dokumentarfotografi

Dokumentarfotografi skildrer virkeligheten med autentiske personer, miljøer og hendelser. Tradisjonelt har dokumentarfotografiet vært i svart-hvitt med nøkernt formspråk, men i dag er det vanligvis farger og mer subjektivt enn tidligere. Dokumentarfotografering skiller seg fra fotojournalistikk ved i mindre grad å være påvirket av nærheten til nyhetsmediene.
Av /Reuters/Scanpix.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Dokumentarfotografi er bilder som skildrer virkeligheten med autentiske personer, miljøer og hendelser. En markant gren av det dokumentariske fotografiet utgjøres av fotoreportasjen, der fotografen eller fotojournalisten etter journalistiske prinsipper tar sikte på å formidle historier med bilder for et større publikum.

Et dokumentarfotografi kan likevel ikke være en ren objektiv beskrivelse av virkeligheten fordi fotografens subjektive vilje alltid vil finnes i bakgrunnen. Fotografens ståsted, intensjon, valg av fotografiske teknikker som for eksempel eksponeringsøyeblikk, bruk av brennvidde og valg av komposisjon og formspråk påvirker det ferdige resultatet.

Tradisjonelt har dokumentarfotografiet vært forbundet med svart-hvittbilder og et ofte rent og nøkernt formspråk, mens det i dag stort sett er i farger og har blitt mer subjektivt enn tidligere. Generelt skiller dokumentarfotografering seg fra fotojournalistikk ved i mindre grad å være påvirket av nærheten til nyhetsmediene og behovet for å underholde seerne eller lesere og er ofte mer langsiktige prosjekter.

Historie

De første motivene for dokumentarfotografiet var landskap, arkitektur og monumenter, og ble utløst av kolonimaktenes behov for å ha oversikt over sine landområder. Mellom slutten av 1850-tallet og ut 1870-tallet var britiske fotografer spesielt aktive med å registrere områdene i det britiske samvelde. Fotografen Francis Frith (1822-1898) arbeidet i Egypt og Lilleasia, Samuel Bourne (1834-1912) fotograferte over hele India, John Thompson (1837-1921) dokumenterte liv og landskap i Kina og den franske fotografen Maxime Du Camp (1822-1894) registrerte landskap og monumenter i Egypt sammen med landsmannen Gustave Flaubert (1821-1880).

Også Vesteuropeisk landskap ble fotografert, ofte av patriotiske grunner, men også fordi bilder fra eksotiske steder var salgbare. Viktige britiske fotografer som Roger Fenton (1819-1869) arbeidet i England og Wales, Charles Clifford (1820-1863) arbeidet i Spania, Robert Macpherson (1814-1872) fotograferte Roma og George Washington Wilson (1823-1893) fotograferte Skottland. Den franske fotografen Adolphe Braun (1812-1877) dokumenterte området rundt hjembyen Alsace, og tyskeren Herman Krone (1827-1916) og italienerne Giacchino Altobelli og Carlo Ponti (1823-1893) var opptatt av å formidle skjønnheten i sine respektive regionale landskap.

Bestemte historiske bygninger ble fotografert med flere formål for øyet: Å døyve den antikvariske nysgjerrigheten, å gi informasjon for restaureringsformål, å gi kunstnere grunnlag for malerier og for å utføre bevaringsarbeid. Oppdragene for slik dokumentarfotografering ble bestilt av både offentlige myndigheter og private. I Vesteuropa og USA ble byggingen av infrastruktur under den industrielle revolusjon, fra broer og jernbane til offentlige bygninger og monumenter. Philip Henry Delamotte (1821-1889) ble ansatt for å dokumentere byggingen av Crystal Palace i London på 1850-tallet og Robert Howlett (1831-1858) fotograferte byggingen av dampskipet DS Great Eastern som var verdens største fartøy da det ble sjøsatt i 1858. På 1850-tallet ga den franske regjeringen flere fotografer i oppdrag å dokumenter landets historiske bygninger.

