bomullens historie

Indisk bomull ble eksportert til havnene rundt Rødehavet og Egypt i det første århundret evt. Handelen som forbandt Nord-Afrika og vestkysten av India, blomstret på 1000- og 1100-tallet, og indiske tekstiler ble kjøpt og brukt av vanlige forbrukere.

På 1300-tallet hadde India utviklet et omfattende system med produksjon av et mangfold bomullstekstiler for markedet rundt det indiske hav og Kina. Både handel og produksjon var svært desentralisert. Det ble ikke eksport fra noe senter, men fra småbønder som dyrket og spant, eventuelt også vevet og farget, via et stort antall produsenter, mellommenn og foredlere. Fra 1100- til 1600-tallet ble det solgt store mengder luksuriøse og hverdagslige indiske tekstiler.

Produksjonen hadde en geografisk spesialisering med landsbyer som solgte ulike kvaliteter, farger og teknikker for bestemte markeder. Noen av disse hadde produsert for internasjonale markeder siden antikken. Det ble handlet via land og sjø til Indonesia og Japan i øst og Saudi-Arabia, Etiopia, Egypt og Vest-Afrika i vest.

Den kinesiske bomullsindustrien vokste gjennom statlig støtte på 1200-tallet. På 1600-tallet kan den ha vært like stor som den indiske. Bomullstekstiler var den største nasjonale varen etter mat, og godt foran silke, salt og te. Bomullsproduksjonen var for det kinesiske folket, hæren og hoffet. Dermed kunne mer av de kostbare silkestoffene reserveres for eksport.

Dagens Syria utviklet bomullsindustri i middelalderen, med Aleppo som senter for kopier av indiske tekstiler. Bomullstekstilproduksjonen vokste under det osmanske styret. Da den egyptiske bomullsindustrien etterhvert vokste, var denne avhengig av import fra Syria. Kairo ble et senter for produksjon av blandinger av bomull og lin (fustian) som ble solgt til Rødehavet, Afrika sør for Sahara og Europa.

Bomullstekstilproduksjon dukket først opp i Spania gjennom maurisk påvirkning på 800- og 900-tallet. På midten av 1100-tallet ble Nord-Italia et senter med produksjon av stoffer som etterlignet importert fra Syria og Palestina. De norditalienske byene ble senter for produksjon av fustian. Europeisk spunnet bomull var fremdeles ikke god nok for renning, som ble satt opp med lin.

Et viktig fortrinn for den indiske tekstilproduksjonen var etterbehandlingene med de rikt utviklede teknikkene for farging, maling og trykk som muliggjorde rikt dekorterte tekstiler selv på enkel toskaft vev. En enkel vev var nok for å ta del i produksjonen som forble desentralisert og husholdsbasert, ikke bare i råvareproduksjon, men også spinning og veving.

De kjemiske forutsetningene for farging med beising, og bruken av voks i batikk, var kjent i India så tidlig som andre årtusen fvt. Kunnskap om fargestoffene utviklet seg også tidlig, med blå og svart fra indigo, rød fra gurkemeie og mangobark. Teknikker innen tretrykk, maling og ikat dannet grunnlag for en rikt utviklet mønstringstradisjon. Stoffer med tretrykk ble kjent som chintzes, fra ordet chit, som betyr trykking.

Teknikker for fargemønster på enkle bomullsstoffer spredte seg fra Nord-India og Persia både østover og vestover til resten av Asia og skapte lokale spesialiteter, men spredte seg ikke til Afrika eller Europa før 1600-tallet. Da bomull ble populært i Europa på 1700-tallet var det gjennom stoffer der både teknikkene og mønstrene var orientalske, og ikke gjennom stoffer mønstret med vevteknikker som har lange tradisjoner i Europa.

Produsenter i India hadde eksportert bomull over lang tid og tilpasset produksjonen til ulike markeders etterspørsel. Tilgang på fargestoffer og sitroner og liknende var avgjørende for den lokale spesialiseringen. Fra sørøst-Asia kom dobbelt ikat (patola) og både ekte og enklere kopier i blokktrykk ble produsert. Fremmede mønster ble kombinert med indiske slik at mønstrene stadig ble utviklet. Det fantes markeder dominert av striper på Afrikas vestkyst og for indigoblå tekstiler i Angola.

I Kina ble bomull også brukt til vatterte stoffer. Slike stoffer be særlig brukt i de kalde nordlige provinsene. Indisk bomull hadde allerede blitt eksport til Kina i det første årtusen evt., og spesielt rikt fargede og glansede silkeimitasjoner var etterspurt.

Trykte indiske stoffer, kalikoer, ble en handelsvare rundt Middelhavet på i slutten av middelalderen. Kjøpmenn fra Venezia og Genova handlet med Asia via mellommenn til det østlige Middelhavet. Bomullsindustri utviklet seg i Sør-Europa med fustian og andre blandingstekstiler. Kvaliteten på spinningen i Europa var ikke god nok for å produsere renning.

