Glasskunstnere i arbeid. Tråder med farget glass legges på.

Lars Mæhlum. begrenset

Glasskunst. Arabisk (fatimidisk) glassmugge på bronsefat. Udatert. Museo di San Marco, Venezia.

SCODE. begrenset

Glass kan utnyttes kunstnerisk på tre hovedmåter:

  1. ved kjemisk forarbeid, der glassmassen under blandingen raffineres så glasset blir klart som bergkrystall, eller tilsettes forskjellige metalloksider, som gir farger eller teksturvirkninger som opalglans, marmorering og lignende.
  2. ved ovnsarbeid, der glassmakeren under arbeidet med den glødende, seigtflytende massen kan lage plastiske dekorasjoner i flaten, enten ved blåsing i mønstret form eller ved frihåndsarbeid, eller han kan legge «glass på glass» i form av tråder, lenker, klatter og lignende.
  3. ved verkstedsarbeid, der det avkjølte, harde glass kan prydes med gravyr, slipning, emalje- eller gullmaling i dekoratørverkstedet.

Helt inntil moderne tid har den viktigste utviklingen av glasskunst skjedd i Midtøsten og i Europa.

I Egypt fra ca. 1500 fvt. og i hellenistisk tid ble glass farget inn i dype, tette kulører eller fargekombinasjoner (mosaikk, millefiori), og behandlet som stein, lagt inn i smykker eller svarvet til kar fra massive blokker. Små kar ble også laget ved oppkveiling av tråd. Oppfinnelsen av glassblåsing i det indre av Middelhavet i tiden omkring Kristi fødsel utløste en strøm av teknisk og artistisk fantasi, og glassmakerne innen Romerriket kjente i løpet av de første århundrer alle de teknikker vi kjenner, bortsett fra de rent maskinelle. Glasskunstens største og mest kunstferdige mesterverker som Portlandvasen (1. århundre evt.) og Lycurgus-begeret (300-tallet, begge i British Museum) er laget i Romerriket.

Ved dettes sammenbrudd overlevde glasskunsten i Nord-Europa i grove kar i grønnlig uraffinert glass med enkle, pålagte dekorasjoner, mens den i Midtøsten under islams fremmarsj og storhetstid fant uttrykk i glass i elegante former, med utsøkt verkstedarbeid og koloristisk prakt. Araberne lærte venetianerne å lage luksusglass, og fra ca. 1450 av utviklet disse i glasshyttene på laguneøya Murano sine egne, originale teknikker som krystallklart og melkehvitt glass, filigranglass, iset og marmorert glass. Det ble formet i rolige renessanse-fasonger, eller manipulert til kaprisiøse detaljer med uovertruffen ferdighet. På 1600-tallet satte en smaksmessig dekadense inn, for på 1800-tallet å bli gjenopplivet av de gamle teknikker i nye smaksformer.

I Nord-Europa var imidlertid en helt ny stil i glasskunsten blitt utviklet: krystallklart glass av massiv konsistens med slepet og gravert prydverk. Ca. 1615 oppfant Caspar Lehmann i Praha gravørmaskinen med trinse, og snart utviklet bøhmerne et tykt, vannklart glass, hvor den nye teknikken kombinert med fasettsliping kunne praktiseres i kraftig relieff, enten intaglio (med relieffet skåret ned i glasset) eller i Hochschnitt (der mønsteret står i høyt relieff mot en nedsenket bakgrunn). I England brukte George Ravenscroft kullfyrte ovner da han i 1670-årene oppfant blykrystallet, som ble tidens vakreste glass, beundret og etterlignet overalt. Britene bearbeidet det i venetiansk-inspirert ovnsarbeid, med rik overflatedekor og med innlagte spiraler i vinglassenes stett. Fra ca. 1760 utviklet de stadig rikere mønstre i fasettsliping, som fikk blykrystallet riktig til å gnistre.

