kommentar (journalistisk sjanger)

Kommentarsjangeren har altså tre særlige kjennetegn:

• Det er en journalistisk tekst som kommenterer saker i nyhetsbildet.
• Journalisten bruker sin egen stemme istedenfor å sitere kilder.
• Journalisten kan argumentere åpent for et standpunkt.

Det som gjør kommentaren til journalistikk, er metoden til skribenten og formålet med teksten. På samme måte som i nyhetsjournalistikken gjør journalisten ofte grundig research og vurderer systematisk og kritisk hva som er relevante fakta og argumenter. Formålet er å bidra til den offentlige samtalen om aktuelle spørsmål, enten journalisten forsøker å provosere, inspirere eller forklare sammenhenger. Det er også et sjangerkrav at skribenten er ansatt som journalist i redaksjonen eller som fast spaltist. Dette skiller kommentaren fra innsendte bidrag som kronikker og debattinnlegg. Likevel er det den enkelte journalisten, ikke redaksjonen, som står ansvarlig for meningene i kommentaren. Slik skiller kommentaren seg fra lederartikkelen.

Siden kommentaren er en journalistisk sjanger, er den underlagt Vær varsom-plakaten og Redaktørplakaten. Det innebærer blant annet at faktiske opplysninger må være korrekte, og at journalisten ikke kan fremsette sterke beskyldninger av faktisk art om navngitte aktører uten at disse får forsvare seg i samme tekst.

Kommentaren har som regel en innledning, en hoveddel og en poengtert avslutning. Den avviker dermed fra nyhetsjournalistikkens prinsipp om å fortelle det viktigste først, og bygger isteden opp et sammenhengende resonnement med en klar konklusjon.

Stil og lengde vil variere med tematikk og medium. Noen kommentatorer bruker en mer personlig stil enn vi kjenner fra nyhetsjournalistikken, med flere ladde ord og en rikere bruk av retoriske troper og figurer, slik som allusjoner, metaforer og anaforer. Enkelte kommentarer kan være så korte og humoristiske at de nærmer seg petiten som sjanger, mens andre kan være så omfattende og ta så lite stilling at de nærmer seg sjangeren bakgrunnsartikkel.

Visuelt er kommentaren ofte ledsaget av en karikaturtegning, særlig i papiravisene.

Tradisjonelt er kommentaren en skriftlig sjanger, men kommentarjournalister ytrer seg også i tv, radio, podkast og videoinnslag på nettaviser. Mange slike innslag er utformet som intervjuer, der en nyhetsjournalist spør og kommentarjournalisten svarer. I podkaster som Giæver og gjengen (VG), Aftenpodden (Aftenposten) og Nokon må gå (Bergens Tidende) kan kommentatorene diskutere med hverandre i løsere former. Andre audiovisuelle innslag vil være mer selvstendige monologer fra journalisten. Særlig de sistnevnte kan regnes til kommentarsjangeren.

Det moderne nyhetsbildet kan oppleves som fragmentert, der hver enkelt nyhetstekst bidrar med en liten brikke i et stort puslespill. En god kommentar kan da hjelpe publikum til å se de store linjene ved å peke på årsakssammenhenger og konsekvenser. Kommentaren kan dermed gi en innsikt som ikke er mulig innenfor rammene av en enkelt nyhetsartikkel.

Siden nyheter og kommentarer ofte omtaler de samme hendelsene og temaene, er det vanlig at nyhetsjournalister ikke får skrive kommentarer, og motsatt. På den måten søker redaksjonene å ivareta integriteten til journalistene. I mindre redaksjoner kan det likevel være vanskelig å overholde dette prinsippet.

Kommentarjournalister blir ofte mer profilerte enn nyhetsjournalister, i og med at de fremmer sine egne meninger. Noen eksempler er Marie Simonsen i Dagbladet, Harald Stanghelle i Aftenposten, Tone Sofie Aglen i VG og Hege Ulstein i Dagsavisen. Medieforskere har vist at mange redaksjoner bevisst bruker kommentatorene sine som en del av merkevarebyggingen. I noen tilfeller blir kommentatorens navn en merkevare i seg selv.

Dette gir kommentatorene stor makt i medielandskapet. Flere studier peker dessuten mot at meningsstoff får stadig mer plass i journalistikken. Derfor stiller politikere, forskere og andre samfunnsdebattanter jevnlig spørsmål om kommentarjournalistene forvalter makten sin på en god måte. Noen sentrale spørsmål er om kommentatorene balanserer godt nok mellom å analysere det politiske spillet og å drøfte de politiske sakene, og om de er selvstendige nok i vurderingene sine eller isteden løper i flokk.

Kommentaren er en av de eldste sjangrene i norske medier. Form og innhold har variert gjennom historien, men helt tilbake til innføringen av trykkefriheten i 1814 har avisene publisert tekster som uttrykker journalistens oppriktige mening eller analyse. Meningsstoff fantes også før dette, men skribentene måtte da unngå å snakke makta åpent imot.

Fra 1880-årene av ble kommentaren svært viktig for avisenes identitet. Dette henger sammen med at avisene ble talerør for bestemte politiske partier. Sportsstoff, og dermed sportskommentarer, fikk sitt inntog etter første verdenskrig.

Skillet mellom nyhetsstoff og kommentarer har gradvis blitt klarere i norsk presse. Vær varsom-plakaten ble innført i 1936, i første omgang for å regulere den spekulative kriminaljournalistikken. Fra 1956 innførte plakaten et prinsipielt skille mellom nyhet og kommentar. Da partipressen begynte å avvikles fra 1970-tallet av, ble nyhetsjournalistikken gradvis mer preget av et ideal om pressens samfunnsoppdrag, der journalistikken blant annet skulle slå ned på maktmisbruk uavhengig av partifarge. Dermed har nyhetsjournalistikken utviklet en metode og en stil som skal holde journalistens mening utenfor. Det er likevel en stor diskusjon i fagmiljøene om hvor nøytral nyhetsjournalistikken er og kan være sammenliknet med kommentarjournalistikken.

• journalistikk
• sjanger
• Vær varsom-plakaten
• kronikk

• Vær varsom-plakaten
• Redaktørplakaten
• I 2014 kom Pressens faglige utvalg med en uttalelse i en klagesak der de konkluderer med at en avis brøt god presseskikk da en av deres kommentatorer kom med sterke beskyldninger uten å sikre samtidig imøtegåelse fra den som ble beskyldt.
• I 2008 skrev Audun Lysbakken (den gang nestleder av SV) og Thorbjørn Røe Isacksen (den gang leder i Unge Høyre og politisk redaktør i Minerva) en kronikk der de kritiserte kommentatorene for å være overfladiske, for å mangle relevans, for å jage skandaler og for å løpe i flokk.

Eide, M., Hjeltnes, G, Ottosen, R. og Flo, I. (Red.) (2010). Norsk presses historie 1660-2010, bind 1–4. Universitetsforlaget.

Mathisen, B. R. & Morlandstø, L. (2016). Kommentaren – en sjanger i endring. Fagbokforlaget.

Roksvold, T. (Red.) (1997). Avissjangrer over tid. Institutt for journalistikk.