederik 1. 13. april måtte kong Christian seile bort med kurs for Nederlandene.

Eksil

Tiden frem til 1531 ble en tid i utlendighet for den detroniserte kongen, som mest oppholdt seg i Lier i Brabant, hvor han uavbrutt arbeidet for å få sine riker tilbake. En tid søkte han til Martin Luthers lære og lot Det nye testamentet oversette til dansk for spredning i Danmark, men for å få støtte fra sin svoger keiseren, gikk han senere tilbake til den katolske tro. Under eksilet i Nederlandene døde også dronning Elisabeth, bare 25 år gammel, og for å sikre at kongebarna fikk en katolsk oppdragelse, lot keiseren dem for en tid sende vekk fra kongen.

Forsøk på å gjenvinne tronen

Christian i fengselet på Sønderborg Slott
Christian ble avsatt i 1523, men forsøkte i 1531-1532 å vinne tilbake Norge. Han ble slått og fengslet av den nye kongen Frederik 1.

I den påfølgende perioden var det tre potensielle kandidater til å styre Norge: Gustav Vasa gjorde framstøt samtidig som han angrep Skåne, Frederik og det danske riksrådet ville selvfølgelig bevare unionen, og Christian hadde forhåpninger om å vende tilbake fra eksil til Skandinavia ved å etablere utgangspunkt i Norge, der det ikke hadde vært opprør mot ham. Dette førte til en siste vår for det norske riksrådet, som hadde en viss bevegelsesfrihet, men som ikke var samstemt i sine meninger. Erkebiskop Olav Engelbrektsson støttet Christian, mens andre var trofaste mot Frederik. Militært brygget det på store konflikter som kunne berøre Norge, men de fleste fikk en politisk løsning.

Christian brukte lang tid på å overbevise sin svoger keiser Karl 5. om å støtte et gjenerobringsforsøk. Flåten var klar i 1531 og besto av 25–30 skip med 5000–7000 landsknekter, en formidabel styrke i skandinavisk sammenheng. I motsetning til denne formidable styrken hadde hver enkelt geistlig og verdslig adelsmann sjelden mer enn 100 knekter i sine følger, så selv om ressursene til alle biskoper, høvedsmenn på festningene og de svært få andre adelsmennene ble samlet, var det knapt mer enn 1000 profesjonelle soldater i hele Norge. Dessverre for Christian ble deler av flåten senket av en storm og resten brutt opp, slik at han landet med bare en liten del av styrkene sine.

Han oppnådde likevel å bli hyllet som norsk konge av allmuen og riksråder i Sør-Norge og Trøndelag. I slutten av november 1531 ble det sendt et oppsigelsesbrev til Frederik 1. i riksrådets navn, og erkebiskop Olav Engelbrektsson og de sønnafjelske riksrådene lovte at de etter Christians død ville ta hans katolsk oppdratte sønn, prins Hans, til arvekonge.

Likevel var mottakelsen blandet. Selv om Olav Engelbrektsson var entusiastisk, var flere av biskopene og de verdslige stormennene tilbakeholdne eller direkte fiendtlige. Christian måtte begynne å beleire festninger i 1532. Akershus holdt ut med en garnison på bare 30 mann ettersom flesteparten var ute i distriktene som skatteinnkrevere. Etter en stund dro Christian i stedet til Båhus, som han også gjorde framstøt mot. Planen var å marsjere videre inn i Skåne og slå Frederik der, men i dette området kom det til slag mot samlede dansk-svenske styrker. Christian vant to slag, men begge var pyrrhosseire, og han vendte tilbake for å beleire Akershus på ny.

Kong Frederik i København søkte på ny hjelp hos hanseatene. I mai 1532 kom en dansk-hanseatisk flåte til Oslo for å slå ned på Christians opprør. Christian, som nå hadde beleiret Akershus, innledet forhandlinger med høvedsmannen for flåten, Knud Gyldenstjerne. 1. juli gikk han – etter å ha fått løfte om fritt leide – med på å la seg seile til København. Der skulle han få forhandle med Frederik 1. Det fikk han imidlertid ikke, og under et påskudd ble han ført til Sønderborg slott på øya Als, hvor han ble fengslet som dansk statsfange. Han satt på Sønderborg i 16 år, mye av tiden uten selskap. I 1549 tillot Christian 3. at den gamle ekskongen ble overflyttet til Kalundborg slott på Sjælland, hvor fengselsvilkårene etter hvert også ble mildnet. Men han var fortsatt fange, og i januar 1559 døde han i fengselet.