Til Kina, Japan og India kom glasskunsten fra Europa, og i disse land ble kunsten dyrket bare sporadisk. Kineserne har gjerne behandlet glass på samme måte som jade, ikke blåst det i fasong, men svarvet og slepet og polert. Deres snusflasker fra 1600- og 1700-tallet er i miniatyrformat, men viser en overraskende bredde i teknikk, med anvendelse av overfang, emaljemaling og annet. Japanerne lager kunstglass i moderne internasjonal stil, men med et eget raffinement. Den viktigste eksponent er M. Fujita. I Sør-Amerika og ellers i verden har glass vært ukjent inntil moderne glassfabrikker er blitt satt opp i europeisk regi.

Nå gjorde maskinene sin entré i glassverkene. Pressemaskinen ble oppfunnet i USA tidlig på 1800-tallet. Pressglass fremstilles i sin enkleste form omtrent som vafler: I ett håndgrep med det dobbelte jern presses det glødende glasset i fasong og får samtidig sin flatedekor. Disse billige, men dekorative prydglassene fikk stor utbredelse. Også sliping kunne gjøres maskinelt. Skjærene ble dypere og lengre enn før, og skjærslepent, høypolert krystall holdt seg lenge på mote. Tradisjonelle prydmetoder ble likevel fortsatt benyttet. Fra ca. 1840 fremstilte firmaet Lobmeyr i Wien krystall av høyeste kvalitet med graverte motiver i nyklassisk stil.

Samtidig kom en reaksjon mot klart glass. Bøhmerne, og senere franskmennene, tok opp gammel venetiansk tradisjon, og begynte å lage fargeglass. Denne utviklingen kulminerte i 1880/90-årene i Émile Gallés kunstglass, fritt formet, rikt og nyansert i fargene og prydet med naturmotiver i jugendstil. Hans fabrikk lå i Nancy. Inspirert av Gallé begynte Louis C. Tiffany i 1890-årene å lage ovnsarbeidet fargeglass i sin fabrikk i New York, ofte med metallisk skimmer i overflaten. Gallé var også utgangspunktet for det svenske Orrefors-verkets originale fargeteknikk.

Med funksjonalismen sanerte venetianerne sin tradisjonsbundne glasskunst, men uten å tape fargeprakten. Paolo Venini (1896–1959) ledet fornyelsen. I Frankrike arbeidet Maurice Marinot i mellomkrigstiden med herlige farge-innlegginger, og René Lalique skapte sin egen stil i støpt, ishvitt glass med relieffdekor i monden modernistisk stil. Fra Tsjekkia og Slovakia kan nevnes fine moderne glasskunstnere som Vera Liskova og ekteparet Libensky, hvis arbeider ofte er i monumentalformat. Moderne teknisk utvikling har muliggjort bruken av glass til svære fontener og friskulpturer, som Edvin Öhrströms arbeider i Sverige. Også Nederland og Finland har i etterkrigstiden ytt interessante bidrag til glasskunsten.

I Toledo, Ohio, utviklet Harvey Littleton og Dominick Labino i 1962 en liten smelteovn som kan betjenes av bare en person. Denne oppfinnelsen har gjort det mulig for glasskunstnere å arbeide privat, utenfor fabrikkenes ramme, og en rekke fantasifulle kunstnere har stått frem, blant andre Erwin Eisch i Tyskland, Sam Herman i USA, Storbritannia og Australia og Ann Wolff i Sverige.

Her i landet ble det laget dekorativt glass fra 1740-årene av, først på Nøstetangen ved Hokksund, så ved Hurdals Verk (1779–1808), ved Gjøvik Verk (1809–43) og fra 1852 på Hadeland. Storhetstiden var ca. 1755–70, da en engelsk krystallblåser, James Keith, og en schlesisk gravør og glasskunstner, Heinrich Gottlieb Köhler, arbeidet sammen på Nøstetangen. Hovedverket er de tre lysekronene i Kongsberg kirke (1759–66) og en lang serie praktpokaler med kronelokk og graverte bilder.