Etter Den amerikanske borgerkrigen tok myndighetene og jernbaneselskapene i bruk fotografer for å konstatere mineralforekomster og andre forhold som kunne være bestemmende for bosetting. William Henry Jackson (1843-1942) og Carleton Watkins (1829-1916) formidlet den utemmede følelsen i landskapet og Jacksons fotografier fra Grand Canyon og Yellowstone River hadde betydning for etableringen av Yellowstone National Park.

I denne perioden var det vanligvis europeiske fotografer som dokumenterte landskapet, et par unntak var kineseren Lai Afong (ca 1839-1890 og brasilianeren Marc Ferrez (1843-1923).

I Sverige fotograferte Carolina Charlotta Mariane von Düben (1828-1915) samene i Lappland til sin mann Gustaf von Dübens storverk «Om Lappland och lapparne, företrädesvis de svenske» fra 1873. Bildene ble benyttet som underlag for tresnitt og litografier i boken. Lotten von Düben var en av de første som fotograferte svenske fjell og fosser, men fungerte ikke som fotograf ut over reisene til Lappland.

Knud Knudsen (1832-1915) var en pioner innen norsk landskaps- og turistfotografi og er kjent for sine bilder av storslagne landskaper, særlig av vestlandsnatur, fjell og dalfører. Det var mange utenlandske fotografer blant pionerene, men Knudsen var den eneste av dem som var oppvokst i vestlandsnaturen og med jordbrukskulturen. Knudsen var virksom fra 1864 til 1900 og etterlot seg et arkiv på mer enn 8000 glassnegativer.

Sosialdokumentar

«Bandittrede» ved Mulberry Street i London, fotografert i 1888.
Av .

Sosialdokumentaren oppsto fordi fotografiet har en kraft til å informere og overbevise, og henter sine temaer fra sosiale forhold, særlig fra de lavere klassers liv med formål å vekke forståelse for deres stilling i samfunnet.

Opprinnelsen til sjangeren kan spores tilbake til Henry Mayhews (1812-1887) sosiale studie «London Labor and the London Poor» fra 1851 og som var illustrert med tegninger kopiert fra daguerrotypier. Den irske filantropen Thomas John Barnardo (1845-1905) fotograferte hjemløse barn i London for å samle inn penger og vekke sympati. Han etablerte et barnehjem i 1866 som fortsatt er i drift, og ligger i Barkingside i London under navnet Barnardo's. Thomas Annan (1829-1887) dokumenterte i 1877 behovet for nye boliger til de arbeidsledige fattige i Edinburgh og konsentrerte bildene rundt kloakken og de forfalne bygningene. Med tiden har fotografiene hans blitt mer kjent for sin kunsteriske utførelse enn formålet de opprinnelig ble tatt for og er nå verdifulle samlerobjekter.

Politireporteren Jacob Riis (1849-1914) var født i Ribe i Danmark, men brukte fire år på å dokumentere livet i slummen i New York på 1880-tallet. Sammen med amerikaneren Lewis Hine (1874-1940) regnes Riis som de første egentlige dokumentarfotografene, de blottstilte sosiale forhold og medvirket til at en rekke reformer ble gjennomført.

Anders Beer Wilse (1865-1949) var pioner på landskapsfotografering i Norge og etter noen år jernbaneingeniør, karttegner og fotograf i USA vendte han tilbake til hjemlandet. Han ble en foregangsmann når det gjaldt den fotografiske utnyttelsen av vinterlandskapet og etterlot seg en rikholdig dokumentasjon av alle sider av norsk natur og samfunnsliv i en samling på over 200 000 bilder.

I 1888 ble tidsskriftet National Geographic opprettet, et magasin som fortsatt publiserer fotografiske beretninger om kulturer fra hele verden. Magasinet kom selv til å forårsake den første skandalen innen digital fotografering da det i 1982 flyttet en pyramide i Egypt nærmere en annen for å få motivet til å passe høydeformatet magasinet har, og ikke breddeformatet på originalbildet.

Dokumentarfotografi i nyere tid

Flommen i Wetzlar fotografert i 1920 med prototypen til Leica-kameraet.
Av .
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Enklere og lettere kameraer gjorde det mulig å bringe dem med over alt og dermed dokumentere forhold fra alle verdenshjørner slik at politikere og beslutningstakere kunne se med egne øyne. Kodak Brownie ble introdusert i 1900 og gjorde fotografering til allemannseie. Alice Seely Harris brukte et slikt rullefilmkamera til sin dokumentasjon av forholdene i Kongo, men det var først ved lanseringen av det første Leica-kameraet i 1924 at både dokumentarfotografer og fotojournalister fikk et profesjonelt og pålitelig verktøy å arbeide med. Konstruktøren Oskar Barnack (1879-1936) fotograferte verdens første reportasje med et 35-mm kamera da han i 1920 dokumenterte flommen i Wetzlar med prototypen, kjent som ur-Leicaen. Denne mobiliteten har fått uvurderlig betydning for dokumentarfotografi, og med introdusjonen av mobilkameraet har enhvert menneske mulighet til å dokumentere hendelser de er vitne til og spre dem på sosiale medier.

Alice Seely Harris (1870-1970) var en misjonær og politisk aktivist fra Somerset i England som fotograferte grusomher som vold, drap og slaveri belgierne gjorde mot lokalbefolkningen i Kongo, og bildene hennes påvirket verdensopinionen og satte den belgiske kongen Leopold 2 under sterkt press. Territoriet hadde til da vært kongens eiendom, men han måtte overdra landet og en lukrativ gummiproduksjon til staten Belgia.

Skandinaviske dokumentarfotografer

  • Anna Riwkin-Brick (1908-1970) var en russiskfødt svensk fotograf som huskes for sine bøker med bilder av barn i ulike land, blant annet Palestina og Israel. Hun samarbeidet med Astrid Lindgren som skrev tekster til flere av fotobøkene, blant annet «Randi bor i Norge» som utkom i 1966.
  • Den svenske fotografen Stig Torsten Karlson (1930-) har utgitt en rekke bøker der han dokumenterer svensk dagligliv, som «Rumpan har gått» fra tømmerfløtingen i Lille Lule älv.
  • Den danske fotografen Jacob Holdt (1947-) reiste gjennom de fattigste delene av USA fra 1971 til 1975 og utga boken «Amerikanske bilder». Boken fikk stor oppmerksomhetn og ble solgt i flere millioner eksemplarer verden over.
  • Lars Erland Tunbjörk (1956-2015) fikk sitt gjennombrudd i den sosialdemokratisk avisen StockholmsTidningen som i 1981 satset sterkt på bilder og tidvis presenterte tykke bildebilag, hvilket var oppsiktsvekkende i svensk dagspresse på det tidspunktet. Tunbjörk er mest kjent for sine kjappe snapshots på gaten der det like ofte er et surrealistisk innslag som et humoristisk.
  • Fotograf i Aftenposten, Karina Jensen (1963-1998) dokumenterte kvinner fra alle samfunnslag og i alle andre i boken «Mor Russlands døtre», der Bente Riise og Trond Idås var forfattere. For bildet «Prevensjon på russisk» som viser en ung kvinne som stiger ned fra operasjonsbordet på en abortklinikk fikk hun premien for Årets bilde.
  • Julie Edel Hardenberg (1971-) har fotografert den befolkningsmessige og kulturelle mangfoldighet i det grønlandske samfunnet i boken «Nipaatsumik assigiinngisitarneq» (Den stille mangfoldighet).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Norsk dokumentarfotografi i dag, Forlaget Press, 2009
  • The National Geographic Society: 100 Years of Adventure and Discovery, 1987

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg