riksforstander

Carl Gustaf Mannerheim var riksforstander i Finland fra desember 1918 til juli 1919. Kolorert foto fra 1942.

Artikkelstart

Riksforstander har i noen stater vært brukt som tittel på den person som som fyller de funksjoner som ellers tilligger monarken, dersom den sistnevnte er mindreårig, langvarig syk eller fraværende fra landet, eller i perioder hvor landet ikke har noe formelt anerkjent statsoverhode.

Faktaboks

Også kjent som

islandsk ríkisstjóri, engelsk (state) regent, italiensk vicario imperiale (senere plenipotenziario), tysk Reichsverweser (tidligere Reichsvikar)

Ordningen har særlig vært brukt når det ikke har vært noen i monarkens nærmeste familie som har kunnet påta seg oppgaven som midlertidig regent.

Det tysk-romerske rike/Tyskland

I det tysk-romerske rike fantes det en ordning med riksvikarer (tysk Reichsvikar) for perioden mellom en keisers eller tysk konges dødsfall og valget av dennes etterfølger. Ordningen, som var nedfelt i rikets tronfølgeordning den gylne bulle (1356), fastslo at styret i slike tilfeller skulle deles mellom kurfyrstene av Pfalz (fra 1740 Bayern) og Sachsen, som fikk ansvar for de riksdeler som fulgte henholdsvis frankisk og tysk rettstradisjon. Ordningen ble brukt i alt 11 ganger mellom 1437 og 1792, med totalt 15 forskjellige riksforstandere. Det er verd å merke seg at både erkehertugen av Østerrike og kongen av Bøhmen (som i denne perioden stort sett var samme person) hele tiden nektet å anerkjenne bruken av riksforstandere.

Etter at det tysk-romerske rike ble oppløst i 1806 som følge av press fra den franske keiser Napoleon 1, ble det utover på 1800-tallet gjort flere forsøk på å samle de mange riksterritoriene i det nåværende Tyskland til ett rike. I kjølvannet av februarrevolusjonen i Frankrike i 1848 og de påfølgende tyske samlingsbestrebelsene, utpekte nasjonalforsamlingen i Frankfurt am Main i juni 1848 den liberale erkehertug Johan av Østerrike (1782–1859), en yngre bror av den siste tysk-romerske keiser Frans 2 og grandonkel til den østerrikske keiser Franz Joseph (som besteg tronen senere samme år), til midlertidig tysk statsoverhode med tittel av riksforstander. Han trakk seg fra stillingen i desember 1849, da det syntes klart at den tyske samlingen kom til å ta tid.

Italia

Det fantes også en tilsvarende ordning for de tysk-romerske riksterritoriene i nåværende Italia, men her hadde stillingen fra 1600-tallet mer karakter av en visekongefunksjon, som på keiserens vegne skulle holde oppsyn med de lokale fyrstene og opprettholde kontakten med keiseren og de øvrige riksinstitusjonene. Stillingen var besatt fra 1624 til 1639 og på ny fra 1715; innehaverne hadde først tittel av generalkommissær, men ble fra 1715 kalt riksfullmektig (italiensk plenipotenziario).

Norden

Norge

I Norge var Jon Svalesson Smør riksforstander fra kong Christian 1s død i 1481 til valget av kong Hans i 1483.

Danmark

I Danmark finnes det fortsatt (2020) ifølge grunnloven mulighet for å innsette en riksforstander ved behov, men det kreves at vedkommende skal være arveberettiget til den danske trone og myndig, eller være danskfødt, myndig og tilhøre den evangelisk-lutherske tro. I dag (2020) er det fra offisielt hold angitt at det, dersom behovet skulle oppstå, er tre sannsynlige kandidater til et eventuelt riksforstanderembete, nemlig dronning Margrethes yngste sønn prins Joachim, hennes yngre søster prinsesse Benedikte og dronningens svigerdatter, kronprinsesse Mary. Dronningens eldste sønn og tronarving, kronprins Frederik, er ikke med på listen; ved behov er han likevel den som først trer inn i monarkens sted, men da med tittel av prinsregent.

Island

Island hadde en riksforstander (islandsk ríkisstjóri), Sveinn Björnsson, etter at kolonimakten Danmark og kolonien Island ble okkupert av henholdsvis Tyskland og Storbritannia under andre verdenskrig, fra juni 1941 til Island erklærte sin selvstendighet og valgte sin egen president (den samme Sveinn Björnsson) i juni 1944.

Sverige

I Sverige var Karl Knutsson Bonde riksforstander fra 1438 til 1440, og flere medlemmer av adelsslekten Sture var riksforstandere på 1400-tallet og begynnelsen av 1500-tallet. Den senere kong Karl 9 brukte tittelen under tronstridighetene fra 1599 til 1604, og etter kong Gustav 4 Adolfs abdikasjon i mars 1809 var hans bror hertug Karl riksforstander inntil han selv ble valgt til konge (Karl 13) i mai samme år.

Finland

I Finland var det under løsrivelsen fra Russland i 1918 planer om å velge en tysk prins, Friedrich Karl av Hessen (1868–1940), til finsk konge. Mens sakens statsrettslige og praktiske utfordringer ble diskutert og løsninger forberedt, fungerte to riksforstandere som midlertidige statsoverhoder – politikeren Pehr Evind Svinhufvud (fra mai til desember 1918) og general Carl Gustaf Mannerheim (fra desember 1918 til juli 1919). Etter Tysklands kapitulasjon i november 1918, og mens den finske borgerkrigen raste, ble planene om fortsatt monarki lagt bort, og Finland innførte en republikansk statsform, med en folkevalgt president som statsoverhode.

Liechtenstein

I Liechtenstein benyttes ikke en tittel tilsvarende riksforstander, men de tre seneste regjerende fyrster har alle i perioder hatt prinsregenter som stedfortredere. Disse har vært fyrstens utpekte tronarvinger, og den nåværende arveprins Alois har vært regent for sin far Hans-Adam 2 siden 2004.

Ungarn

I Ungarn ble kongedømmet formelt beholdt etter at det østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiet gikk i oppløsning etter første verdenskrig, selv om den abdiserte keiser Karl 1, som også var konge av Ungarn, aldri ble bedt om å gjeninnta tronen. Isteden fungerte admiral Miklós Horthy som riksforstander i landet fra 1920 til han ble avsatt i 1944 og erstattet av den tyskvennlige lederen for Pilkorsbevegelsen, Ferenc Szálasi. Riksforstanderembetet ble opphevet da Ungarn ble erklært som republikk i 1946.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg