Gaute Ivarsson

Gaute Ivarsson, norsk geistlig som var erkebiskop i Nidaros fra 1475 til sin død i 1510.

Opphavet hans er ukjent, men han kom trolig fra ei lavadelsslekt.

På Gautes tid var Norge, sammen med Danmark og Sverige, en del av Kalmarunionen, der Danmark var den dominerende part. Da kong Christian 1 døde i 1481, ville nordmennene, som svenskene, ikke uten videre hylle tronfølgeren Hans. I egenskap av å være erkebiskop styrte Gaute Norge sammen med det øvrige riksrådet. Nordmenn og svensker avtalte å yte hverandre gjensidig hjelp og støtte til forsvar av landenes selvstendighet, og å opptre sammen i det kommende kongevalget.

Gaute var leder av den norske kommisjonen som i 1483 møtte i Halmstad for å velge ny unionskonge. I tillegg til valget av Hans til norsk og dansk konge, var resultatet av forhandlingene Halmstad-recessen. Helt i tråd med norsk politikk, forutsatte denne håndfestningen og unionsavtalen en strengt avgrenset personalunion med blant annet sterke garantier for hvert lands indre selvstyre.

Som leder av riksrådet var Gaute på vakt mot kongelige krenkelser av unionsavtalen, og han ble åpenbart sett på med politisk skepsis av unionsmonarken. Etter valget av kong Hans ble han mistenkt for å stå i forbindelse med Sten Sture og senere (1508) for å ha planlagt et opprør mot hertug Christian (senere kong Christian 2), som da var visekonge i Norge. Gaute protesterte kraftig mot hertugens fengsling av biskop Karl Sigurdsson på Hamar og nektet å krone hertugen som norsk konge så lenge Hans levde.

Som erkebiskop foretok Gaute utstrakte visitasreiser i sitt stift og tok seg energisk av byggearbeidene ved Nidaros domkirke. Han ser også ut til å ha vært den fremste byggherren i utvidelsen og utbedringen av Erkebispegården i Trondheim i løpet av seinmiddelalderen. Som erkebiskop hadde Gaute fem av de gamle trønderfylkene i forlening, og han fikk utarbeidet jordebøker både over erkestolens og kongens eiendommer i lenet sitt.