Lim, bindemiddel som påføres som et relativt tynt, klebende sjikt på den ene eller begge kontaktflater før delene føyes sammen. Under påføringen må limet være flytende, mens det etter sammenføyningen må avbinde, dvs. få den nødvendige fasthet og styrke.

Lim blir påført de rensede og eventuelt ruede flater med pensel, tannet sparkel, rulle, sprøytepistol, strengpistol, valseverk eller ved oppsuging eller innsprøyting i limfugen. I husholdningen brukes for det meste lim som påføres rett fra emballasjen (tube, flaske). Lim kan også brukes i form av limfolier (limfilmer). Disse legges mellom flatene, som så varmes opp og presses sammen.

Bindingen mellom lim og materiale skyldes adhesjonskreftene og eventuelt også en mekanisk forankring i ujevnheter i overflaten. Det er derfor viktig at det oppnås en tilstrekkelig intim kontakt, dvs. limet må være tilstrekkelig lettflytende, det må om nødvendig brukes press og limet må fukte materialet godt. Det siste fordrer at limets overflatespenning er mindre enn materialets. Mekaniske spenninger som kan oppstå i limfugen på grunn av at limet skrumper under avbindingen, kan også bidra til å redusere bindingsstyrken.

Enkelte lim er uorganiske, men de fleste er basert på organiske høypolymere stoffer som bindemiddel. Inntil 1930- og 1940-årene var disse mest av animalsk og vegetabilsk opprinnelse: blod- og eggalbuminlim, glutinlim (hud-, horn- og benlim), fiskelim, kaseinlim, naturharpiks-, dekstrin- og arabisk gummilim samt klistere. Enkelte av disse antas å ha vært i bruk allerede i forhistorisk tid.

Kaseinlim (trelim), arabisk gummilim (kontorlim) og klistere (tapetlim) er fremdeles i bruk, men langt de fleste moderne limtyper er basert på syntetiske polymerer (harpikser, plast og gummi) som bindemiddel. Fyllstoffer, drøyemidler, klebriggjørere m.m. er også vanlige bestanddeler av lim. Etter den måten de hovedsakelig avbinder på, kan de forskjellige limtyper inndeles i fysikalsk tørrende løsnings- og dispersjonslim, polymeriserende lim, smeltelim og herdelim.

I slike lim foreligger bindemiddelet i løsning, og avbindingen skjer hovedsakelig ved at løsemiddelet diffunderer eller damper bort. Ved våtliming blir limflatene lagt sammen mens limet ennå er vått, og dette egner seg best når materialene er porøse så løsemiddelet lett kan unnslippe. Mange av ovennevnte limtyper har vann som løsemiddel, og de egner seg derfor best for hydrofile, porøse materialer som tre, papp og papir. De brukes også som tørket limbelegg på frimerker, konvolutter, etiketter o.l., der de reaktiveres ved fukting med vann.

De såkalte «universallim» til kontor-, hobby- og husholdningsbruk er gjerne basert på syntetiske polymerer som polyvinylacetat og polyakrylater, cellulosenitrat o.l. i flyktige organiske løsemidler.

Klorkautsjuk og syklisert kautsjuk egner seg til liming av gummi til metall.

Løsningslim på gummibasis (natur-, nitril-, uretan-, kloroprengummi) kalles ofte «solusjon» og egner seg bl.a. for bøyelige materialer som skosåler og gummivarer.

Enkelte av disse lim kan fortsatt være klebrige en stund etter at det meste av løsemiddelet er fordampet og kan derfor brukes som kontaktlim og heftlim, til liming også av tette materialer (stive eller myke) som metaller, folier, laminater og gulvbelegg av plast.

En variant av heftlim er det selvklebende lim («trykkfølsomt» lim) som er permanent klebrig og ofte brukes på limbånd (tape), etiketter, konvolutter, heftplaster o.l.

De såkalte settlim påføres som en limstreng fra tube eller pistol og er beregnet på sammenføyning av flatene før løsemiddelet er fordampet, selv om materialene er tette (plast veggpaneler, gulvbelegg m.m.). Avbindingen skjer gjerne ved en kombinasjon av tørring og herding.

Dette er lim hvor bindemiddelet foreligger som en dispersjon av små partikler i en væske (som oftest vann), og avbindingen skjer ved at væsken diffunderer eller damper bort, og partiklene kleber seg sammen. Oftest er dispersjonen en lateks av syntetisk gummi eller plast. Slike lim brukes for porøse materialer som tre, tekstiler og lær.

Polyvinylacetat-dispersjonslim har nå nærmest fortrengt glutinlim som snekkerlim (sløydlim). For tette materialer blir det nå også laget dispersjonslim til bruk som kontaktlim (særlig på kloroprengummibasis) og heftlim (polyakrylater) til liming av gulvbelegg, fliser m.m.

Dette er reaksjonslim der bindemiddelet hovedsakelig foreligger i form av en monomer, og avbindingen skjer ved at denne polymeriserer.

Hos cyanakrylatlim (såkalt hurtiglim/lynlim) skjer reaksjonen på noen sekunder, idet den startes (initieres) av de små mengder fuktighet som alltid vil være til stede på flatene. De egner seg særlig til hurtig montering av små deler av metall, plast m.m.

Visse initiatorholdige metakrylatlim polymeriserer så snart det innelukkes i limfugen (luftens oksygen virker ellers som inhibitor), og slike lim kalles derfor anaerobe lim.

Det finnes også polymeriserende lim der reaksjonen startes ved påvirkning av lys med en bestemt bølgelengde (fotopolymeriserende lim).

Termoplastiske lim som ved bruk må varmes opp til smelting, og som avbinder ved størkning når de avkjøles, kalles smeltelim. De kan bestå av polyamider, etylen-vinylacetatkopolymerer, polyvinylbutyral, cellulosederivater m.fl., ofte blandet med myknere og lettsmeltelige, syntetiske harpikser. Slike lim kan også være påført på forhånd og for så å varmeaktiveres like før sammenføyningen.

Dette er lim hvor avbindingen hovedsakelig skjer ved en kjemisk herdereaksjon (se herding, 2.). Den kan foregå ved romtemperatur (kaldtherdende lim) eller ved oppvarming (varmtherdende).

De vannholdige urea-, fenol-, resorcinol- og melaminlim herder ved syretilsetning eller oppvarming, gir sterke og harde limfuger og brukes særlig til liming av tre, og som bindemiddel i sponplater, glassvattmatter, våtsterkt papir m.m. De fenolbaserte limene gir best våtstyrke.

Epoksy- og polyuretanlim er reaksjonslim (tokomponentlim) som herder når man blander to reaktive komponenter. De er meget gode for metaller, glass, forskjellige plasttyper m.m. Typisk for epoksy og polyuretanlim er at de har en relativt lav kontraksjon under herdingen og derved gir spenninsgfrie og sterke limfuger.

Umettet polyesterlim herder ved tilsetning av en initiator som gir en kombinert polymerisasjon og herdereaksjon.

Alle de nevnte herdelim, eventuelt kombinert innbyrdes eller modifisert med termoplaster, kan gi meget sterke bindinger. For å øke slagfastheten hos de sprøeste limtypene kan findelte gummipartikler blandes inn. Til herdelimene hører også silikonlim, som herder ved reaksjon med fuktigheten i luften. I motsetning til de fleste andre mer termoplastiske lim, er herdelimene ikke utsatt for siging ved langtidsbelastning eller oppvarming.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.