Før de europeiske østindiske handelsselskapene økte importen fra India, forble de europeiske markedene fjerne og bomull en lite brukt fiber i Europa. De europeiske østindiske selskapene ble viktige for å utvikle kunnskap om produkter og markeder i Europa. Dette skjedde til tross for at luksusforbud og importrestriksjoner i Europa på 1600-tallet forsøkte å stoppe importen av indiske bomullsstoffer.

På 1600-tallet ble asiatiske tekstiler først og fremst brukt til interiørtekstiler, og først på slutten av århundret økte interessen for bomullsbekledning. Da ble den en viktig forutsetning for billigere, men også svakere klær. Klær kunne skiftes raskere ut, og dermed økte motens betydning. De dyrere stoffene, spesielt silke, men også ull, gjorde mote eksklusivt for den økonomiske eliten. Fargerike bomullstrykk som etterlignet kostbare stoffer til en brøkdel av prisen, endret klesforbruket med varig virkning.

Tidlig europeisk hånd- og maskinspinning kunne ikke produsere tynt og sterkt bomullsgarn. Det var mye eksperimentering som svar på dette problemet på 1700-tallet. Målet var å spinne jevn og sterk nok bomullstråd i Europa og dermed kunne konkurrere med India. Dette kan sees som en start på en serie med tekniske innovasjoner som fikk stor betydning for Europas senere dominans: den flyvende skyttelen i 1733, Spinning Jenny i 1765, den mekaniske vevstolen i 1784 og ny rensemaskin for bomull i 1792.

Europa hadde liten ekspertise i spinning, veving og etterbehandling av bomullstøy før 1500, men suksess med ull, lin og til og til en viss grad silkeproduksjon. Når Europa senere tok en ledende stilling, var det på grunn av ressurser fra andre kontinenter som de hadde fått gjennom politisk og militær makt, plyndring og handel samt systematisk utforskning. Kombinasjonen av kolonisering av land og plantasjer i Amerika, slaver fra Afrika og innovasjon i Europa basert på asiatisk kunnskap og mønstertradisjoner endret verdens handel og produksjonssystemer for bestandig.

Siden middelalderen hadde forsyningen av bomull til Europas tekstilindustri vært liten og usikker. Det var derfor interesse for nye muligheter, som de østindiske øyer, der produksjon av andre kolonivarer allerede var etablert. Da den europeiske etterspørselen vokste på 1700-tallet, ble bomullsproduksjon basert på slaver og kolonisert land en løsning. Bomull var en kjent plante i Amerika, og det er usikkert om produksjonen i Vestindia benyttet lokale arter og kunnskap, eller importerte frø.

I Asia kom bomull hovedsakelig fra småprodusenter som integrerte bomullsdyrking med matproduksjon og ofte også bearbeidet fibrene til garn og vevde stoffer. Plantasjene derimot var kjennetegnet av spesialisering. Med bomullsplantasjene ble det for første gang skapt en storindustri med en verdikjede som spenner over forskjellige kontinenter, uten noen geografisk sammenheng mellom råvareproduksjon, videreforedling og bruk. Drivkraften var europeisk kapital og makt. Dette globalt desentraliserte produksjonsystemet, med konsentrasjon av det økonomiske utbyttet på få hender, preger fortsatt tekstilproduksjonen og er kjernen i de problemene rundt miljø og sosiale forhold som preger næringen.

Bomullsplantasjer ble etablert på de karibiske øyer og startet for alvor på slutten av 1700-tallet i Sørstatene i USA. Der endret produksjonen også karakter: Gossypium hirsutum, også kalt Upland-bomull, ble introdusert. Planten var mer motstandsdyktig mot kulde, mer nøysom og avlingen enklere å rengjøre mekanisk. Arbeidsforholdene for slavene ble forverret. Ofte ble kjernefamilier splittet og tilgang på goder som egne husdyr eller kjøkkenhage ble redusert. Produksjonen ble mer ensidig, med utarming av jorden som resultat.

Den intensive utnyttelsen av land og arbeidskraft økte produksjon kraftig, men krevde samtidig økt tilgang på land og slaver. Sørstatene tiltrakk seg stadig mer av slavebefolkningen i USA og dannet dermed grunnlaget for den amerikanske borgerkrigen. Krigen førte til en midlertidig nedgang i eksport og økte priser. Dette økte Englands interesse for bomullsproduksjon i koloniene. India ble sett som mest realistisk, men både den lange transporten, og konkurransen med en stadig voksende kinesisk bomullsindustri, gjorde at prisene på indisk bomull forble høye. I tillegg var den engelske industrien basert på upland-kvaliteten, og den indiske bomullen hadde kortere fibre.

Bomullen fra Sørstatene i USA ble i hovedsak spunnet og vevd i England, og den britiske industrien vokste i rekordfart. På begynnelsen av 1800-tallet var prisen på engelskprodusert garn halvparten av det indisk garn kostet. Eksporten av garn medførte også eksport av europeiske klesvaner og skapte dermed markeder for egne produkter.

