kunstkritikk

De første tilløp til kunstkritikk kom med renessansen, da det oppstod en kunst som var ubundet av laugs- eller håndverkssynspunkter. Ved 1600-tallets franske kunstakademier ble det arrangert kunstforedrag og diskusjoner mellom kunstnere og interesserte legfolk. Flere av dem ble offentliggjort og førte til en litterær sjanger som behandlet kunst og kunstteori i form av essayer og dialoger (Jean-Baptiste Dubos og andre).

Kunstkritikk i den form vi kjenner den, som en mer eller mindre regelmessig kommentar til utstillingslivet, oppstod ikke før en virkelig utstillingsvirksomhet ble alminnelig i Frankrike og England på 1700-tallet. Den første kunstkritikk i denne forstand var La Font de Saint-Yennes Réflexions i forbindelse med kunstakademiets «salong» i Paris i 1746. I og med den voksende betydning utstillingsvirksomheten og pressen har fått i løpet av 1800- og 1900-tallet, har også kunstkritikken fått stadig større plass. Kritikeren har fungert som den tolkende og vurderende formidleren mellom kunstneren og publikum, og spiller således i første rekke en veiledende og opinionsskapende rolle. Kunstkritikken har også ofte virket for nye kunstneriske uttrykksformer.