I nyere tid har mange fremragende kunstnere og designere arbeidet på Hadeland. På 1800-tallet laget bøhmeren Robert Gube malt dekor og utsøkt gravyr. Sverre Pettersen og Ståle Kyllingstad tegnet i mellomkrigstiden glass for Hadeland. Blant andre kunstnere kan nevnes Willy Johansson, Arne-Jon Jutrem, Herman Bongard, Severin Brørby, Gerd Slang, Gro Bergslien og Edla Freij. Benny Motzfeldt begynte sin karriere på Hadeland, og arbeidet senere som designer på Randsfjord Glassverk, før hun ble kunstnerisk leder for den lille glasshytta til Plus i Fredrikstad. 

I de senere år har mange norske glasskunstnere gjort seg sterkt bemerket, flere av dem med egne glasshytter: Ulla-Mari Brantenberg, Karen Klim, Kari Ulleberg, Maud Forsblad, Oluf Føimum og Cathrine Maske.

De viktigste norske glassverk for fremstilling av flasker og vindusglass har vært: Aas i Sandsvær (1748–64), Hurdal (1755–1895), Biri (1761–1880), Hadeland (1765–1852), Schimmelmanns Verk i Svelvik (1779–1832), Jevne i Faaberg (1792–1835), Aasnes i Namdalen (1813–80), Høvik (1855–1933), Drammen (1873–1977) og Moss (1898–1998).

  • Andersen, Rolf Simeon & Astrid Olsen: Moderne antikviteter, b. 2: Norsk glass, kunstnere og signaturer 1900-1970, 2002, isbn 82-520-3560-4, Finn boken
  • Berg, Jens W.: Hadelandsglass 1900-1950, 1996, isbn 82-7003-159-3, Finn boken
  • Berg, Jens W.: Vinglass fra Hadeland, 1999, isbn 82-7003-222-0, Finn boken
  • Brunius, Jan m.fl.: Svenskt glas, 1991, isbn 91-46-15512-0, Finn boken
  • Christiansen, G.E.: De gamle privilegerte norske glassverker og Christiania glasmagasin, 1939, 3 b., Finn boken
  • Gaustad, Randi: Skål for Norge! : Nøstetangens spennende billedverden, 1998, isbn 82-03-22294-3, Finn boken
  • Klein, Dan & W. Lloyd, red.: The history of glass, 2000 (1. utg. 1984), isbn 0-316-85451-4, Finn boken
  • Korshavn, Jan Håvar: Norske empireglass : Gjøvigs Glasværk 1807-1843, 1994, isbn 82-90323-21-2, Finn boken
  • Lie, Inger Marie: Hadelandsglass 1850-1900, 1977, isbn 82-7003-041-4, Finn boken
  • Lindeman, Thv: Norske glasværker : et bidrag til disses historie, 1928, Finn boken
  • Polak, Ada: Gammelt norsk glass, 1953, Finn boken
  • Polak, Ada: Glassboken, 1958, Finn boken
  • Polak, Ada: Gamle vinglass, 1974, isbn 82-7003-232-8, Finn boken
  • Polak, Ada: Gamle glass fra Hurdal og Gjøvik, 1992, isbn 82-7003-110-0, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

2. august 2012 skrev Erling Flem

Til fagansvarleg for Glasskunst i SNL

Gerd Slang er rette namnet, ikkje Stang .

E. Freij er kvinne, namnet er Edla Freij.

Benny Motzfeldt arbeidde òg ei tid på Randsfjord Glassverk på Jevnaker

Vennleg helsing Erling Flem

2. august 2012 skrev Georg Kjøll

Hei Erling. Takk for innspill og for at du påpeker disse feilene. Har rettet opp Slangs navn, og lagt til Freijs fornavn og opplysningen om Motzfeldt. Hennes engasjement på Randsfjord står omtalt i kunstnerens biografi hos oss, men har av en eller annen grunn ikke kommet med i denne oppføringen før nå.



Med vennlig hilsen,



Georg Kjøll

Redaktør

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.