dokumentarfotografi

De første motivene for dokumentarfotografiet var landskap, arkitektur og monumenter, og dette ble utløst av kolonimaktenes behov for å ha oversikt over sine landområder. Mellom slutten av 1850-tallet og ut 1870-tallet var britiske fotografer spesielt aktive med å registrere områdene i det britiske samvelde. Fotografen Francis Frith (1822–1898) arbeidet i Egypt og Lilleasia, Samuel Bourne (1834–1912) fotograferte over hele India, John Thompson (1837–1921) dokumenterte liv og landskap i Kina, og den franske fotografen Maxime Du Camp (1822–1894) registrerte landskap og monumenter i Egypt sammen med landsmannen Gustave Flaubert (1821–1880).

Også vesteuropeisk landskap ble fotografert, ofte av patriotiske grunner, men også fordi bilder fra eksotiske steder var salgbare. Viktige britiske fotografer som Roger Fenton (1819–1869) arbeidet i England og Wales, Charles Clifford (1820–1863) arbeidet i Spania, Robert Macpherson (1814–1872) fotograferte Roma og George Washington Wilson (1823–1893) fotograferte Skottland. Den franske fotografen Adolphe Braun (1812–1877) dokumenterte området rundt hjembyen Alsace, og tyskeren Herman Krone (1827–1916) og italienerne Giacchino Altobelli og Carlo Ponti (1823–1893) var opptatt av å formidle skjønnheten i sine respektive regionale landskaper.

Bestemte historiske bygninger ble fotografert med flere formål for øyet: å tilfredsstille den antikvariske nysgjerrigheten, å gi informasjon for restaureringsformål og å gi kunstnere grunnlag for malerier og for å utføre bevaringsarbeid. Oppdragene for slik dokumentarfotografering ble bestilt av både offentlige myndigheter og private. I Vest-Europa og USA ble byggingen av infrastruktur under den industrielle revolusjon, fra broer og jernbane til offentlige bygninger og monumenter, dokumentert. Philip Henry Delamotte (1821–1889) ble ansatt for å dokumentere byggingen av Crystal Palace i London på 1850-tallet, og Robert Howlett (1831–1858) fotograferte byggingen av dampskipet DS Great Eastern, som var verdens største fartøy da det ble sjøsatt i 1858. På 1850-tallet ga den franske regjeringen flere fotografer i oppdrag å dokumentere landets historiske bygninger.

Etter den amerikanske borgerkrigen tok myndighetene og jernbaneselskapene i bruk fotografer for å konstatere mineralforekomster og andre forhold som kunne være bestemmende for bosetting. William Henry Jackson (1843–1942) og Carleton Watkins (1829–1916) formidlet den utemmede følelsen i landskapet, og Jacksons fotografier fra Grand Canyon og Yellowstone River hadde betydning for etableringen av Yellowstone National Park.

I denne perioden var det vanligvis europeiske fotografer som dokumenterte landskapet,. Et par unntak var kineseren Lai Afong (ca. 1839–1890) og brasilianeren Marc Ferrez (1843–1923).

I Sverige fotograferte Carolina Charlotta Mariane von Düben (1828–1915) samene i Lappland for sin mann Gustaf von Dübens storverk Om Lappland och lapparne, företrädesvis de svenske fra 1873. Bildene ble benyttet som underlag for tresnitt og litografier i boken. Lotten von Düben var en av de første som fotograferte svenske fjell og fosser, men fungerte ikke som fotograf ut over reisene til Lappland.

Knud Knudsen (1832–1915) var en pioner innen norsk landskaps- og turistfotografi. Han er kjent for sine bilder av storslagne landskaper, særlig av vestlandsnatur, fjell og dalfører. Det var mange utenlandske fotografer blant pionerene, men Knudsen var den eneste av dem som var oppvokst i vestlandsnaturen og med jordbrukskulturen. Knudsen var virksom fra 1864 til 1900 og etterlot seg et arkiv på mer enn 8000 glassnegativer.

Sosialdokumentaren oppsto fordi fotografiet har en kraft til å informere og overbevise. Den henter sine temaer fra sosiale forhold, særlig fra de lavere klassers liv med formål å vekke forståelse for deres stilling i samfunnet.

Opprinnelsen til sjangeren kan spores tilbake til Henry Mayhews (1812–1887) sosiale studie London Labor and the London Poor fra 1851, illustrert med tegninger kopiert fra daguerrotypier. Den irske filantropen Thomas John Barnardo (1845–1905) fotograferte hjemløse barn i London for å samle inn penger og vekke sympati. Han etablerte et barnehjem i 1866 som fortsatt er i drift, og som ligger i Barkingside i London under navnet Barnardo's. Thomas Annan (1829–1887) dokumenterte i 1877 behovet for nye boliger til de arbeidsledige fattige i Edinburgh og konsentrerte bildene rundt kloakken og de forfalne bygningene. Med tiden har fotografiene hans blitt mer kjent for sin kunstneriske utførelse enn formålet de opprinnelig ble tatt for, og de er nå verdifulle samlerobjekter.

