Kunstkritikk, offentlig vurdering av kunst, publisert i avis eller tidsskrift. Den bygger på kunsthistorisk kunnskap og kjennskap til samtidskunsten, og kan inneholde aspekter som kunstnerens intensjon (mening), teknisk gjennomføring og uttrykk, verkets estetiske form og dens mulighet for å fylle sin funksjon.

De første tilløp til kunstkritikk kom med renessansen, da det oppstod en kunst som var ubundet av laugs- eller håndverkssynspunkter. Ved 1600-tallets franske kunstakademier ble det arrangert kunstforedrag og diskusjoner mellom kunstnere og interesserte legfolk. Flere av dem ble offentliggjort og førte til en litterær sjanger som behandlet kunst og kunstteori i form av essayer og dialoger (Jean-Baptiste Dubos og andre).

Kunstkritikk i den form vi kjenner den, som en mer eller mindre regelmessig kommentar til utstillingslivet, oppstod ikke før en virkelig utstillingsvirksomhet ble alminnelig i Frankrike og England på 1700-tallet. Den første kunstkritikk i denne forstand var La Font de Saint-Yennes Réflexions i forbindelse med kunstakademiets «salong» i Paris i 1746. I og med den voksende betydning utstillingsvirksomheten og pressen har fått i løpet av 1800- og 1900-tallet, har også kunstkritikken fått stadig større plass. Kritikeren har fungert som den tolkende og vurderende formidleren mellom kunstneren og publikum, og spiller således i første rekke en veiledende og opinionsskapende rolle. Kunstkritikken har også ofte virket for nye kunstneriske uttrykksformer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.