Marina Abramović er en serbisk billedkunstner, særlig kjent for sine performance- og videoarbeider. Hun samarbeidet i mange år tett med den tyske billedkunstneren Ulay (Uwe Laysiepen) (f. 1943). Abramović anses for å være en av pionerene innen performancekunst. I likhet med Chris Burden, Carolee Schneemann, Vito Acconci, Gina Pane og Stelarc, som alle er kjent for sine banebrytende performancearbeider på 1970-tallet, kjennetegnes hennes arbeider av en vilje til å utsette egen kropp for ekstreme fysiske kraftanstrengelser for å frembringe bestemte mentale tilstander.

Sentralt for Marina Abramović sine arbeider står en utprøving av menneskekroppens grenser for smerte, kombinert med ekstrem utholdenhet, indre intensitet og fysisk engasjement. Typisk er også et ønske om å involvere og engasjere tilskuerne i arbeidene.

I performancearbeidet Rhythm O (1974) ble publikum presentert for et bord fylt med 72 gjenstander, deriblant et lommetørkle, en rose, en fjær, en pisk, barberblad, en revolver og en kule. Disse gjenstandene fikk publikum beskjed om at de kunne benytte fritt på Abramović sin kropp og at hun ville forbli passiv i seks timer. Denne performancen startet udramatisk, men utviklet seg etter hvert til å bli en farlig og ukontrollert situasjon, hvor klærne til kunstneren ble skåret av og hun ble påført kutt på kroppen.

Performancen ble til slutt avbrutt av Abramović sin assistent, etter at en person hadde plasserte en ladd revolver mot kunstnerens hode. Arbeidet var grensesprengende og synliggjorde blant annet tilskuernes passivitet og gjensidige enighet om å ikke gripe inn overfor andres handlinger, samtidig som det viste at en tydelig aggressivitet kan ligge latent under dette.

Marina Abramović har sin utdanning fra Kunstakademiet i Beograd. Hun er innkjøpt av blant annet Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Oslo, Museum of Modern Art i New York, Neue Nationalgalerie i Berlin og Musée national d’art moderne, Centre Georges Pompidou i Paris.

  • 1974: Rhythm O
  • 1976: Relation in Space (performance sammen med Ulay på Venezia-biennalen)
  • 1977: Imponderabilia (performancearbeid sammen med Ulay, Galeria communale d’arte moderna i Bologna)
  • 2005: Seven Easy Pieces
  • 2010: The Artist is Present (performancearbeid, Museum of Modern Art, New York)
  • RoseLee Goldberg, Performance Art: From Futurism to Present, Abrams, New York, 2011.
  • Amelia Jones, Body Art/Performing the Subject, University of Minnesota Press, Minneapolis 1998.
  • Rebecca Schneider, The Explicite Body in Performance, London og New York, 1997.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.