Tekstilindustrien vokste også i USA og var rundt 1830 den nest største i verden. Bomull var viktig for den globale ekspansjonen av handel på 1800-tallet. Kina var et unntak fra denne voksende europeiske dominansen. Kinesisk bomullsproduksjon økte takket være importen av store mengder bomull fra India. På 1900-tallet vokste produksjonen i Afrika og senere Kina, India, Pakistan, Brasil, Usbekistan og Turkmenistan. I enkelte deler av verden, slik som i deler av Sør-Amerika, har småskala-produksjon med lokal spinning og veving overlevd og representer i dag et alternativ til de den globale produksjonen.

Viktig for utviklingen av den europeiske og særlig engelske bomullsindustrien var at råvareforsyninger fra Amerika tillot rask vekst uten prisøkninger. Dette var ikke basert på et bærekraftig system, men en grov utnyttelse av arbeidskraft og land. Det viktigste europeiske tekstilproduktet, ull, var preget av høye produksjonskostnader, høy fortjeneste per meter og små kvanta og var uegnet global eksportvare. Bomull derimot, med lavere produksjonskostnader og høyere omsatt kvanta, hadde potensial for global handel.

Det store volumet av bomull som ble omsatt, bidro til endringer av klesdrakten særlig for kvinner, med mer klær for innebruk og mer variasjon, og til billigere, mindre varme og mindre slitesterke arbeidsklær. Bomull bidro til økt skille mellom herre og kvinneklær og for fremvekst av spesifikk påkledning for ulike formål og grupper.

Den billige bomullen gjorde den raske veksten i innredningstekstiler mulig. Bruken av bomull har ført til store endringer i arbeid med renhold. Bomull blir fort skitten, men tåler hard vask og bidro derfor til økning i vaskehyppighet og dermed mer klesvask. Økningen i bruken av bomull både i klær og innredningstekstiler førte også både til økt renslighet og til økt husarbeid. Mye bomullsklær og store krav til glatte tekstiler gjorde arbeidet med klesvask til et hardt og tidkrevende arbeid før vaskemaskinen ble vanlig i annen halvdel av 1900-tallet.

Bomullen fikk stor betydning for utviklingen av det moderne industrisamfunnet, global kapitalisme og den industrielle revolusjonen, der mennesker for første gang brukte effektive maskiner til å produsere store mengder av billige tekstiler. Denne utviklingen hadde katastrofale følger for de mange som hadde produsert for eksport i blant annet India. Bomullens historie er dermed også starten på en helt vesentlig endring i historien, oppdelingen av verden mellom de rike og de fattige. Handelen med bomull i dag omfatter ikke bare frø, landbrukskjemikalier, råvaren, garn, stoffer og ferdige plagg og innredningstekstiler, men også en omfattende handel med brukte klær.

Englands voksende bomullsindustri fikk store konsekvenser for India. Den konkurrerte ut småprodusenter og håndverksbedrifter som levde av vev og etterbehandling, men også råvareproduksjonen ble drastisk endret. Engelsk industri var basert på langfibret amerikansk bomull. Den tradisjonelle indiske bomullen ble utryddet til fordel for den amerikansk bomullen, og veksten i bomullsproduksjon tilfredsstilte det britiske behovet til fordel for produksjon av mat. Det tidligere selvforsynte landet ble dermed avhenging av import av mat.

Den amerikanske bomullen har gitt store problemer med skadedyr i India fordi den ikke er tilpasset lokal økologi. En løsning har vært genmodifisert bomull som skulle være resistent mot de verste skadedyrene. I dag er nesten all bomullsproduksjon i India Bt-bomull (genmodifisert bomull). Dette har blitt kalt en moderne kolonialisering, eller kolonialisering av frømarkedet. Monsanto har skapt et monopol i India for sine frø og landbrukskjemikalier. Bt-bomull er utviklet for de store farmene i USA og er ikke egnet til Indias småskalaproduksjon. Det har sammen med andre faktorer ført til resistens blant skadedyrene mot virkestoffet i Bt-bomull og til en ond sirkel med fattigdom, gjeldsproblemer og forurensing.

Engelsk bomullsproduksjonen var på topp like før andre verdenskrig, men krigen fikk alvorlig effekt på handelen. India, under ledelse av Mahatma Gandhi, arbeidet for å forhindre at britisk bomull skulle fortrenge lokal produksjon.

Handelen med klær, inkludert bomull, har siden 1980-tallet vært preget av frihandel og fremveksten av fast fashion. Dette er en bedriftsmodell der masseproduksjon av klær organiseres av store selskaper, ofte uten egne produksjonsbedrifter. Produksjonen flytter dit arbeidskraft er billigst, og kontroll med forurensning og arbeidsmiljø er lavt.

I dag pågår en diskusjon om fremtiden for klesindustrien der de store selskapene argumenterer for bruk av «bærekraftige materialer», som i praksis defineres som polyester, mens forskere og aktivister arbeider for å få ned produksjonen, få frem lokal produksjon og regenerativt landbruk. California er et senter for dette arbeidet gjennom organisasjonen Fibershed. Et av målene er å gi folk tilgang til klær produsert i California.