Kappadokia er et landområde i Lilleasia vest for Armenia, fra fjellet Taurus til Svartehavet. I dag omfatter Kappadokia fem tyrkiske provinser og flere mindre byer. Det fjellrike landskapet er preget av å ha vært utsatt for vulkanske utbrudd gjennom tusener av år, noe som har ført til dannelsen av porøse bergarter og underlige klipper og fjellformasjoner. Området er kjent for sine klippeboliger, underjordiske byer og kirker.

Fra 1960-tallet er det blitt foretatt omfattende utgravninger i området. Göreme nasjonalpark har siden 1985 stått på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv og er i dag et populært turistområde.

Kappadokia har vært bebodd helt fra 6000-tallet fvt. Men først på 1900-tallet fvt. dukker det opp i historien, da assyrerne opprettet en handelskoloni (karum) der. Rundt 1600 fvt. oppsto det et hettitterrike med hovedstaden Hattusa, det nåværende Boğazkale. Dette riket gikk til grunne cirka 1200 fvt.

I oldtiden lå landet ved Silkeveien, veien for handelskaravaner mellom Europa og Asia, og var derfor av interesse for erobrere fra mange land. De stadige truslene fra fremmede anses å være hovedgrunnen til at det tidlig ble bygget underjordiske rom til beskyttelse for den lokale befolkningen. Kappadokia er lite egnet til jordbruk, men var i oldtiden kjent for sine hester, sauer og handel med slaver.

På 500-tallet fvt. ble landet erobret av perserne som delte landet i to satrapier, ett langs Svartehavet som fikk navnet Pontos, og ett innlandsdistrikt som fortsatt ble kalt Kappadokia. Perserne innsatte sine egne lokale herskere, satraper. Den første vi kjenner er Ariarathes 1. Landet ble erobret av Aleksander den store og makedonerne i 322 fvt. Etter Aleksanders død ble landet styrt av selevkidene. Rundt 260 fvt. ble landet igjen selvstendig og styrt av etterkommere av Ariarathes 1.

Området ble erobret av den romerske generalen Markus Antonius i år 36 fvt. Romerne innsatte Archelaos som romersk lydkonge. Området ble omgjort til en romersk provins under keiser Tiberius. I 395 evt. ble Kappadokia en viktig del av Det østromerske rike helt frem til 1071, og et viktig sted for kristendommen. Men på 400-tallet ble landet truet av hunerne og på 500-tallet av de persiske sasanidene. Det antas at det var i denne tiden den lokale befolkningen følte behov for å søke tilflukt i klippeboliger, underjordiske huler, hus og kirker. 

På 1000-tallet kom Kappadokia under seldsjukkene og så under tyrkerne. Det hadde da funnet sted en sterk armensk innvandring. Kristendommen mistet etter hvert sin innflytelse i området, og tyrkiske bønder overtok mange av de forlatte byggverkene. 

Mye tyder på at allerede hettittene benyttet seg av muligheten til å bygge underjordiske lagerrom og huler i de porøse klippeformasjonene. Allerede hos den greske forfatteren Xenofon (cirka 430/25–355 fvt.), kan man lese at mennesker i Anatolia bygget underjordiske hus. En av grunnene kan ha vært at temperaturen i slike boliger kunne være svært mye lavere enn utenfor, noe som var velkomment i sommervarmen. De klippeboligene som er bevart i dag er imidlertid hovedsakelig fra kristen tid.

Allerede i de første århundrene av vår tidsregning var det kristne i Kappadokia. Men det var først da landet ble en del av Det østromerske rike på 400-tallet evt. at den kristne befolkningen økte i betydelig antall, og Kappadokia ble et senter for ortodoks kristendom. Det oppsto etter hvert store kristne samfunn der innbyggerne levde i klosterliknende grupper. På 600-tallet begynte en storstilt videreutvikling av kunsten å konstruere underjordiske boliger, kirker og byer i Kappadokia. Det er disse som kan besøkes i dag.

Det er hittil funnet rundt 40 underjordiske byer i Kappadokia, men ikke alle er utgravd og/eller gjort tilgjengelige for besøk av turister. De underjordiske byene besto at et nettverk av ganger, tunneler og rom og kunne ha opptil tolv etasjer. Inngangene var skjult av buskas, og nesten umulig å oppdage. De øverste rommene ble brukt som lagerrom og rom for dyrene, mens de nederste var beboelsesrom, kirker og andre fellesrom. Nøye planlagte luftsjakter, som ennå fungerer, sørget for luft gjennom alle etasjene og avtrekk for røyken fra matlagingen. Forskere er ikke enige om hvor mange mennesker som kan ha bodd i disse byene, tallene varier fra et par tusen til flere titalls tusen.

Byene var planlagt slik at befolkningen kunne leve der i flere måneder av gangen. Det var soverom, lagerrom, kjøkken, vannsisterner og toaletter. Det var kirker og plasser beregnet på begravelse av de som døde der nede.

Arkeologene har hittil funnet rester etter rundt 3000 kirker i området, både over og under jorden. De små dyptliggende kirkene er enkle og uten særlig utsmykninger, men flere av de større kirkene har fresker med bibelske motiver og vakre farger. Utsmykningenes art bidrar til å datere byggverkene, da kirker fra 700- og 800-tallet var preget av billedstriden innenfor den østromerske kirke, og derfor kun utsmykket med geometriske mønstre.

Innbyggerne i Kappadokia bygget også borger for å beskytte seg mot inntrengere. Disse ligger i eller i tilslutning til de forrevne fjellformasjonene som stikker opp av landskapet. De kan ha gitt beskyttelse til rundt 1000 mennesker hver. Flere av dem er i dag restaurert og kan besøkes.

På tross av at Kappadokia på 1400-tallet ble en del av Det osmanske rike, fortsatte området å ha en stor kristen befolkning helt frem til 1900-tallet. De siste kristne kappadokierne forlot området i årene 1922–1924 i forbindelse med befolkningsutvekslingen mellom Hellas og Tyrkia.

De stadige jordskjelvene har ført til at de underjordiske byene i dag er fraflyttet, men mange huler og rom brukes likevel som sommerboliger til beskyttelse mot heten. Mange hus har også rom både over og under jorden.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.