Da opprøret mot kong Christian 2. tiltok i styrke og hans onkel, hertug Frederik, ble hyllet som dansk konge i 1522, stod Elisabeth helt og holdent på sin manns side. Hertug Fredrik tilbød henne å bli i Danmark, men hun fulgte kong Christian i landflyktighet til Nederland samme år. Hun skal ha besvart hertug Frederiks forslag på latin: Ubi rex meus, ibi regnum meum («Der hvor min konge er, der er også mitt kongerike»).
Dronning Elisabeth innså antakelig at kongens sak var tapt, men hun stod trofast ved hans side i hans bestrebelser på å vinne tilbake sine riker, til tross for at hun sannsynligvis kunne ha forlatt ham og flyttet tilbake til sin slekt. Dronningen gjorde forsøk på å hjelpe kongen, og hun reiste i 1523 sammen med ham til England, uten at dette besøket førte til noen militær eller økonomisk støtte. Hun prøvde å skaffe ham hjelp hos sine mektige slektninger og andre fyrster, men måtte innse at ingen ønsket å hjelpe Christian 2. Blant dem hun søkte støtte hos, var Christian 2.s svoger, kurfyrst Joachim av Brandenburg, som levde i et ulykkelig ekteskap med kongens søster Elisabeth. Det eneste resultatet av besøket hos kurfyrsteparet i Berlin var at dronning Elisabeth utviklet et nært vennskap med sin svigerinne, som elsket broren, men var uten større politisk innflytelse.
Christian 2. var påvirket av den lutherske lære, og dronning Elisabeth delte hans interesse for reformasjonen. I årene 1523–1524 dro hun på en lengre reise i Tyskland, og i 1524 var hun til stede ved riksdagen i Nürnberg, hvor hun under en messe mottok nattverden «i begge skikkelser», altså på luthersk vis med både brød og vin. Dette fortørnet hennes katolske slektninger og var antakelig en av hovedgrunnene til at hennes brødre, keiser Karl og kong Ferdinand, nektet å gi henne økonomisk støtte.
Slekten utsatte dronning Elisabeth for en rekke ydmykelser, og spesielt kong Ferdinand og hans hustru dronning Anna behandlet henne meget uhøflig. Ferdinand uttalte også at han heller ville se søsteren druknet enn at hun talte med Martin Luther. Kong Christian hevdet overfor hennes slektninger at Elisabeth var en god katolikk, mens brev til Luther fra kongeparet viser at hun var vunnet for reformasjonen.
Den eneste støtten dronning Elisabeth fikk, var fra tanten, erkehertuginne Margrete, som støttet henne økonomisk, men som også ville fri henne fra lutheranismen. Kongeparet fikk en mindre årlig sum av Margrete og ble henvist bolig i byen Lier i Brabant, nær Antwerpen, hvor de residerte i et palé som fikk navnet Dänischer Hof, og som senere ble bolig for den landflyktige norske erkebiskopen Olav Engelbrektsson.
Livet i Lier var preget av bekymringer og næringssorger, og dronningen solgte eller pantsatte smykker, sølvtøy og klær for å skaffe penger. Mesteparten av tjenerskapet ble også avskjediget, og skipene som var brakt med fra Danmark, ble solgt. Dessuten ble det tatt opp store lån, som til dels ble brukt til å leie soldater som kunne kjempe for kongens sak. I denne perioden fungerte dronning Elisabeth delvis som kong Christians brevskriver.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.