Politireporteren Jacob Riis (1849–1914) var født i Ribe i Danmark, men brukte fire år på å dokumentere livet i slummen i New York på 1880-tallet. Han og amerikaneren Lewis Hine (1874–1940) regnes som de første egentlige dokumentarfotografene. De blottstilte sosiale forhold og medvirket til at en rekke reformer ble gjennomført.

Anders Beer Wilse (1865–1949) var pioner på landskapsfotografering i Norge. Etter noen år som jernbaneingeniør, karttegner og fotograf i USA vendte han tilbake til hjemlandet. Han ble en foregangsmann når det gjaldt den fotografiske utnyttelsen av vinterlandskapet, og han etterlot seg en rikholdig dokumentasjon av alle sider av norsk natur og samfunnsliv i en samling på over 200 000 bilder.

I 1888 ble tidsskriftet National Geographic opprettet, et magasin som fortsatt publiserer fotografiske beretninger om kulturer fra hele verden.

Enklere og lettere kameraer gjorde det mulig å bringe dem med over alt og dermed dokumentere forhold fra alle verdenshjørner, slik at politikere og beslutningstakere kunne se med egne øyne. Kodak Brownie ble introdusert i 1900 og gjorde fotografering til allemannseie. Alice Seely Harris brukte et slikt rullefilmkamera til sin dokumentasjon av forholdene i Kongo, men det var først ved lanseringen av det første Leica-kameraet i 1924 at både dokumentarfotografer og fotojournalister fikk et profesjonelt og pålitelig verktøy å arbeide med. Konstruktøren Oskar Barnack (1879–1936) fotograferte verdens første reportasje med et 35-mm kamera da han i 1920 dokumenterte flommen i Wetzlar med prototypen, kjent som ur-Leicaen. Denne mobiliteten har fått uvurderlig betydning for dokumentarfotografi, og med introduksjonen av mobilkameraet har ethvert menneske mulighet til å dokumentere hendelser de er vitne til og spre dem på sosiale medier.

Alice Seeley Harris var en misjonær og politisk aktivist fra Somerset i England som fotograferte grusomheter som vold, drap og slaveri belgierne gjorde mot lokalbefolkningen i Kongo. Bildene hennes påvirket verdensopinionen og satte den belgiske kongen Leopold 2 under sterkt press. Territoriet hadde til da vært kongens eiendom, men han måtte overdra landet og en lukrativ gummiproduksjon til staten Belgia.

• Anna Riwkin-Brick var en russiskfødt svensk fotograf som huskes for sine bøker med bilder av barn i ulike land, blant annet Palestina og Israel. Hun samarbeidet med Astrid Lindgren, som skrev tekster til flere av fotobøkene, blant annet Randi bor i Norge, som utkom i 1966.
• Den svenske fotografen Stig Torsten Karlson (1930–2015) har utgitt en rekke bøker der han dokumenterer svensk dagligliv, som Rumpan har gått fra tømmerfløtingen i Lille Lule älv.
• Den danske fotografen Jacob Holdt reiste gjennom de fattigste delene av USA fra 1971 til 1975 og utga boken Amerikanske bilder. Boken fikk stor oppmerksomhet og ble solgt i flere millioner eksemplarer verden over.
• Lars Erland Tunbjörk fikk sitt gjennombrudd i den sosialdemokratisk avisen StockholmsTidningen, som i 1981 satset sterkt på bilder og tidvis presenterte tykke bildebilag, noe som var oppsiktsvekkende i svensk dagspresse på det tidspunktet. Tunbjörk er mest kjent for sine kjappe snapshots på gaten der det like ofte er et surrealistisk innslag som et humoristisk.
• Karina Jensen (1963–1998), fotograf i Aftenposten, dokumenterte kvinner fra alle samfunnslag i boken Mor Russlands døtre, der Bente Riise og Isak Rogde var forfattere. For bildet «Prevensjon på russisk», som viser en ung kvinne som stiger ned fra operasjonsbordet på en abortklinikk, fikk hun premien for Årets bilde.
• Julie Edel Hardenberg (1971–) har fotografert den befolkningsmessige og kulturelle mangfoldighet i det grønlandske samfunnet i boken Nipaatsumik assigiinngisitarneq (Den stille mangfoldighet).

• fotografi

• Norsk dokumentarfotografi i dag, Forlaget Press, 2009
• The National Geographic Society: 100 Years of Adventure and Discovery, 1987