Ettertidens vurdering

Christian 2. arbeidet for en sterk sentralmakt, som søkte sin støtte i det velstående borgerskapet og så sin hovedfiende i herrestendene – adelen og geistligheten. I den i samtiden velkjente «ørnevisen», et kongelig propagandaskrift fra eksiltiden, står allegorisk ørnen (kongen) som småfuglenes beskytter mot haukene (adelen). Sympati med kongens moderne, politiske mål fikk i sin tid Ludvig Holberg til å omtale Christian 2. som «en herre af en åben hjerne og et stort begreb». Det er imidlertid vanskelig å vurdere om kongens reformarbeid til fordel for borgere og bønder skjedde med tanke på dem, eller om han egentlig førte sin økonomiske og sosiale politikk av hensyn til statsfinansene og unionspolitikken. Svaret er sikkert ikke et enten–eller.

En vesentlig del av de historiske kildene som har bestemt så vel samtidens som ettertidens oppfatning av Christian 2., stammer fra opprøret mot ham. Lovlig opprør forutsatte at kongen ble stemplet som en tyrann, som ikke hadde handlet slik en kristen fyrste skulle og sikret enhver lov og rett. Hans regjering fremstod derfor i opprørernes øyne som et vanstyre og han selv som dominert av onde rådgivere. At det samme bildet ble fremelsket i Sverige etter blodbadet i Stockholm, kan man ikke undres over. Her ble kongen kalt «Christian tyrann», og de fleste norske historikere har uten problemer kunnet gi sin tilslutning til en slik karakteristikk.

Oppfatningen av Christian 2. som allmuens beskytter mot adelens undertrykkelse stammer fra hans egen propaganda i landflyktigheten og fra den etterfølgende borgerkrigen (Grevefeiden), da hans navn ble samlingsmerke for den folkelige kampen mot adelsherredømmet. I tyrannbildet, som tjente til å begrunne opprøret og hindre kongens tilbakekomst, var det naturligvis ingen plass for de store ideer som også hører med i bildet av Christian 2.

Christian 2.s kongegjerning må sees i sammenheng med hans motsetningsfylte personlighet. Han kunne til tider bli grepet av vankelmodighet, men mange har snarere sett kongen som den typiske renessansefyrste – skruppelløs, vilkårlig og brutal i sitt maktstrev og helt kynisk i sin behandling av enkeltpersoner. Det var med alt annet enn statsmannskunst og klokskap at kongen praktiserte disse egenskapene og sin sans for det nye i tiden. Farens nøkternhet og konsekvens som politiker eide han ikke. Og likevel, samtidig med alt dette, hadde han hjerte for menigmann og viste omsorg for sine nærmeste.

Utgivelser

Etterlatte papirer

  • Christian 2.s store arkiv fra eksiltiden ble gjenfunnet i Amberg, Bayern i 1826; det meste av samlingen finnes nå i Rigsarkivet, København

Kunstneriske portretter (et utvalg)

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Allen, Carl Ferdinand (1864–1872): De tre nordiske Rigers Historie under Hans, Christiern den Anden, Frederik den Første, Gustav Vasa, Grevefeiden 1497–1536, fem bind, København
  • Paludan-Müller, Caspar (1874): De første Konger af den Oldenborgske Slægt, København
  • Bugge, Alexander (1915–1917): Norges historie fremstillet for det norske folk (NHfNF), bind 3, del 1–2
  • Johnsen, Oscar Albert (1925): biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 2
  • Skyum-Nielsen, Niels (1964): Blodbadet i Stockholm og dets juridiske maskering, Oslo/København
  • Hamre, Lars (1971): Norsk historie frå midten av 1400-åra til 1513
  • Venge, Mikael (1972): Christian 2.s fald. Spillet om magten i Danmark januar–februar 1523, Odense
  • Venge, Mikael (1975): Bondekær eller tyran? Tekster til Christian II’s regime, politik og personlighed, Odense
  • Venge, Mikael (1977): ’Når vinden føjer sig...’ Spillet om magten i Danmark marts–december 1523, Odense
  • Benedictow, Ole Jørgen (1977): Fra rike til provins. 1448–1536, bind 5 i Cappelens Norgeshistorie (CNH)
  • Venge, Mikael (1979): biografi i Dansk biografisk leksikon, tredje utgave (DBL3), bind 3
  • Hørby, Kai (1980): Gyldendals Danmarks historie, bind 2, København
  • Bjørkvik, Halvard (1996): Aschehougs norgeshistorie, bind 4
  • Albrectsen, Esben (1997): Fællesskabet bliver til 1380–1536, bind 1 i Danmark-Norge 1380–1814, Oslo/København
  • Hamre, Lars (1998): Norsk politisk historie 1513–1537
  • Albrechtsen, Esben: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
  • Moseng, Ole Georg med flere (2007): Norsk historie, bind 1: 750–1537, 2.utgave

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg