Sør-Trøndelagsbunaden har liv i brokadestoff og forkle i damask.
Damask er et vevd, mønstret stoff. Mønsteret dannes ved at overflaten vekselsvis består av det som vanligvis er rettsiden – den blanke flaten – og den matte, vanligvis vrangsiden av stoffet.
Mønster som er vevet i en kombinasjon av rennings- og innslagssateng, vil tre frem på en matt bakgrunn. Satengbinding vevet med et glansfullt garn, slik som lin og mercerisert bomull, får fram mønsteret tydelig, selv i helt hvite stoffer.
Damask blir gjerne forbundet med fine, hvite linduker. I vår tid blir også mercerisert, farget bomull brukt til duker og innredningstekstiler. Damask i ull til bunad er som regel farget, enten ensfargete eller med ulike farger på trådene som går på langs (renning) og trådene som går på tvers (innslag) og andre fargeeffekter.
Systematisert opplæring i damaskveving kom til Norge i første halvdel av 1800-tallet. Veverfamilien Ekenmark fra Sverige utga i årene 1820–1848 flere lærebøker og mønsterbøker i damaskveving. En av de første lærebøkene ble oversatt til norsk i 1835. Det ble holdt kurs i damaskveving i den såkalte Ekenmarkske vevemetode, som gikk ut på å bruke dragrustning for å få fram varierte mønstre i vevnaden. Vanlige vevstoler ble utbedret med dragrustning for å kunne veve mønstrede stoffer på en enkel og tidsbesparende måte. Dette ble særlig viktig for vevere på landsbygda i Norge på 1800-tallet som del av husflidsnæringen.
Mønster til damask som er vevd i dragrustning, kjennetegnes ved at konturene rundt mønsterfigurene er taggete og består av små ruter. Hver mønsterrute er koblet til en snor i dragrustningen og har like mange tråder som en rapport i bindemønsteret. I en femskaftet sateng vil dette tilsvare fem renningstråder.
Til sammenligning har damaskmønstre vevd i jacquardvev, rene konturer og kan være svært detaljrike. En jacquardvev har individuell trådstyring, det vil si at hver renningstråd kan løftes enkeltvis.
Opprinnelig var damask et mønstervevet silkestoff eksportert fra Damaskus i Syria. Teknikken er kjent fra silkeveveriene i Frankrike og Italia på 1400-tallet, men ble etter hvert også vanlig vevteknikk blant flamske linvevere som på tidlig 1500-tallet vevde linduker og servietter med figur- og blomstermotiver. Damaskveving kom til Stockholm på 1700-tallet.
Detalj av framside på damaskløper vevd i dragrustning
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.